Antiterrorisme og demokrati
Terrorisme er en spesielt avskyelig kampform fordi den angriper ikke-stridende sivile. Ingen sak, uansett hvor god den er, kan rettferdiggjøre så usle metoder. Attentatene 11. september 2001, i likhet med de nyere attentatene i Casablanca, Riyadh, Moskva, Haifa og Jerusalem, bør ikke vekke annet enn avsky. Det samme gjelder også enkelte regjeringers bruk av «statsterrorisme» forkledd som represalier.Rystet av de uventede og voldsomme 11. september-angrepene, har myndighetene i en rekke land hatt det travelt med å innføre lover som definerer nye forbrytelser, forbyr visse organisasjoner, begrenser sivile rettigheter og reduserer garantiene mot brudd på grunnleggende rettigheter.1Først ute var USA. Allerede 26.oktober 2001 vedtok Kongressen en lov med den beleilige forkortelsen «Patriot Act» (Provide Appropriate Tools Required to Intercept and Obstruct Terrorism2). Denne loven gir politiet og etterretningen eksepsjonelt stor makt, reduserer forsvarets rolle i rettssystemet og habeas corpus-prinsippet3, som skal garantere individuelle rettigheter, trekkes i tvil. Loven åpner for fengsling, utvisning og isolering av mistenkte – og myndighetene kan arrestere og holde igjen utenlandske statsborgere på ubestemt tid. Det er ikke lenger nødvendig med spesielle juridiske fullmakter for å gjennomføre husundersøkelser, telefonavlytting og kontroll av brev og internett-kommunikasjon. Den 13. november 2001 fulgte George W. Bush dette «sikkerhetspolitiske» villsporet et stykke lenger gjennom å underskrive et dekret om etablering av spesielle militærdomstoler beregnet på utenlandske statsborgere. Fangeleiren i Guantanamo ble opprettet. Den 5. februar 2004 trådte også programmet «US Visit» i kraft, noe som betyr at alle utlendinger som ankommer USA med visum må legge venstre og høyre pekefinger på en digital fingeravtrykk-leser, samt la seg avfotografere.Dette arsenalet av tiltak er merkverdige i fredstid, og hører hjemme i totalitære stater. USAs modell er imidlertid svært raskt blitt kopiert i andre land. For å ta Storbritannia først: I 2001 vedtok britene en antiterrorlov som åpner for å fengsle utenlandske statsborgere på ubestemt tid, uten siktelse eller dom, dersom de mistenkes for å utgjøre en trussel mot rikets sikkerhet. Man valgte dermed å se bort fra artikkel fem i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.4Innenriksminister David Blunkett ønsker å stramme til denne loven – den strengeste i Europa – ytterligere, gjennom å også gjøre den gjeldende for britiske statsborgere. Mistenkte skal kunne dømmes «preventivt» gjennom hemmelige rettssaker uten jury. Dommerne i disse spesialavdelingene av rettsvesenet, i likhet med advokatene, skal «velges ut» av de hemmelige tjenestene for å gjøre det lettere å dømme de mistenkte. Blunkett ønsker også at pass skal utstyres med datachips som kan lagre identifikasjon av netthinne og fingeravtrykk… I denne orwellske situasjonen har også den franske regjeringen innført sitt sikkerhetspolitiske arsenal. Først gjennom innføringen av Sarkozy-lovene5 (loven om sikkerhet i hverdagen fra november 2001 og loven om innenrikspolitisk sikkerhet fra februar 2003), og deretter Perben 2-loven.6 Sistnevnte er blitt kraftig kritisert av alle advokatforeningene, og kjennetegnes ved innstiftelsen av forhåndsetterforskning. Det vil si organisert granskning uten at personen det dreier seg om blir underrettet: en hemmelig, ikke kontradiktorisk prosedyre, av ubegrenset varighet. I følge denne loven kan personer som anholdes plasseres i varetekt opp til 96 timer. Politiet kan ta i bruk spesielle etterforskningsmetoder som avlytting, infiltrering og overvåking på nært hold gjennom utplassering av skjulte mikrofoner og kameraer på private steder. De kan også gjennomføre nattlige husundersøkelser uten at de mistenkte personene er tilstede.De mest undertrykkende regimer i verden lar seg inspirere av de demokratiske regjeringenes eksempel, og kaster seg