Ukraina

Revolusjonen i Ukraina er ikke lenger fullt så oransje

Vil Ukraina klare å komme seg ut av landets kronisk ustabile politiske situasjon? De «oransje» lederne har opptrådt som tuskhandlere, og heftet seg med detaljer i stedet for å stå for en visjon som kunne endre samfunnet til det bedre. Det samme kan for øvrig sies om hele den post-«revolusjonære» perioden. Ubesluttsomhet, initiativløshet og krangel har preget regjeringen. Før prisøkningene subsiderte Russland ukrainsk økonomi gjennom gasseksporten alene med 3-5 milliarder dollar i året. USAs økonomiske bistand til Ukraina i året som etterfulgte oransjerevolusjonen beløp seg til ikke mer enn 174 millioner dollar.4 Nye tiltak vil kreve samarbeid med EU-institusjonene og omfattende økonomisk og teknisk hjelp fra vestlige land.

Posted on

I morgentimene den 3. august 2006 gikk presidenten i Ukraina, Viktor Jusjtsjenko, med på å utnevne sin største rival, Viktor Janukovitsj, til ny regjeringssjef. Det eneste alternativet han hadde, var å oppløse nasjonalformsamlingen og holde nyvalg – og dermed risikere at hans eget parti gikk tilbake. I fire måneder hadde landet vært som paralysert, den «oransje koalisjonen» maktet ikke å overvinne sine motsetninger og danne en ny regjering. Statssjefen har plassert to av sine menn i henholdsvis utenriks- og forsvarsdepartement, og lagt resten i hendene på regjeringssjefen.

Vil Ukraina dermed klare å komme seg ut av landets kronisk ustabile politiske situasjon? Den siste krisen inntraff tidligere i år, under parlamentsvalget den 26. mars. Selv om det ikke utgjorde en seier for de som sto bak oransjerevolusjonen, ble valget i alle fall en suksess for verdiene den representerte. I det han brøt med tradisjonen som gikk ut på å gjøre bruk av «administrasjonens resurser» (en eufemisme for statsapparatets praksis med omfattende valgfusk), ga president Jusjtsjenko innbyggerne virkelig anledning til å velge landets parlement. Men valgresultatet ble heller overraskende. I første valgomgang fikk Regionpartiet (PR) til Janukovitsj – kandidat for regimet som led nederlag ett år tidligere – størst oppslutning med 32,1 prosent av stemmene. Andreplassen tilfalt ByuT, blokken til Julia Timosjenko – Jusjtsjenkos tidligere allierte som nå stilte som hans motstander – med 22,29 prosent. Presidentens parti Vårt Ukraina (NU) måtte nøye seg med tredjeplassen, med 13,95 prosent av stemmene. To andre partier havnet over treprosentsgrensen, Sosialistpartiet (5,69 prosent), som var en av støttespillerne under begivenhetene sent på året i 2004, og Kommunistpartiet (3,66 prosent). Paradoksalt nok var det ukrainske demokratiets suksess like markant som det politiske nederlaget til dets arkitekt.


PÅ BAKGRUNN AV disse resultatene kunne de «oransje» lederne ha dannet regjering. Noen dager etter at valgresultatet ble kjent bekreftet lederen av Sosialistpartiet, «Man kan ikke si at folket har gitt sin støtte til det gamle regimet. Om man legger sammen stemmene oppnådd av Julia Timosjenkos blokk, Vårt Ukraina, sosialistene og noen andre, er vi ikke langt unna resultatet oppnådd under presidentvalget [26. desember 20045].» Sosialistlederen beklager likevel at velgerne ikke har styrket oransjerevolusjonens rekker. «Den oransje koalisjonen sto ikke sammen, verken før eller etter revolusjonen.», sier Aleksander Moroz.

Men NU, BYuT og sosialistene forhandlet i månedsvis om fordelingen av postene i en eventuell ny regjering – til ingen nytte. Julia Timosjenko insisterte på å bli statsminister igjen, og Moroz på å bli regjeringens talsperson. En post som også Petro Porosjenko, en oligark fra NU, traktet etter. Enden på visa ble at da Timosjenko ble utnevnt til statsminister og Porosjenko til talsperson 22. juni, brøt Moroz ut og sluttet seg til den «blå koalisjonen». Dermed kunne Janukovitsj danne en «anti-krise-koalisjon» og gjøre krav på stillingen som regjeringssjef.

De «oransje» lederne opptrådte med andre ord som tuskhandlere, og heftet seg med detaljer i stedet for å stå for en visjon som kunne endre samfunnet til det bedre. Det samme kan for øvrig sies om hele den post-«revolusjonære» perioden. Ubesluttsomhet, initiativløshet og krangel har preget regjeringen. Dynamikken fra 2004 var borte. Jusjtsjenko har ikke lykkes i å bringe forbrytelsene begått under det gamle regimet (som blant annet omfatter drapet på journalisten Georgij Gongadze i 2000) inn for domstolene. Heller ikke de omfattende tilfellene av valgfusk eller aksjonene til «separatistene» fra øst. Og når det gjelder «re-privatiseringen» hans tilhengere forventet, har denne omfattet bare to selskaper, hvorav det ene er Kryvorizhstal, landets største stålverk. Manglende politisk vilje har gjort det umulig å gå lenger. Videre har ikke den hemmelige gassoverenskomsten som ble inngått mellom Russland og Ukraina i januar 2006 funnet forståelse i folkeopinionen, siden den ikke har blitt forklart av offisielle organer.
Dette er årsaken til skuffelsen hos intelligentsiaen, som redaktøren for det litterære tidsskriftet Kritika, Andrej Mokrousov, forklarer slik: «Vi trodde vi hadde en president som ville gjøre feil. I stedet har vi en president som ikke gjør noen ting. Den eneste som står som en forkjemper av demokratiske verdier nå, er Julia Timosjenko, men hun kan ikke bli Ukrainas viktigste politiske leder.»


DEN 46 ÅR GAMLE og heller gåtefulle personligheten er en av de få kvinnene som har spilt en viktig rolle i avkollektiviseringen av eiendommer i statlig eie i Ukraina. Med støtte fra tidligere ledere av kommunistpartiet fra sin fødeby Dnepropetrovsk i ryggen, har hun tjent seg rik på import av elektronikk, jordbruksprodukter og olje. Som parlamentsmedlem opprettet hun sitt eget politiske parti, «første parti for 'dissenterende oligarker'»,6 da statsminister Pavlo Lasarenko falt i unåde og hun med ett mistet sin beskytter.

I 1999 ble hun utnevnt som visestatsminister med ansvar for energi. Hennes fall, framskyndet av Leonid Kutsjmas regimes endelikt, ble etterfulgt av et kort opphold i fengsel. Her ble hennes oppfatninger radikalisert og hun ble den mest glødende forsvarer av den oransje koalisjonen. Som statsminister etter revolusjonen fattet hun en del radikale vedtak – stengning av frisoner, oppmuntring til privatisering, økning av skatter og sosialutgifter – som førte til at hennes motstandere kalte henne populist.

Revolusjonen i Ukraina ga ikke opphav til nye politiske grupperinger. De fem partiene som fikk seter i parlamentet har alle eksistert siden 2002.4 Studentbevegelsen Pora som forsynte oransjerevolusjonen med «fotsoldater», oppnådde bare 1,47 prosent, som ikke gir den rett til å sitte i nasjonalformsamlingen. Poras leder Vladislav Kaskiv vedgår at hans nære samarbeid med president Jusjtsjenko, mens mange tilhengere på grasrota hellet mot de mer radikale posisjonene til Julia Timosjenko, har svekket bevegelsens image. Han innrømmer også at Pora «har vært mer opptatt av å markedsføre seg for å bygge seg opp et image enn å etablere en virkelig partistruktur.»


REGIONPARTIET (PR) som representerer oligarkene fra Dontsk, foretok en vellykket reorganisering etter valgnederlaget i 2004. I tillegg til å beholde kontrollen over Donbass-regionen, som er landets industrisentrum, lyktes partiet også i å mobilisere alle krefter som var imot de «oransje» – og som hovedsakelig holder til i sør og øst. Det fyller tomrommet etter det tidligere kommunistpartiet, som nå er henvist til å spille en marginal rolle, idet Regionpartiet forsvarer de kulturelle særegenhetene til den russisktalende befolkningen sør og øst i landet. Og på Krimhalvøya samler det denne befolkningen mot «trusselen» fra tartarene.5 Partiet har også lært seg å utnytte de nye reglene innen ukrainsk politikk. I 2004 forsøkte Janukovitsj å bli president ved å jukse. I 2006 blir han utnevnt til statsminister etter en folkeavstemning. Det betyr ikke at oligarkene omfavner demokratiet. Den nye regjeringen hadde knapt inntatt kontorene før den gjenopprettet de økonomiske frisonene som før i tiden gjorde at de slapp å bli skattlagt.

Regionpartiet har også forpliktet seg til å forhandle fram en ny gassavtale med Russland, men det er vanskelig å se hvordan det skal klare å holde dette løftet. For Gazprom har ikke bare økt prisene det krever av Ukraina og Georgia, hvor «fargerike» pro-vestlige revolusjoner har funnet sted. De forsøker også å få Hviterussland til å akseptere kraftige prisøkninger etter valget der, hvor president Aleksander Lukasjenko vant en knusende seier over den liberale opposisjonen. Den russiske gassgiganten har stilt Hviterusslands statssjef overfor følgende valg: Godta en tredobling av prisen i 2007, eller la selskapet overta kontrollen over rørledningene på hviterussisk jord.6
ETTER TI ÅR MED nedgangstider på 90-tallet, og et fall i produktiviteten på 40 prosent, hadde ukrainsk økonomi kommet seg til de grader til hektene at man i 2004 kunne registrere en økning i landets BNP på 12,4 prosent. Oransjerevolusjonen førte imidlertid med seg en nedgang i vekstraten, som i 2005 var falt til 2,4 prosent. Anders Åslund ved Institute for International Economics i Washington, med post-sovjetisk økonomi som spesialområde, er av den oppfatning at «privatiseringen vakte usikkerhet hos næringslivet, og medførte en nedgang i produksjonen. Skattene gikk fra 36 til å utgjøre 43 prosent av BNP. Ukrainas økonomi er overbeskattet, så man kan ikke vente seg særlig høye vekstrater.» At Regionpartiet nå er tilbake ved makten later til å skape fornyet tillit innen finansmiljøene som i år anslår veksten til 5,5 prosent, politisk krise til tross.1

Mange i Ukraina, samt en rekke utenlandske observatører, retter en skarp kritikk mot en avtale hvor Gazprom, til 230 dollar per 1000 kubikkmeter, selger gass til RosUkrEnergo, et obskurt selskap som står registrert i Sveits. Dette selskapet selger så gassen videre til 95 dollar til det ukrainske statlige selskapet Naftogaz. (Gazprom veier opp forskjellen ved å selge turkmensk gass til Kiev mot at Ukraina frakter russisk gass mot det lukrative europeiske markedet.) Mange ser dette opplegget som den beste måten å føre videre den aliminnelige korrupsjonspraksisen innen urkainsk energisektor på.

Med parlamentetsvalget bare noen måneder unna, bruker Moskva økning av gassprisene som en måte å legge seg opp i ukrainsk politikk på. Gazprom hadde hittil forsynt Ukraina til en pris som lå fem ganger under markedsprisen, –et fordelaktig prisnivå som skulle justeres etterhvert som de to landene gradvis utviklet en markedsbasert økonomi. Som en analytiker bemerket: Før prisøkningene subsiderte Russland ukrainsk økonomi gjennom gasseksporten alene med 3-5 milliarder dollar i året. Mens USAs økonomiske bistand til Ukraina i året som etterfulgte oransjerevolusjonen ikke beløp seg til mer enn 174 millioner dollar.2 Økningen av gassprisene vil dessuten gå ut over kjemisk industri, verktøymaskinproduksjon og metallurgisk industri, sektorer som er etablert i de østlige provinsene, som har tradisjon for å være pro-russiske.

Russisk innblanding i nasjonale anliggender, som under presidentvalget i 2004, gjør at Ukraina heller vender seg mot Vesten. Den ukrainske presidenten har gjentatt sitt ønske om at landet skal bli medlem av NATO. Organisasjonen uttaler seg om mulig medlemskap i høst. Vil en slik forankring av Kiev i vest være et klokt valg? Vil ikke det bare egge til enda mer konflikt med Moskva, skape misnøye hos over en tredjedel av befolkningen som identifiserer seg med Russland, og samtidig øke Ukrainas militærutgifter om landets hær skal tilfredsstille NATOs normer? Mens landet heller har behov for å refomere staten, modernisere sin svekkete industri og demme opp for det drastiske fallet i befolkningsveksten. Alle disse tiltakene vil kreve samarbeid med EU-institusjonene og omfattende økonomisk og teknisk hjelp fra vestlige land.

I sin innsettelsestale insisterte den nye statsministeren på nødvendigheten av å «forene de to lagene som står på hver sin side av Dnjepr.»3 For de politiske omveltningene de to siste årene har ført til en splittelse mellom øst (pro-russisk) og vest (pro-vestlig), som man bør få bukt med for å stabilisere landet. I den nåværende krisen insisterer optimistene på demokratiets trange fødsel, med en fri presse og frie valg som kjennetegn. Pessimistene derimot, legger vekt på polariseringen av landet i to blokker. Og at en forsoning av de to vil skje på bekostning av forsinkelser i kampen mot korrupsjon og gjennomføringen av reformer. Med en «oransje» president og en statsminister utgått fra opposisjonen kan ingen forutsi til hvilken side Ukraina vil helle.

oversatt av M.B.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver