To uforsonlige syn

Shimon Peres forhandlet fram alliansen med Frankrike og England for å innvadere Egypt i 1956, den «preventive» junikrigen i 1967, selv om flere høytstående israelske embetsmenn, som daværende generalstabssjef Yitzhak Rabin, allerede hadde vedkjent at de visste Nasser ikke hadde tenkt å angripe Israel.

En historisk gjennomgang av konflikten mellom Israel og araberstatene kan ved første øyekast virke vanskelig tilgjengelig. Det er ikke tilfelle med denne boken. I Seksti år med arabisk-israelsk konflikt, vitnesbyrd for historien inviteres to historiske personligheter, to privilegerte vitner som har hatt sentrale roller i denne dramatiske og tilsynelatende uendelige konflikten til en til tider polemisk debatt: Boutros Boutros Ghali og Shimon Peres. Debatten ledes med stø hånd av André Versaille, og presenterer to uforsonlige syn, to motstridende fortolkninger av de samme hendelsene. Når man tenker på at de to samtalepartnerne, som betegnes som «moderate» i sine respektive leire, begge sier de er «på fredens side», er disse steile holdningene ikke rent lite overraskende. De er likevel enige om en ting: Det finnes ingen snarlig løsning på denne konflikten. Egypteren Boutros Boutros Ghali sier det slik: «Som Moses og Sadat, kommer jeg dessverre aldri til å få se det lovede land.» Israeleren Shimon Peres har heller ingen store forhåpninger, så lenge araberne fortsetter å hate den «moderniteten» de knytter til den jødiske staten.
«Som Moses og Sadat, kommer jeg dessverre aldri til å få se det lovede land.»
Boutros Boutros Ghali

Boutros Ghali, forhenværende minister og rådgiver til Anwar al-Sadat, og FNs generalsekretær fra 1991 til 1996, sier det han tenker rett ut, ofte med brutal ærlighet. Til tross for sin store kjærlighet til det jødiske folk, mener han at opprettelsen av den jødisk staten var en «historisk feil», og er sterkt kritisk til Israels kolonialisme og utsuging av palestinerne. Han sparer likevel ikke på kruttet når det gjelder araberstatene, som han anklager for å være hyklerske. Han kritiserer Gamal Abd al-Nasser, grunnleggeren av den egyptiske republikken, for hans «monumentale feil», og selv hans mentor Anwar al-Sadat1 får sitt pass påskrevet for å ha godtatt å slutte en ensidig fred med Israel. Boutros Ghali var en av forhandlerne i forbindelse med fredsavtalen, og han forsto tidlig at en overgivelse av det okkuperte Sinai ville føre til en marginalisering av Egypt, fordi det ga Menachem Begins regjering frie hender til å annektere de palestinske områdene.

DE SOM KJENNER Shimon Peres godt vil ikke bli særlig overrasket over å konstatere at hans holdninger ikke er så forskjellige fra de som fremmes av det nasjonalistiske høyre. I motsetning til det mange synes å tro, er ikke «Falken» blitt til en «due». Han tar det fulle ansvar for sin egen fortid: Alliansen han forhandlet fram med Frankrike og England for å innvadere Egypt i 1956, den «preventive» junikrigen i 1967, selv om flere høytstående israelske embetsmenn, som daværende generalstabssjef Yitzhak Rabin, allerede hadde vedkjent at de visste Nasser ikke hadde tenkt å angripe Israel.

Shimon Peres sjenerer seg ikke for å «forklare», berettige eller minimalisere (med språklige vendinger som nærmest får en til å smile overbærende) forbrytelsene Israel har begått under okkupasjonen: Tortur, attentat, ødeleggelse av flere tusen palestinske hjem (Peres medgir rett nok at han hadde foretrukket at raseringen hadde vært «mer selektiv»), annektering av palestinske jordområder, opprettelse av jødiske kolonier i de okkuperte områdene (selv om han hadde foretrukket at det ikke hadde vært så mange av dem). Okkupasjonen har for Peres hatt sine «positive sider». Annekteringen av deler av Vestbredden er «uunngåelig», mens tilbakevendingen av palestinske flyktninger er utenkelig, akkurat som overgivelsen av Øst-Jerusalem til de palestinske selvstyremyndighetene er det.

Samtalepartnernes pessimisme hadde kanskje vært litt mer beskjeden dersom de hadde tatt visse bemerkelsesverdige framskritt med i betraktningen. Taba-forhandlingene i januar 2001 var ikke et nederlag, slik de hevder. Tvert om: De israelske og palestinske delegasjonene uttalte at de hadde oppnådd betydelige framskritt, og det var Israels statsminister Ehud Barak, og ikke Yasir Arafat, som nektet å vedta forhandlingsresultatene. Og «Genève-dokumentet», som ble forhandlet fram av israelske opposisjonspolitikere og palestinske ledere med nære bånd til Arafat, la et grunnlag for en endelig løsning på konflikten. La oss også nevne, helt til slutt, en hendelse uten presedens i konfliktens historie: I mars 2002 forpliktet lederne for flere araberstater seg til ikke bare å anerkjenne staten Israel, men også til å ha normale forbindelser med landet, så snart en løsning i overensstemmelse med FNs resolusjoner ble funnet. Disse utelatelsene gjør imidlertid ikke denne boken mindre leseverdig.

Oversatt av G.U.

Soixante ans de conflit israélo-arabe, témoignage pour l’histoire. André Versaille i samtale med Boutros Boutros Ghali og Shimon Peres, Complexe, Brussel, 2006, 400 sider.