USAs nye «bakgård»

USAs visjon om «Stor-Midtøsten» har bidratt til å skape en «ekstrem krigssone». Regionen er i dag åsted for en rekke blodige konflikter, der vestlige hærstyrker deltar direkte. Dette er vår tids avgjørende ideologiske krig, sier George W. Bush. Regionen erstattet Latin-Amerika som USAs «bakgård». For Washington finnes det ikke lenger noe palestinsk problem eller noen somalisk statskrise, men en verdensomspennende konfrontasjon mellom det Gode og det Onde. Denne retorikken gir næring til Al-Qaidas propaganda om en krig mot «korsfarerne». Står vi foran en total kollaps i Midtøsten?

«For ti år siden var Europa episenteret for den amerikanske utenrikspolitikken. Fra april 1917, da Woodrow Wilson sendte en million menn til vestfronten, til president Clintons intervensjon i Kosovo i 1999. I det meste av det 20. århundre var Europa det som først og fremst opptok oss. (…) Siden har alt forandret seg. (…) For president Bush har Midtøsten inntatt den plassen som Europa hadde hos de forskjellige administrasjonene i det 20. århundre.» Slik uttrykte Nicholas Burns, den amerikanske viseutenriksminister, seg den 11. april 2007.1 Som president Bush igjen og igjen har slått fast, er «det som utspiller seg over hele Stor-Midtøsten, mer enn en militær konflikt. Det er vår tids avgjørende ideologiske krig. På den ene side står de som tror på frihet og moderasjon, på den annen side ekstremister som dreper uskyldige mennesker og har erklært det som sin hensikt å ødelegge vår livsstil.»2

 

SIDEN 11. SEPTEMBER er «Stor-Midtøsten» – en region med uklare grenser, som strekker seg fra Pakistan til Marokko via Afrikas horn – blitt det sentrale oppmarsjområdet for amerikansk makt. Regionen har blitt den avgjørende, for ikke å si eneste, krigsskueplassen i hva Det hvite hus betegner som en verdensomspennende konflikt. På grunn av sine oljeressurser og sin strategiske plassering, og fordi Israel ligger der, har denne delen av verden alltid vært blant dem USA har prioritert – særlig etter 1956, da Frankrike og Storbritannia begynte å komme i bakgrunnen. Fra da av har – som Philippe Droz-Vincent forklarer i en subtil analyse av «det amerikanske øyeblikk» i Midtøsten – denne regionen erstattet Latin-Amerika som De forente staters «umiddelbare bakgård».3 Med en tilleggsdimensjon som det amerikanske subkontinent aldri hadde hatt, nemlig som livsviktig skueplass for en tredje verdenskrig. Og det snudde opp ned på situasjonen. Det var ganske sikkert hensikten til strategene i Pentagon og de nykonservative, men man kan stille seg tvilende til at resultatet svarer til deres drømmer om å omforme regionen for å skaffe seg varig herredømme der – slik de franske og britiske lederne hadde gjort etter første verdenskrig. Dette «Stor-Midtøsten» er blitt til en «ekstrem krigssone», som utmerker seg ved sitt antall blodige og samtidige konflikter – og også ved at vestlige hærstyrker direkte deltar i dem. Afghanistan synker ned i kaos mens de amerikanske toppene og NATO-styrkene kjører seg fast. Irak opplever på én og samme gang motstand mot utenlandsk okkupasjon og sammenstøt mellom forskjellige trossamfunn og etniske grupper som har krevet hundretusenvis av ofre – ifølge enkelte observatører mer enn folkemordet i Rwanda – og gitt sår det blir vanskelig å lege. Libanon er blitt sittende fast i en stille borgerkrig hvor Fouad Sinioras regjering står mot opposisjonen knyttet til Hisbollah og general Michel Aouns Frie Patriotiske Retning. Konfrontasjonen med Israel kan begynne igjen når som helst til tross for det betydelige nærværet av FNs midlertidige styrker i Libanon (UNIFIL). I Palestina har koloniseringen og undertrykkelsen satt fart ikke bare i oppdelingen av landet, men også i lagdelingen av samfunnet og den kanskje ugjenkallelige splittelsen av den nasjonale bevegelsen. Etter den etiopiske intervensjonen i desember 2006, støttet av Washington, har Somalia erobret den tvilsomme tittelen som «ny front i krigen mot terrorismen». Man kunne også nevne Darfur, spenningene i Pakistan, «terroristtrusselen» i Nord-Afrika eller muligheten for et nytt sammenstøt mellom Syria og Israel.

 

DISSE KONFLIKTENE, som hver har sin egen historie og sine lokale årsaker, inngår nå i en amerikansk visjon som gir dem «mening». På den kalde krigens tid oppfattet USA (på samme måte som Sovjetunionen) enhver krise i sammenheng med konfrontasjonen mellom Øst og Vest. Således var Nicaragua på 70- og 80-tallet ikke skueplassen for Sandinistfrontens kamp mot et brutalt diktatur for å skape et mer rettferdig samfunn, men et land som risikerte å havne på samme side som Ondskapens imperium,4 USSR – en fortolkning som det nicaraguanske folk betalte med 10 år med kriger og ødeleggelser. For Washington finnes det ikke lenger noe palestinsk problem, noen somalisk statskrise eller noen konfesjonell ubalanse i Libanon, men en verdensomspennende konfrontasjon mellom det Gode og det Onde. Speilvendt gir denne diskursen næring til Al-Qaidas diskurs om en stadig gjentatt krig mot «korsfarerne og jødene». Denne forenklende dikotomien er til slutt delvis blitt en selvoppfyllende profeti, og den utnyttes av lokale aktører for å styrke deres stilling. Somalias eksempel er i så måte belysende:5 Somalias føderale overgangsregjering, bestående av korrupte og inkompetente krigsherrer, «solgte» Det hvite hus forestillingen om at landet var blitt virksomhetsområde for «den internasjonale terrorismen». Washington oppmuntret følgelig til Addis-Abebas militære intervensjon for å kvitte seg med De islamske domstolene som hadde fått kontrollen i Mogadishu 6 måneder tidligere.6 Interne dynamikker er blitt neglisjert til fordel for påstått allmenngyldige analyser. Og denne invasjonen av et muslimsk land av Etiopia – som er et kristent land, la oss ikke glemme det – gjør de mest radikale gruppene troverdige.7 Et annet eksempel er Libanon, en svak statsdannelse som hviler på en subtil religiøs alkymi. Ved uten forbehold å støtte én side og halvparten av landet mot den andre, gjør den amerikanske og den franske regjering enhver lokal løsning vanskeligere. Nå er landet ikke lenger annet enn en skueplass for konfrontasjoner mellom på den ene side Vesten og dens allierte, på den annen side Iran og Syria – slik at ethvert kompromiss – om det er aldri så nødvendig – risikerer å virke som en «seier for det Onde». Selv om krigene er mange, skapes det i dag et utall bånd mellom dem. Våpen, mennesker, teknikker krysser mer og mer åpne grenser, i blant i kjølvannet av hundretusener av flyktninger som er blitt tvunget i landflyktighet av de voldsomme kampene. Kampformer som ble til i Irak, har i løpet av de siste to årene blitt utbredt som i Afghanistan: særlig selvmordsattentater (som var ukjente under den sovjetiske okkupasjonen) – nå finner man de samme metodene i Algerie – eller bruken av IED-bomber (improvised explosive devices) mot troppetransporter. Krigene har gitt næring til en lønnsom våpenhandel I leiren Nahr El-Bared i Libanon holdt hundrevis av stridende, blant dem mange utlendinger som hadde hatt læretiden sin i Irak, ut i mer enn tre måneder mot den libanesiske hæren. Tusenvis av arabiske, pakistanske og sentralasiatiske stridende slår seg ned i andre land nå – la oss ikke glemme at etter krigen mot sovjeterne i Afghanistan sluttet andre stridende som hadde fått sin opplæring av de amerikanske og pakistanske sikkerhetstjenestene, seg til terroristgrupper i Egypt, i Algerie og annetsteds og utgjorde Al-Qaidas store hæravdelinger. Disse krigene har for øvrig gitt næring til en lønnsom trafikk: Visse våpen som var gitt til de irakiske sikkerhetsstyrkene, er således å finne i hendene på kriminelle i Tyrkia …8 I denne konteksten opplever statene i regionen, som på forhånd er svekket av tiår med diktatur og korrupsjon, at deres rolle er blitt redusert. I enkelte tilfeller har de rett og slett forsvunnet, som i Afghanistan. I Irak er den nåværende oppløsningen ikke bare et resultat av krigen, men også av nærmere 13 år med økonomisk blokade (1990–2003), som har tømt staten for substans. Det var på den tiden at den sunni-salafistiske innflytelsen begynte øke i landet – særlig via de hemmelige forbindelsesveiene til Jordan. Der passerte ikke bare mat og medisiner, men også våpen og radikale ideer.9 Ingen av nabolandene – verken Saudi-Arabia, Iran, Tyrkia eller Syria – kan stille seg likegyldige til uro ved grensene sine. I egen interesse griper altså hvert av dem inn her, direkte eller indirekte. I Libanon har forsøkene på å gjenopprette en sentralmakt mislykkes. I Palestina overlever selvstyremyndigheten bare takket være utenlandsk militær og økonomisk hjelp og støtten fra den israelske regjeringen. Hele landområder, fra irakisk Kurdistan til Gaza, skaffer seg selvstyre og gir liv til andre aspirasjoner om selvstendighet, fra kurderne i Tyrkia til balutsjene i Iran og Pakistan.

 

ALDRI HAR VÆPNEDE grupper spilt en så viktig rolle, og dette har gjort alle forhandlinger mer kompliserte. Både i Afghanistan, Irak og Somalia er det disse som leder an. I Libanon er det Hisbollah, i Gaza er det nå Hamas som er behersker terrenget. Disse organisasjonene viser seg skremmende effektive. I Irak skaper de problemer for den viktigste av de vestlige hærene, og i Afghanistan er NATO ute av stand til å kue. I Libanon gjorde Hisbollah ikke bare motstand i 33 dager mot den israelske intervensjonen, men forandret spillets regler. For første gang siden 1948–1949 ble en betydelig del av den israelske befolkningen tvunget til å forlate hjemmene sine. Selv Hamas, som er innestengt i Gaza, er i stand til å slå til mot en israelsk by som Sderot.10 Bruken av primitive, men effektive våpen som lett kan erstattes (IED, Qassam-raketter, anti-tankvåpen etc.) setter grenser for amerikanernes og israelernes makt. Zeev Schiff, den nylig avdøde militærskribenten i den israelske avisen Haaretz, konstaterte realistisk: «Selv om vi erklærer mangfoldige ganger at Hamas er presset, og at de ønsker våpenhvile, endrer ikke dette det faktum at Israel faktisk ble slått i kampen om Sderot. (…) Israel opplevde i Sderot noe landet aldri hadde opplevd siden Uavhengighetskrigen, og kanskje aldri: Fienden klarte å tvinge en hel by til taushet og stanse alt normalt liv der.»11 Den politiske blindgaten i Palestina og oppløsningen av statene gjør at USAs gjentatte militære intervensjoner fremmer en selvmorderisk fortvilelse, og gir argumenter til Al-Qaidas ekstremistiske overbudspolitikk. Etter at to journalister fra den amerikanske TV-kanalen Fox News ble bortført i Gaza av en tidligere ukjent gruppe, brakte den saudiarabiske avisen Al-Watan den 31. august en artikkel om «den tredje generasjon» militante islamister som vokser frem i Palestina, og som nå gjør Hamas og Islamsk Jihad rangen stridig. Forfatteren karakteriserer den slik: Den har ingen massebasis; den forkaster ethvert kompromiss; den føler seg ikke bundet av reglene for det politiske liv; den retter seg ikke bare mot israelerne; kravene dens begrenser seg ikke til Palestina. At grupper som påberoper seg Al-Qaida kan utvikle seg i Irak og Afghanistan, spre seg til de palestinske flyktningeleirene i Libanon og vinne innpass i Nord-Afrika eller i Somalia, bekrefter presset fra en ekstremistisk ideologi på et tidspunkt hvor de regionale grensene slår sprekker.

 

NASJONALISMEN SOM HAR gitt regionen dens struktur siden første verdenskrig, blir nå gjort rangen stridig av at etnisk-religiøse identiteter dukker opp igjen. Dette oppmuntres av Washington – av uvitenhet eller beregning. General David Petraeus, den nåværende øverstkommanderende for de amerikanske troppene i Irak, sto i spissen for 101. luftbårne divisjon som inntok Mosul i 2003. En av hans første beslutninger var å skape et råd valgt av et begrenset utvalg av befolkningen for å representere byen. Det ble satt opp separate valgurner for kurdere, arabere, turkmenere, kristne og så videre. «Irakerne» var forsvunnet. Denne reduksjonen av regionen til en mosaikk av «minoriteter» dominerer hele den amerikanske politikken. Den tvinger alle til å identifisere seg med sin gruppe på bekostning av enhver nasjonal – eller annen12 – tilhørighet, undergraver statenes integritet og fører til endeløse konflikter – i Irak i dag, i Syria eller Iran i morgen? Den oppmuntrer også til all slags utenlandsk – regional eller internasjonal – innblanding, som manipulerer lokale aktører til fordel for sine egne interesser.13 I president Bush’ første periode nølte de nykonservative ikke med å anbefale en strategi for «konstruktiv ustabilitet» i Midtøsten.14 «Det vi ser her, er et nytt Midtøstens fødselsveer, og hva vi enn gjør, må vi være sikre på at vi arbeider for å komme nærmere dette nye Midtøsten, og ikke for å vende tilbake til det gamle Midtøsten,» våget Condoleezza Rice å erklære så sent som under krigen i Libanon sommeren 2006, da landet brøt sammen under bombene fra det israelske flyvåpen. Selv om kynismen i en slik erklæring dengang vakte en del syrlige kommentarer, hadde den amerikanske utenriksministeren på en måte rett: Det som har kommet til verden for øynene våre siden 11. september, er ganske riktig et «nytt Midtøsten». Ikke bare likner det på ingen måte på hva de amerikanske lederne hadde forestilt seg, det vil også bli en stor og varig faktor til å skape ustabilitet i hele verdenspolitikken.

Oversatt av E.N.

 

Fotnoter:

1 http://bostonreview.net/BR32.3/burns.html.

2 State of the Union»-talen, 11. januar 2007.

3 Philippe Droz-Vincent, Vertiges de la puissance. Le «moment américain» au Moyen-Orient (Maktsvimmelhet. Det «amerikanske øyeblikket» i Midtøsten). La Découverte, Paris, 2007.

4 Ronald Reagan brukte uttrykket «Ondskapens imperium» første gang under en tale i Orlando (Florida) 8. mars 1983. Han henvendte seg til De evangeliskes nasjonalforening, og advarte mot fristelsen til å «å stille de to partene rygg mot rygg, å ignorere historiens kjensgjerninger og de aggressive tendensene til et Ondskapens imperium som kvalifiserer våpenkappløpet som en misforståelse.»

5 Se Gérard Prunier, «Les liaisons dangereuses de Washington en Somalie» (Washingtons farlige forbindelser i Somalia), franske Le Monde diplomatique, september 2006.

6 Se Philippe Leymaire, «Den hemmelige krigen i Somalia», norske Le Monde diplomatique, november 2007.

7 Se Roland Marchal, «Somalie: un nouveau front antiterroriste?» (Somalia: en ny antiterrorfront?), Les Etudes du CERI, nr. 135. Centres d?études et de recherches internationales, Paris, juni 2007.

8 US guns sent to Iraq used for crimes in Turkey», International Herald Tribune, Paris, 31. august 2007.

9 Se Vali Nasr, The Shia Revival. How Conflict Within Islam Will Shape the Future, Norton, New York, 2006, s. 230-231.

10 7. oktober ble en katsjuska-missil skutt opp fra Gaza med retning Israel. Denne missiltypen har lenger rekkevidde og er mer treffsikker enn Qassam-missilene.

11 An Israeli defeat in Sderot», Haaretz, Tel-Aviv, 8. juni 2007.

12 Flere stammesammenslutninger består av sunni- og sjiastammer. Og tilhørighet til slike sammenslutninger har forrang foran tilhørighet til sunni- eller sjiaislam.

13 Se Georges Corm, «La balkanisation du Proche-Orient» (Balkaniseringen av Midtøsten), franske Le Monde diplomatique, januar 1983.

14 Se Walid Charara, «Konstruktiv ustabilitet», norske Le Monde diplomatique, juli 2005.