Pendling mellom øst og vest

Ukraina har den siste tiden nærmet seg Russland, mens ambisjonene om en plass i det gode selskap i Vesten er satt på vent. Hvilken vei vil den ukrainske pendelen svinge etter presidentvalget i oktober?

Ukraina beskriver offisielt sin utenrikspolitikk som «hvilende på flere pilarer», men et mer treffende bilde er en pendel, som svinger mellom Russland på den ene siden og NATO og EU på den andre. Hver av disse polene representerer ulike ønsker og forhåpninger i Ukrainas befolkning: De russiskspråklige regionene i øst har nære bånd til Russland, mens ukrainsk nasjonalfølelse står sterkere i regionene i vest, som ble innlemmet i Sovjetunionen etter 1945. Når det nærmer seg valg, slik som nå, har pendelen en tendens til å svinge mot øst. I september 2003 undertegnet president Leonid Kutsjma en avtale med Russland, Hviterussland og Kasakhstan om et felles økonomisk område, og nylig endret han landets militærdoktrine ved å fjerne målsetningen om medlemskap i NATO og EU. I tillegg har Ukraina endret retningen på oljerørledningen Odessa-Brody: i stedet for å føre aserbajdsjansk olje fra Odessa og vestover, slik meningen var, leder denne rørledningen nå russisk olje frem til Svartehavet.

Kutsjmas løfter fra valgkampen i 1994 om tettere samarbeid med Russland, er ikke blitt innfridd før nå mot slutten av hans andre presidentperiode. Dette henger sammen med en rekke utenrikspolitiske nederlag for presidenten, samt visse innenrikspolitiske prioriteringer. I forkant av presidentvalget 31. oktober trenger Kutsjma støtte fra Moskva for å sikre oppslutning blant russiske velgere i Ukraina. Deres stemmer er uunnværlige dersom hans håndplukkede etterfølger, nåværende statsminister Viktor Janukovitsj, skal gå av med seieren. Samtidig har vestlige ledere holdt Kutsjma på en armlengdes avstand etter skandalene som har ridd hans administrasjon som en mare.
Utviklingen i Ukraina det siste tiåret har vært katastrofal. Inntekten per hode falt med 42 prosent mellom 1992 og 2000, levealderen sank med to og et halvt år i perioden 1990-2000, og befolkningstallet gikk ned fra 51,6 millioner i 1990 til 48,2 millioner i 2001.1
Gruveulykken som tok livet av 36 arbeidere i Donetsk-regionen 19. juli 2004, vitner om en infrastruktur i elendig forfatning og prekære forhold når det gjelder sikkerhet. Enda mer urovekkende er den militære situasjonen. Ukraina var tidligere sentrum for produksjon av avanserte våpensystemer i Sovjetunionen, men i dag har ikke den ukrainske hæren ressurser til å kjøpe verken nye våpen eller reservedeler fra den lokale industrien. Hæren gjennomgår en drastisk omstrukturering med kraftig reduksjon i antall væpnede styrker, og kommandostrukturene er i full oppløsning.
De siste årene har det skjedd flere ulykker som kan knyttes til den kaotiske situasjonen i militæret. I oktober 2001 ble et passasjerfly på vei fra Tel Aviv til Novosibirsk skutt ned over Ukraina av en rakett avfyrt under en militærøvelse. Alle de 78 passasjerene ble drept. I juli 2002, under et flystevne i nærheten av byen Lviv, styrtet et jagerfly av typen SU-27 blant tilskuerne, og 85 personer mistet livet. Nylig, i mars 2004, røpet Ukrainas forsvarsminister Yevhen Martsjuk følgende til en lokal avis: «Vi leter etter flere hundre missiler. De er allerede tatt ut av bruk, men vi kan ikke finne dem.»2 Nyheten skapte bekymring blant vestlige ledere for at en såkalt «skitten bombe» med missil-kapasitet kunne havne i feil hender.3

Ettermælet til Kutsjmas regime vil fremfor alt skjemmes av den omfattende korrupsjonen i den ukrainske herskerklassen. Tidligere partikadre og regionale ledere har drevet en nådeløs kamp for å oppnå makt og rikdom, ved hjelp av skiftende allianser. Rettssaken i San Fransisco tidligere i år mot Ukrainas tidligere statsminister Pavlo Lazarenko, anklaget for hvitvasking av 114 millioner dollar og 28 andre tiltalepunkter, ga et innblikk i de lyssky aktiviteter som preger den ukrainske statens øverste sfære. Den tidligere kommunistlederen Lazarenko var tidligere kjent som «gasskongen». Fra 1992 til 1995 ledet han fylket Dnipropetrovsk, og ble så forfremmet til statsministerposten, som han satt i frem til 1997. På det tidspunktet hadde han skaffet seg så mye makt og rikdom at president Kutsjma oppfattet ham som en trussel. Den påfølgende maktkampen mellom de to inkluderte «bilulykker», bomber og drap på parlamentarikere. Da Lazarenkos immunitet ble opphevet i 1999 flyktet han til USA, hvor han ble arrestert og senere stilt for retten.
En annen tvilsom affære som setter Kutsjma i et svært dårlig lys, er den såkalte «lydbåndskandalen»: Den dreier seg om kassettopptak av det som formodentlig er en samtale mellom presidenten og en av hans medarbeidere, hvor man uten omsvøp snakker om eliminering av journalisten Georgi Gongadze. Han ble funnet halshogd i september 2000.
I tillegg kommer avsløringene om at Kutsjma skal ha inngått en avtale med Saddam Hussein om salg av missiler og radarutstyr.4 Opplysningene gjorde at forholdet til Washington nådde et foreløpig bunnivå, men det ser likevel ut til at Kiev klarte å dempe noe av raseriet ved å sende 1600 soldater til Irak, hvor de er underlagt polsk kommando.
Alle disse problemene og skandalene har imidlertid skadet Ukrainas omdømme betydelig, spesielt blant vestlige ledere. Både europeiske og amerikanske ledere har den siste tiden gitt uttrykk for at deres fremtidige politikk overfor Ukraina vil være svært avhengig av hvordan det kommende presidentvalget blir gjennomført. Slike uttalelser er i praksis bare en understreking av politiske valg som allerede er tatt: Brussel avgjorde for lenge siden at Ukraina ikke ville bli inkludert verken i første eller andre runde av EU-utvidelsene mot øst.
Under de vanskelige årene for Ukraina i etterkant av Sovjetunionens sammenbrudd, ble den tidligere sovjetrepublikken møtt med lite annet enn likegyldighet og mistro fra Vesten. Det store antallet ukrainsk-ættede innbyggere i Nord-Amerika hjalp lite.5 I en tid preget av «krig mot terror» og høye oljepriser er Bush-administrasjonen opptatt av stabilt samarbeid med Russland, og Ukraina har mistet strategisk betydning. USA ivrer derfor ikke like sterkt for GUUAM-samarbeidet lenger (sikkerhetspakt etablert i 1997 innenfor Samveldet av uavhengige stater, mellom Georgia, Ukraina, Usbekistan, Aserbajdsjan og Moldavia).6 Ukraina sto i spissen for GUUAM i et forsøk på å begrense Russlands innflytelse, men samarbeidet er blitt et tomt skall. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Å leve i det arabiske språket

Default thumbnail
Neste sak

Adjø til Jacques Derrida

Andre saker om Ukraina

0 kr 0