Det internasjonale atomenergibyrået har verken klart å kontrollere spredningen av spaltbart materiale eller å hindre anriking av uran i Iran. I tillegg til å være et politi mot militær bruk av kjernekraft, er byrået en iherdig pådriver for sivil atomenergi, også i Fukushima, der byrået holder sin ministerkonferanse 15. til 17. desember.
«Om det ved Tokaimura eller Fukushima skulle skje en ulykke som fører til nedsmelting av atomreaktorene, vil skadene for det japanske samfunn bli tunge å bære,» skrev forfatteren
Natsuki Ikezawa i 1993. Han skriver her om katastrofen i fjor.
Atomkraft representerer et håp om billig og ren strøm i store mengder, for den industrialiserte verdens umettelige appetitt. I veien for dette håpet står den potensielle risikoen, som driver opp kostnadene i Europa, i den grad at markedsøkonomi og atomkraft virker uforenlig. Mens planøkonomien i Asia stormer fram som de nye stormaktene innen atomkraft.
Olje har i lang tid vært en ressurs stormaktene har kjempet om. I Libya har vestlige selskaper funnet et ideelt territorium for kampen. Lenge før intervensjonen.
Under bakken ligger det store mengder kostbare mineraler, over bakken kan en stor elv gi strøm til nesten halve kontinentet. Likevel er statskassen tom, og strømbruddene hyppige. Den demokratiske republikken Kongo illustrerer et afrikansk paradoks. For å nyte av ressursene må kontinentet investere i infrastruktur, særlig på kraftområdet. I bytte mot råvarer bygger Kina infrastruktur. Men tjener befolkningen på det?
BP sitter nærmest alene på tiltalebenken etter tidenes største oljesøl. Boreselskapet Transocean har kun i liten grad blitt stilt til ansvar, sammen med hele det intrikate systemet oljesektoren har etablert for å unnslippe skatt, reguleringer og erstatningsansvar. System med skatteparadis og bekvemmelighetsflagg strekker seg tilbake til USAs frykt for å miste kontroll over verdens oljeressurser etter andre verdenskrig.
Den globale klimatrusselen har på ny gjort uran til en ettertraktet råvare. Dette får nå innbyggerne i Niger erfare på godt og vondt, etter hvert som de fordrives fra forfedrenes land for å gi plass til gruveselskaper. Landet er verdens tredje største uraneksportør, men også et av verdens fattigste land, og har vært hardt rammet av repressive regimer og blodige opprør de siste 30 årene.
Vil vi noensinne få vite omfanget av helseskadene forårsaket av kjernefysisk aktivitet? I snart femti år har skadelige konsentrasjoner av radioaktive stoffer hopet seg opp i jord, luft og vann. Likevel blir seriøse vitenskapelige studier av strålingens konsekvenser ikke gjennomført av Verdens helseorganisasjon (WHO). Organisasjonen er på dette området underlagt Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), som holder tilbake informasjon om Tsjernobylulykken og andre atomulykker. Denne innblandingen har allerede vært skjebnesvanger for tusenvis av mennesker.
77 prosent av verdens olje- og gassreserver tilhører statseide selskaper. Nasjonaliseringsbølgen i Venezuela har spredd seg til Ecuador, Peru og Bolivia, mens russiske Gazprom eier en tredjedel av verdens naturgassreserver. Hva er fremtiden for petroleumsnæringen?
Mens Norge planlegger forurensende gasskraftverk og oljeanlegg, går Tyskland foran med satsing på fornybar energi. Det har alltid vært klart at oljen en dag ville bli oppbrukt. Direkte eller indirekte bruk av sol-, vind- og vannkraft, biomasse og bølgekraft gir vår planet hver dag–i form av vind, solvarme, osv–15 000 ganger mer energi enn menneskeheten forbruker. Byr fornybar energi på betydelige politiske og økonomiske fordeler. Urealistisk? Hvis utviklingen fortsetter i samme fart, vil elektrisitet fra atomkraft og fossilt brensel være fullstendig erstattet om omtrent 40 år. Utviklingen av hybridbiler gjør det mulig å erstatte fossilt drivstoff med biodrivstoff og elektriske motorer med ny batteriteknologi. I Norge har man én stasjon for biodrivstoff, i Sverige nærmere 50.
Det internasjonale oljeforbruket vil øke med opptil 50 prosent i løpet av de 25 kommende år. Men hvordan klarer man å tilfredsstille etterspørselen? I mange land er man vitne til at produksjonen går ned. Og mange er skeptiske overfor hva som er den faktiske mengden av oljereserver. Gamle oljefelt viser tegn på uttørking. Og flere oljeproduserende land operer med oljetall som virker mistenkelige. Deres oljereserver kontrolleres av statlige selskaper som nekter enhver kontroll utenfra. OPECs såkalte «påviste reserver» er omtrent 400 milliarder fat større enn det som uavhengige private organisasjoner har kommet fram til. I dag kan det bli konflikter mellom de største vestlige forbrukslandene. Hvor snart må de finne andre energikilder?
Utenlandske selskaper opplever et av verdens høyeste inntjeningsnivåer på sine investeringer i Nigeria. Men for lite av oljeinntektene tilfaller folket. Ti år etter at forfatteren Ken Saro-Wiwa ble hengt som motstander av Sani Abachas olje- og militærdiktatur, søker nå befolkningen nye idoler. Men dagens helter i Nigerias deltaområde er noen heller tvilsomme skikkelser, som befinner seg i grenselandet mellom politisk aktivisme og økonomisk bandevirksomhet. I deltaområdet opptrer guvernørene fremdeles som oljebaroner. Om det bryter ut revolusjon i Nigeria, hvilke konsekvenser vil det medføre for Afrika?
Verden er svært avhengig av Saudi-Arabia oljereserver. En ting er Vestens sårbarhet overfor sabotasjer–som nylig ble forsøkt–men mye tyder på at oljen nå avtar. Denne fjerdedelen av verdens oljereserver, vil sannsynligvis ikke tilfredsstille den økte etterspørselen de neste 20 årene. Oljefeltene ble igangsatt for 40-50 år siden og er nå vanskeligere å utvinne. Hva kan dette bety for Vestens energietterspørsel?
De uutforskede forekomstene av olje og gass i Sibir kan bli en økonomisk og strategisk gullgruve for Russland. Men angående spørsmål om rørledninger har ikke Russland har ikke Vladimir Putin hatt videre suksess for samarbeid med Kina. Kina hadde faktisk tidligere inngått en avtale om oljeledning med det russiske oljeselskapet Yukos, selskapet den russiske regjeringen aksjonerte mot. Nå har Kina forhandlet med Kasakhstan om å øke Kinas innkjøp av råolje og gass. I april ga også Tokyo oljeselskaper rett til å bore i Kinahavet, i nærheten av øygruppen som kalles Senkaku i Japan og Diaouy i Kina, som krever suverenitet over den.
OLJEMARKEDET: Sabotasjeaksjoner mot oljeanlegg i Irak og attentater i den saudiarabiske oljesektoren skaper uro på oljemarkedet. Men det er ikke bare terrorfrykt som skaper høye oljepriser. I bakgrunnen lurer trusselen om en kommende knapphet. Hva er årsakene til den kraftige økningen i oljeprisen den siste tiden? Er det et midlertidig konjunkturfenomen eller begynnelsen på en syklus med varig økning av energiprisene? Eller er det, som noen frykter, et forvarsel om en ny og stor oljekrise, fremprovosert av at tilbud og etterspørsel utvikler seg i forskjellig takt? Disse spørsmålene og bekymringene er svært aktuelle etter at oljemarkedet begynte å koke to måneder etter invasjonen av Irak i mars 2003. Enkelte eksperter håpet på at invasjonen ville medføre en rask vekst i irakisk oljeproduksjon og en nedgang i oljeprisen til rundt 20 dollar fatet. Den totalt uventede stigningen i oljekursen begynte å gå enda raskere tidlig på våren 2004, i en periode da etterspørselen på verdensbasis opplevde en produksjonsnedgang på rundt to millioner fat per dag. Nedgangen i oljeprisene i etterkant av OPEC-møtet 3. juni 2003 og nyheten om at oljelagrene i USA vokser, var ikke nok til å få bekymringene til å forsvinne. Etterspørselen i verden vil vokse igjen i månedene som kommer, og faktorene som fikk oljeprisen til å eksplodere og komme opp i mer enn 40 dollar fatet, er i all hovedsak fortsatt tilstede. Disse faktorene berører både den geopolitiske situasjonen i verden og markedets mekaniske spill. Hvis situasjonen i Irak hadde vært annerledes og Saudi-Arabia fortsatt var skånet for attentater, ville oljeprisen naturligvis ikke ha skutt i været så raskt som den har gjort. I Irak har mangelen på sikkerhet og gjentatte sabotasjeaksjoner mot oljeinstallasjoner ført til at produksjonen falt til 1,33 millioner fat per dag i 2003 (mot 2,12 millioner fat per dag i 2002, året før krigen brøt ut). Til tross for en økning til 2,3 millioner fat per dag i mai 2004, ligger produksjonen fortsatt godt under nivået fra perioden 1999-2001. For øvrig er kontrakter som ble inngått av det gamle regimet med en rekke internasjonale selskaper lagt på is. Disse kontraktene dreide seg om utnytting av nye oljeforekomster med sikte på en fordobling av produksjonen i løpet av seks til åtte år. I Saudi-Arabia, verdens fremste oljeeksporterende land, har flere attentater den siste tiden skapt sjokkbølger, spesielt attentatene rettet mot et petrokjemisk kompleks og oljeområder. Rekken av attentater skaper naturlig nok frykt for gjentakelse i Saudi-Arabia, Irak og andre steder i Golfen, med forstyrrelser og avbrudd i eksporten som mulige konsekvenser. Den store forskjellen i forhold til det som skjedde i 1973 og i 1979 er at det i dag ikke er snakk om noen embargo fra de sittende regjeringenes side, eller et politisk regimeskifte som i Iran etter revolusjonen i 1979. I dag dreier det seg om fullstendig uforutsigbare terroraksjoner, gjennomført av ansiktsløse grupper. Og det som verre er: Truslene om destabilisering som saudiarabiske styresmakter nå konfronteres med, svekker landets muligheter til å fortsatt spille en dominerende rolle i å dekke verdens oljebehov. I det store og hele er spenninger som følge av den forverrede situasjonen i Irak og i Saudi-Arabia for en stor del årsak til den siste økningen i oljeprisen – et «risikotillegg» som anslås til mellom 6 og 10 dollar fatet, avhengig av omstendighetene. Dette inkluderer like mye økningen i
