I 2019 utløste en prisøkning på metrobilletten i Santiago en bølge av protester som førte til store politiske endringer. For mange av innbyggerne er metroen det fremste symbolet på en ulikhetsskapende byutvikling i den chilenske hovedstaden.
To reportasjebøker fra Ukraina og Syria beskriver fra gateplan splittelse og krig etter forhåpningsfulle opprør. Bøkene peker ikke på løsninger, men sier mye om drivkreftene bak de internasjonale brennpunktene.
President Emmanuel Macron var mannen som skulle forsvare demokrati, redelighet og toleranse. Politikken han har ført etter at han kom til makten har vært alt annet enn moderat. Etter «de gule vestenes» opprør mot denne politikken, har Macron tatt et skritt i autoritær retning
Med «de gule vestene» har en selvsikker regjering, som framstiller seg som et forbilde for hele Europa blitt tvunget til å gi etter for krav fra samfunnsgrupper som inntil nå sjelden har gått sammen og protestert.
«De gule vestene» nekter all organisering, hevdes det. I virkeligheten har det vært mange famlende forsøk på å finne en måte å organisere protestbevegelsen på. Le Monde diplomatique har fulgt bevegelsen i det sørfranske departementet Ardèche.
Macron-regjeringen ville bruke miljøavgifter til å kompensere for redusert arbeidsgiveravgift, men som et tegn på kollektiv intelligens gikk «de gule vestene» ikke med på å sette klimakamp opp mot sosial rettferdighet.
Det finnes utallige grunner for franskmennene til å gjøre opprør: politiske skandaler med underslag og skattesvindel, kutt i offentlige tjenester og gavepakker til de rike. Det store spørsmålet er hvorfor det skjedde akkurat nå?
Global oppvarming og mislykket økonomisk politikk har forverret de allerede vanskelige livene til nomadene i Sahel. Mange fulanier tyr nå til våpen for å bli hørt.
Podemos har ikke klart å endre Spanias politiske system gjennom valgurnene. Men progressive koalisjoner har erobret sentrale byer som Barcelona, Madrid, Valencia og Zaragoza. Kan bystyrer endre samfunnet?
