Hamas har bred støtte

Etter at de vant valget i januar, har Israel og Vestens økonomiske blokade av den palestinske regjeringen skapt dramatiske tilstander på Vestbredden og i Gaza. De har fått en del støtte fra arabiske land, men problemet er å få pengene inn i Palestina. De internasjonale bistandsyterne stiller betingelser til den nye regjeringen, imidlertid stilles ingen krav til Israel. De har derimot gjennom tidene fengslet 73 av Hamas sine 74 ministere. Demokratisk valgte Hamas har bred støtte i det palestinske samfunnet. Palestinerne stemte på dem fordi de ikke har befattet seg med korrupsjon. På lokalt nivå har Hamas styrt pragmatisk -- de insisterer på at de ikke ønsker å tvinge sin visjon om et islamsk samfunn på det palestinske folk. Statsminister Ismail Haniyeh er en moderat politiker, 43 år og bor ennå i beskjedne kår i Shati flyktningleir i Gaza by hvor han ble født. Han representerer den yngre garde i Hamas? politiske ledelse. Vi besøkte en del palestinere for å høre om situasjonen.

«Jeg har aldri sett en regjering under så stort press. Det er som om vi skyves bort fra vår egen eksistens. Det ikke tid til å trekke pusten eller stoppe og tenke,» sier Aziz Dwaik i Ramallah. Han er talsmann for den Palestinske Lovgivende Forsamling (PLC) og har god kjenneskap til Vesten — han har to mastergrader og en doktorgrad fra amerikanske universitet. «Ønsker Vesten at Hamas skal mislykkes, greit. Men dette vil ikke tjene internasjonal fred og framvekst. Det man risikerer er tvert imot å radikalisere palestinerne. Og denne regionen vil måtte betale prisen».

Snart er det også slutt på pengene. EU har lovet å gjenoppta pengestøtten, men ennå har ingen detaljer blitt gitt. Etter at Den Islamske Motstandsbevegelsen (Hamas) vant valget i januar, har Israel og Vestens økonomiske blokade av den palestinske regjeringen skapt dramatiske tilstander på Vestbredden og i Gaza. Situasjonen kan minne om Irak under årene med handelsblokade. Tusenvis av mennesker mangler kontanter. Dessuten blir minker med mat, medisiner og bensin. Sykehus må avvise all behandling unntatt akutte tilfeller. USA og Israel er innstilt på å svekke den Hamas-styrte regjeringen på tross av at denne kom til makten ved et åpent valg. I tillegg ble valget støttet av amerikanerne. Dette bidrar også til den spente situasjonen mellom Fatah — og presidenten for de palestinske selvstyremyndighetene (PA), Mahmoud Abbas — og Hamas.

Syv hundre tusen palestinere avhenger av lønn fra selvstyremyndighetene. Generalsekretæren i den Palestinske Lovgivende Forsamling, Mahmoud Ramahi, sier at: «Antall offentlig ansatte økte fra 120 000 i 2000 til 167 000 i 2006. Av disse var 10 000 blitt ansatt i løpet av de tre siste månedene i forrige regjeringsperiode.» Med disse ansettelsene håpet man å sikre at Fatah vant valget. Selvstyremyndighetenes budsjett i 2005 var på 1,8 milliarder dollar. 790 millioner dollar kom fra israelske tollinntekter og 360 millioner dollar fra skatteinntekter. Resten var internasjonal pengestøtte.

De palestinske selvstyremyndighetene lønner 70 000 i sikkerhetsstyrkene, 40 000 lærere og 9000 helsearbeidere. «Lærernes lønninger utgjør ca. en tredjedel av budsjettet,» sier visestatsminister og utdanningsminister Nasser Eddin al-Shaer. «Noen av disse har ikke fått lønn på ni måneder og problemet vokser. Det er ikke mer penger i statsadministrasjonen. Næringslivet får også smertelig erfare følgene. Vi står maktesløse uten økonomisk støtte. Folket lider allerede og vi aner ikke hvor lenge deres tålmodighet varer. Vi står overfor mange alvorlige problemer som sosial og politisk uro, og streik.»

Den nye regjeringen henvender seg til den arabiske/muslimske verden for hjelp. Egypt og Jordan har holdt en viss avstand i frykt for hvilke følger en islamskstyrt regjering ville ha fått for deres land. Andre land har lovet å hjelpe. Finansminister Omar Abdel-Razeq forteller at «35 millioner dollar kom selv før vi inntok regjeringskontorene. Russland gav ti millioner dollar som vi vil bruke på helse. Vi mottok 70 millioner dollar i forskudd fra den Arabiske Liga. Dessuten får vi 50 millioner fra Qatar, 20 millioner fra Saudi-Arabia, 50 millioner — kanskje 100 millioner — fra Iran, og 50 millioner fra Libya. Problemet er å få pengene inn i Palestina. Bankene presses hardt for å ikke overføre pengene, særlig i USA.»
«Vi er nødt til å avvise vestlig inngripen. Det betyr at vi må støtte Hamas.»
Soraida Hussein

De internasjonale bistandsyterne stiller tre betingelser til den nye regjeringen: at de fordømmer vold, at de anerkjenner staten Israel, og at de anerkjenner tidligere avtaler inngått mellom palestinske og israelske ledere. Imidlertid stilles ingen krav til Israel. «Vi må innse hva som er i ferd med å skje,» sier Soraida Hussein. Hun er en ikke-religiøs forkjemper for kvinners rettigheter og holder til i Ramallah. «Vi er nødt til å avvise vestlig inngripen. Det betyr at vi må støtte Hamas. Folket stemte på dem og da må vi respektere deres ønske».

Ghassan Khatib er tidligere minister og medlem av det Palestinske Folkepartiet (eks-kommunistisk). Han deler Hussein sitt syn. «Folk utenfra ser ikke hvor fiendtlig innstilt palestinerne er overfor USA. Hvis regjeringen mislykkes, vil Hamas få mer støtte for å ha blitt straffet av verden utenfor. Partiet vil bli sterkere og befeste sin stilling. Dermed vil Hamas vinne. Innser amerikanerne dette?» Han advarer at «hvis Hamas vil at de palestinske selvstyremyndighetene skal opprettholdes, må partiet komme med store innrømmelser. Arafat hadde 20 år på å forberede en overgang til maktposisjon. Det har ikke Hamas. På den annen side, hvis partiet kommer med disse innrømmelsene, kan det miste deler av sin egen tilhengerskare».

PÅ DEN PALESTINSKE statsministerens kontor i Gaza by er spenningen til å ta og føle på. Den politiske rådgiveren, Ahmad Youssef, uttrykker bekymring for sikkerheten til statsminister Ismail Haniyeh (Fatah-styrte Preventative Security nektet ham innpass på veien de kontrollerer og tvang ham dermed til å ta i bruk en gjørmet sidevei). Haniyeh smiler under dagens mediasirkus. Blitsene regner mens hans poserer: Han stiller opp foran det store bilde av Al Aqsa-moskeen bak skrivebordet hans, viser gullsmykker som han har fått i gave av palestinske familier i støtte til regjeringen, og ringer Romano Prodi for å gratulere ham med valgseieren i Italia.
Utenfor søkelyset uttaler Haniyeh seg forsiktig: «Vi vil respektere avtalene mellom Palestina og Israel hvis det er i palestinsk interesse.» Initiativet til de arabiske statene under det arabiske toppmøtet i Beirut i 2002 baserte seg på en sameksistens av to stater: Palestina og Israel. Dette initiativet «har mange positive sider. Har vi motforestillinger mot noe, vil vi fremme dette når Israel går med på initiativet.»

Er hans regjering innstilt på godkjenne alle FN-resolusjonene vedrørende konflikten mellom Israel og Palestina? «Vi er innstilt på å forhandle med Israel og ta dem alvorlig, hvis det er i palestinsk interesse og hvis Israel er innstilt på det samme.» Gjelder det også resolusjon 242?1 «Hvis Israel trekker seg tilbake, greit, da vil vi forholde oss til en slik realitet. Men denne ensidige politikken hvor vi ikke inkluderes — eller Mahmoud Abbas før oss — gir ingen fredsfremmende eller rettferdig løsning».
Finansminister Abdel-Razeq i Ramallah går et skritt lenger. «Først må vi se hva Israel tilbyr. Etter det ser jeg ingenting i veien for å forhandle, men ikke via media. Hvis Israel ensidig trekker seg tilbake og en uavhengig palestinsk stat får se dagens lys, og så framt betingelsene er de rette, vil det ikke være noen problem å forhandle fram en våpenhvile — eller til og med å få i stand en to-statsløsning. Det betyr en total tilbaketrekking til grensene fra 1967, inkludert Jerusalem. Man må fjerne de israelske bosettingene og separasjonsmuren. Dessuten må de la flyktninger vende tilbake og gi erstatning til disse. Israel må også kompensere for de lidelsene som vårt folk har blitt påført under hele okkupasjonen. Det handler om å innse hva som er de rettmessige palestinske områdene.» Det var overraskende å få vite at denne fredelige mannen satt i fengsel under valgkampen. Han ble løslatt på visse betingelser for å innta sin ministerpost. Hans sak skal opp til høring i slutten av mai. Bare én av Hamas sine 74 ministere har ikke sittet i fengsel. Når man ser hvordan den lovgivende forsamlingen jobber, er det en liten seier at parlamentet og komiteer kan samarbeide selv om de befinner seg på to ulike steder. Det ene har sitt sete i Ramallah, det andre i Gaza by. Det er en video link som gjør det mulig at de folkevalgte representantene i de to områdene kan kommunisere med hverandre. Israelske myndigheter har nektet de fleste av dem å krysse de omtrent 10 mil som deler disse områdene, noe som bidrar til å isolere parlamentarikerne stadig mer.
Den palestinske regjeringens talsmann i Gaza, Ghazi Hamed, utdyper og sier at «Vi har sagt til Europa at vi er rede til å gjøre politiske kompromisser. Men Vesten må slutte å tvinge sine betingelser på oss. Hvilke garantier gir de oss? Hvordan kan vi godkjenne avtaler som selv Israel avviser? La det være helt klart: Aksepterer Israel resolusjon 242, ok, da aksepterer vi den også. Det er imidlertid Israel som burde ta det første steget siden vi ikke har noe land å gi. Det eneste vi kan skaffe, er trygghet.»
PALESTINERNE STEMTE PÅ HAMAS fordi de har rene hender, med andre ord fordi de ikke har befattet seg med korrupsjon. Dessuten har partiet hatt bred støtte i samfunnet og har gjort en bra jobb på lokalt nivå. Fatahs strategi slo feil. Lederen for det palestinske menneskerettighetsbyrået i Gaza, Raja Sourani, sier: «Som organisasjon troner Hamas på toppen. De er de eneste med makt i de okkuperte områdene. Ellers ligger de langt nede på listen. Folket lot tvilen komme dem til gode fordi organisasjonen består av helt vanlige folk. Imidlertid er okkupasjonen ennå like reell og bestemmer alt fra fargen på vårt undertøy til medisinene vi gir våre barn. Vi kveles. Israel kalte Arafat terrorismens gudfar og satte ham i husarrest. Så kom Mahmoud Abbas, men ingen ville snakke med ham. Nå straffes vi for å ha uttrykt vår frie vilje og for å ha stemt på Hamas. Ingenting har endret seg. Vi har allerede blitt erklært som fienden. Det som skjer nå er jo en oppfordring til Bin Laden.»

RAWYA SHAWA ER ÉN AV de få kvinnene i Gaza som går uten slør. Hun kommer fra én av Palestinas eldste familier og er et uavhengig medlem av den lovgivende forsamlingen. «Jeg var imot Fatah fordi det tok vårt samfunn bakover i tid. Det er derfor alle stemte på Hamas. De vil ha min støtte lenge de får bukt med korrupsjonen. I vårt konservative muslimske samfunn representerer ikke Hamas et problem, eller en endring for den saks skyld. De kommer ikke til å opprette en Khomeini-stat.»
Dette blir bekreftet i Ramallah av sterkt ikke-religiøse Khaleda Jarrar, representant for Folkefronten for frigjøring av Palestina (PFLP): «Det er mer Fatah enn Hamas som er problemet. I forrige regjering foreslo partiet lite moderne reformer, deriblant en straffelov basert på islam og maksimum seks måneder fengsel for æresdrap.» Mariam Saleh er ekspert på islamsk lov og representant for Hamas i den lovgivende forsamling. Hun er den nye kvinneministeren og sier seg enig med Jarrar: «Vi trenger samfunnsreformer. Kvinner må få like jobbmuligheter som menn. Dessuten må vi endre familieloven og arverettloven.»

GAZA SYDER AV anti-Fatah-holdninger. Jeg besøkte Sufian Abu-Zeida i hans hjem ved Jabalya flyktningleir. Han representerte Fatah i forrige regjering og var minister for fangers anliggende, Minister of Prisoners’ Affairs. Vil Fatah benytte seg av dette pustehullet for å gjøre noen endringer og løse de interne stridighetene? «Det tror jeg beklageligvis ikke.» Lyden av israelsk artilleri er kraftigere her. Vi er nær den sandkledde ødemarken hvor Fatah og Islamsk Jihad-geriljaen avfyrte Qassam-raketter mot Israel. De fleste rakettene endte i havet. Israelernes har tatt igjen i mye større skala og er ustoppelige. Det meste går utover byene Beit Hanoun og Beit Lahya som ligger langs strekningen mot den israelske kontrollposten Erez i nord. En øredøvende eksplosjon bryter stillheten der vi befinner oss i Khaled al-Yazi sin villa ikke langt fra Sudaniya. Han var tidligere rådgiver for Arafat og deretter viseinnenriksminister under Abbas. Mobiltelefonen ringer. Det var et fly eller en drone, ingen barn er savnet. Så kan samtalen fortsette. «Jeg har ikke forlatt Fatah. Imidlertid har en liten gruppe sviktet oss og det er på tide at de forlater Fatah. Vi klarer ikke å reformere PLO-institusjonene, så nå er det opp til Hamas å forsøke.»

Det kan hende Hamas ønsker å få en slutt på volden. Særlig gjelder det angrepene fra Gaza som noen offentlige Hamas-medlemmer privat synes er meningsløse, til og med en skamfulle. Hamas har pålagt seg selv tahdia (erklært ro) i over ett års tid.2 Jamil Hilal er sosiolog og (uavhengig) medlem av det palestinske nasjonalrådet (PNC). Ifølge ham må «Hamas nå definere hva de mener med motstanden de yter, spesielt selvmordsbombingen, og mot hvem motstanden rettes mot.» Elleve mennesker ble drept og mer enn 60 skadet i Tel Aviv den 18. april i det verste selvmordsangrepet siden august 2004. Abbas fordømte angrepet og kalte det «frastøtende». Hamas’ talsmann, Sami Abu-Zuhri, sa til BBC at «det var en handling i selvforsvar… et naturlig tilsvar til Israels aggressive holdning…[Palestinerne] vil fortsette sin motstand, men rette den mot hæren og bosetterne.» To dager senere spør jeg Hilal i Gaza hvorfor han ikke sa at det var Islamsk Jihad, og ikke Hamas, som stod bak dette angrepet? Hvorfor sa han ikke at Hamas holdt seg til våpenhvilen? «Vi følte at det ikke passet seg at vi sa at vi støttet den erklærte roen.» For formelt hadde ikke Hamas avstått fra voldsbruken.

Hamas har likevel kommet langt. Fra å yte væpnet motstand er de i ferd med å vinne tilbake hele Palestina. Det tok flere år før organisasjonen entret den politiske arena. Ved å gjøre dette anerkjente Hamas de palestinske selvstyremyndighetene — et produkt av Oslo-avtalen og som Hamas mente var å «forråde Palestina». Den interne debatten innad i organisasjonen fikk en skarpere tone da Hamas sin spredte ledelse ble delt og isolert. Ledelsen i Gaza, hvor organisasjonen oppstod under den første intifadaen (1987), påberoper seg fremdeles øverste lederskap. I tillegg er det ledere på Vestbredden og også utover landegrensene (i Amman, i Damaskus). Valgseieren var verken noe Hamas hadde forventet eller forberedt seg på. Organisasjonen ble dermed tvunget til å bli en del av de palestinske selvstyremyndighetene.

På lokalt nivå har Hamas styrt pragmatisk. De insisterer på at de ikke ønsker å tvinge sin visjon om et islamsk samfunn på det palestinske folk. For øyeblikket er det uklart hvilken retning de vil gå. Imidlertid anser de seg som en ny demokratisk modell for andre land i regionen. Hamas er klar over at hadde valget blitt holdt i andre arabiske land, ville det Muslimske brorskapet ganske sikkert ha sikret seg seieren i Egypt, Jordan og andre steder.

Statsminister Haniyeh er en moderat politiker. Vestbredden foretrakk ham som leder i stedet for den mer erfarne (og nåværende utenriksminister) Mahmoud Zahhar som ønsker en hardere linje. Haniyeh er 43 år og bor ennå i beskjedne kår i Shati flyktningleir i Gaza by hvor han ble født. Han representerer den yngre garde i Hamas’ politiske ledelse. Faktisk er Zahhar den eneste gjenlevende etter Israels likvideringer av Hamas’ første lederskap, deriblant Sheikh Ahmad Yassin, Abdelaziz Rantisi, Ismael Abu Shenab.

Som organisasjon har Hamas beholdt sin hemmelige struktur. Imidlertid har den nå også en offentlig og politisk rolle. I tillegg innehar flere av dens medlemmer offentlige embeter. Khaled Meshaal er Hamas’ politiske leder i eksil. Det politiske Hamas-kontoret i eksil taler på vegne av — og til — palestinere som bor i diaspora (utlendighet). De er spredt i ulike områder, innenfor eller utenfor grensene, og i ulike valgdistrikt. Dette gjør at Hamas har et visst spillerom i sine taler. De har ikke utelukket å endre sin grunnlov (Hamas’ charter) eller å forhandle med Israel på grunnlag av 1967-grensene. Hva Hamas vil avgjøre i fremtiden, er mer uklart.

NÅ PRIORITERES DEN internasjonale boikotten og spenningene mellom Hamas og Fatah. Noe av det som hindrer danningen av en effektiv koalisjonsregjering er Hamas sine mislykkete forsøk på å bli med i Den Palestinske Frigjøringsorganisasjon (PLO). Selv om Hamas ikke er medlem i PLO, er alle som er medlemmer av den lovgivende forsamling automatisk medlemmer av det Palestinske nasjonalrådet (PNC), PLOs øverste organ. Det vil si at Hamas som innehar 10 prosent av setene i Nasjonalrådet, ikke er medlem av det. Hamas har lenge bestridt PLOs erklæring om å være den «eneste rettmessige representant for det palestinske folk». I Kairo-erklæringen i fjor godtok Hamas endelig å anerkjenne PLO — selv om de krever 40 prosent av setene i Nasjonalrådet. Erklæringen ble undertegnet av alle palestinske politiske bevegelser.3 Er så Hamas klar til å gjøre det de har lovet for å reformere PLO? «Vi er mer enn klar,» sier Haniyeh. «Vi venter på at PLO skal foreta seg noe.»

Ziad Abu-Amr er tidligere minister og nå uavhengig parlamentariker. Han kan være en mulig utenriksminister i en eventuell samlet nasjonal regjering. Han kaller seg en «tredje stemme». Vi er på hans Gaza-kontor. Gjennom støyen av skuddveksling sier han at han er overrasket over posisjonen den nye regjeringen har fått. «Det er ironisk at Hamas som parti har anerkjent PLO som eneste rettmessige representant, når Hamas i regjering ikke gjør det. Normalt er jo en regjering mer moderat enn partiet».
Abu-Amr snakker om det mislykkete forsøket på å danne en samlet nasjonal regjering. Dette ville ha hindret den nåværende krisen. «Hamas sitt politiske program hadde ingen spillerom. De ville ha gått med på å miste mange viktige poster, så lenge de ikke trengte å endre noe i deres politiske program. Når de snakker om maktfordeling, mener de noe som ikke vil frata dem deres makt til å ta beslutninger. Hamas har ambisjoner. Organisasjonen ønsker å introdusere noe «ekte». Det ville vært under deres verdighet å menge seg med de dekadente nasjonalister. Etter valgseieren trenger de jo heller ikke det.» Abu-Amr ser en ironisk side også ved dette: «Med det store flertallet de har nå, ville de ha inngått kompromisser mye lettere.»

En antydning til gnisning oppstod i forbindelse med avtalen om kontrollen over grenseterminalen Rafah mellom Gaza og Egypt. Dette kom etter press fra Europa. Haniyeh godtok avgjørelsen, men var i harnisk over måten den ble utført på. «Vi leste om dette i avisen,» sier en Hamas-representant. Under fredagsbønnen i Jabalya-moskeen anklaget han president Abbas for å svekke regjeringen sin rolle.

Situasjonen tilspisset seg i april da innenriksminister Said Siam bestemte å opprette en ny styrke på 3000 mann. Denne skulle være støtte til politi og sikkerhetsstyrker, og være sammensatt av ulike palestinske militser. Som leder hadde man pekt ut Jamal Abu Samahadanah. Han er leder for motstandsbevegelsen Popular Resistance Committees (PRC) og dessuten ettersøkt av Israel. Abbas stemte øyeblikkelig imot denne beslutningen som «ulovlig og grunnlovsstridig».
I Gaza får jeg en uttalelse fra innenriksministeriets talsmann, Khaled Abu Hilal, som står med livvakter ved sin side. «Dette er et nasjonalt program. Se bare på meg. Jeg gikk av som talsmann for Al-Aqsa-brigaden [en militant fraksjon i Fatah-organisasjonen, overs. anm.]. Dette gjorde jeg for å bli Fatah-talsmann for en Hamas-minister. Min kone er Hamas, min svoger PFLP. Men vi er alle imot korrupsjonen.» Han sier at den nye styrken «ville begynt med å ta tilbake de offentlige landområdene som har blitt tatt i løpet av det anarkiet og den lovløsheten som nå herjer. Vi ønsker også hjelp fra de store familiene, fra klaner og fra mukhtar’ene (lokale ordførerer) til å konfiskere ulovlig våpen. Vi vil gjenreise dette raserte samfunnet. Det handler ikke bare om okkupasjonen, men også om deler av Fatah.»

DEN SPENTE SITUASJONEN forverret seg da Khaled Meshaal anklaget den palestinske presidenten og hans rådgivere for å ha konspirert med Israel og USA for å svekke regjeringen.4 Fatah-tilhengere tok til gatene. Det endte med sammenstøt på to av universitetene i Gaza hvor 40 ble skadet. Abbas måtte avlyse den planlagte militærparaden av Fatah-styrker.

To ministere i Ramallah passer på å skille mellom Fatah-regjeringen og Fatah-organisasjonen. Al-Shaer sier de må være tydelige: «Hamas må selvsagt ha folk som taler organisasjonens sak også utover Palestina. I dette tilfellet dreier det seg imidlertid om en intern dialog. Det er ikke behov for Khaled Meshaal. Han representerer ikke oss [regjeringen].» Abdel-Razeq forklarer videre at «Meshaal sin uttalelse ble misbrukt. Han snakket om en viss gruppe mennesker. Imidlertid var det feil tidspunkt å si dette på og noe av det som ble sagt var uriktig.»

Onsdag 8. mai fortsatte sammenstøtene i Gaza. Tre ble drept og elleve skadet. Denne dagen hadde dessuten presidenten og statsministeren endelig bestemt å møtes til samtaler omkring de ulike grupperingene. Følelsen av gjenforening ble sterkere da fengslete ledere fra ulike palestinske motstandsbevegelser undertegnet en avtale den 11. mai i Hadarim-fengselet. Blant de viktigste organisasjonene var Islamsk Jihad, dessuten Fatah-leder Marwan Barghouti og Sheikh Abdel Halek Natshe fra Hamas. Denne erklæringen betydde at man godtok en selvstendig stat basert på de palestinske landområdene som ble okkupert i 1967, løslatelse av fanger og deres rett til å reise hjem. Dessuten oppfordret den til fortgang i reformene av PLO. På en måte er erklæringen bare en bekreftelse av Hamas sin politikk. Imidlertid var dette det første dokumentet som ble underskrevet av en eldre Hamas-leder fra Hebron (foruten Fatah-leder Marwan Barghouti). Samme dag på en konferanse i Qatar oppfordret dessuten Meshaal at Fatah og Hamas samles med utgangspunkt i en felles plattform, nemlig «frigjøringen av Palestina og kampen for frihet».5

Er dette tegn på at makten fordeles innad i de palestinske selvstyremyndighetene, noe som kan hindre at de går i oppløsning? Abdel-Razeq er optimistisk. «Det vil sannsynligvis bli et samarbeid mellom regjeringen og presidenten. Dette kan igjen eventuelt føre til et samlet nasjonalt styre. Men dette krever at vi klarer å danne et felles ståsted. Vi må være tålmodige og gjøre kompromiss for å skape en felles ideologi. Lykkes vi med dette, vil en koalisjonsregjering være tilbøyelig til å være mer fleksibel i sine standpunkt. Hamas klarer det ikke alene. Vi trenger en utvei.»

Det er et slikt scenario man helst ønsker. Men hvis man klarer å stoppe den økonomiske krisen, vil Hamas eller Fatah være forberedt på å gjøre de innrømmelser som trengs for å danne en koalisjon? Det tror ikke professor George Giacamen. Han opprettet den demokratiske og palestinske tenketanken Muwatin (borger) i Ramallah. Det scenarioet man trolig vil stå overfor, vil være et kompromiss av en nasjonal samling der Hamas vil ha gitt avkall på noen ministerier.
Hva om man ikke lykkes? «Da vil vi trekke oss,» sier Ghazi Hamed. Abdel-Razeq bemerker at: «Hvis regjeringen mislykkes vil man likevel ha et sterkt Hamas i tillegg til en lovgivende forsamling og okkupasjon. Det politiske systemet vil derimot kollapse.» I praksis betyr det at Israel vil bli nødt til å igjen administrere de palestinske områdene. Denne muligheten har skapt ny debatt om de palestinske selvstyremyndighetenes rolle. Noe av det man spør seg om er hvilken rolle myndighetene vil spille, annet enn å utbetale lønn, hvis den politiske prosessen som skapte dem opphører? Hva svaret enn er, har Hamas ingen planer om å forsvinne.

Oversatt av C.S.C.

Selvstyremyndighetenes budsjett i 2005 var på 1,8 milliarder dollar. 790 millioner dollar kom fra israelske tollinntekter og 360 millioner dollar fra skatteinntekter. Resten var internasjonal pengestøtte. De palestinske selvstyremyndighetene lønner 70 000 i sikkerhetsstyrker, 40 000 lærere og 9000 helsearbeidere.1 Resolusjon 242 ble enstemmig vedtatt av FNs Sikkerhetsråd 22. november 1967. Denne skulle legge grunnlaget for en fredelig løsning i Midtøsten, og krevde tilbaketrekking av israelske styrker fra territorier okkupert under seksdagerskrigen i 1967. I tillegg la den vekt på respekt for alle staters territorielle integritet i området. Israel aksepterte resolusjonen, mens PLO nektet. For palestinerne ville det å godta resolusjonen bety det samme som å akseptere staten Israel. I 1988 godtok likevel PLO resolusjon 242.

2 : http://www.fn.no/temasider/konflikten_i_israel_og_palestina/fns_rolle. Overs.anm.

3 Hamas kunngjorde en første eksplisitt våpenhvile (hudna) den 29. juni 2003. Den ble brutt 19. august 2003. Deretter fokuserte de på aksjoner mot militæret inntil de gikk med på den nåværende erklærte ro (tahdia).

4 Erklæring fra 13 palestinske grupperinger, 17, mars 2005. http://domino.un.org/UNISPAL.nsf/1ce874ab1832a53e852570bb006dfaf6/69b9d56df48732c4/. For mer inngående blikk på erklæringen, les Graham Usher, «The calm before the storm? (Stillheten før stormen?)», Al-Ahram Weekly, Cairo, nr. 735, 24.-30. mars 2005, http://weekly.ahram.org.eg/2005/735/re1.htm/

5 Jerusalem Post, Jerusalem, 23. april 2006.

Palestinian Information Centre, 13. mai 2006.