Washington gjenoppliver Monroe-doktrinen

«Colombias problemer strekker seg langt ut over landets grenser og har implikasjoner for sikkerheten og stabiliteten i regionen,» erklærte daværende amerikansk utenriksminister Madeleine Albright i august 1999. 13. juli året etter ble president Bill Clinton og hans kollega Andrés Pastrana enige om å undertegne Plan Colombia, som tok sikte på å gjøre slutt på narkotikahandelen og geriljakrigen. Kongressen i Bogotá fikk bare anledning til å se en del av teksten, og det på engelsk.

Et tiår senere har Colombia mottatt mer enn fem milliarder dollar i amerikansk bistand, hovedsakelig militær bistand. Og siden Álvaro Uribe kom til makten i 2002, har det rent mye blod under broene. Presidenten hadde lovet en «rask seier» over opprørerne i Den nasjonale frigjøringsarmé (ELN) og framfor alt i Colombias væpnede revolusjonære styrker (FARC), og hvis man skal tro rapportene fra den kolombianske hæren, har han for en stor del lykkes. Som eksempel kan det nevnes at hæren i 2007 hevdet å ha tatt til fange mer enn 6500 geriljasoldater og å ha drept mer enn 3000 – og tallene ligner hverandre år etter år. Fortsatt ifølge Bogotá har demobiliseringsprogrammet fra 2002 til mai 2008 allerede omfattet nesten 15 000 mennesker, hvorav 9000 medlemmer av FARC. Når man vet at opprørerne alltid har vært beregnet til omkring 15 000, må de altså være forsvunnet!


30. OKTOBER 2009 undertegnet utenriksminister Jaime Bermúdez og USAs ambassadør, William Brownfield, en ny overenskomst som var kommet i stand i hemmelighet. For en periode på ti år og med mulighet for forlengelse gir den USA syv militærbaser på kolombiansk territorium. Målsettingene er de samme som i Plan Colombia.2 Selv om FARC har opplevd alvorlige tilbakeslag de siste to årene, er geriljagruppa fortsatt aktiv (kunngjøringen om at organisasjonen er gått i oppløsning, skyldes først og fremst den merkelige tendens den kolombianske hæren har til å overdrive sine egne resultater). Det pågår for tiden etterforskning i 1300 saker – og det er bare toppen av isfjellet – mot medlemmer av de væpnede styrkene i skandalen om «falsos positivos» («falske resultater»): mord på sivile som deretter er fremstilt som geriljasoldater drept i kamp.

Stilt overfor en motstander som består av «irregulære» soldater, og for å ødelegge plantasjer med ulovlige avlinger, virker ikke desto mindre de styrkene USA har utstasjonert i de sju nye basene – Palanquero, Malambo, Apiay, Cartagena, Málaga, Larandia og Tolemaída – forsiktig sagt overdimensjonerte.3 I tillegg skal Pentagon investere 31,6 millioner euro i utbygging av Palenquero ved Río Magdalena. Basen får en rullebane på 3500 meter, nok til å ta imot C-17-fly (Galaxy) som kan frakte en last på 70 tonn og være mer enn 8000 kilometer i luften uten å etterfylle drivstoff. Fra Apiay vil det operere rekognoseringsfly og Awacs (radarfly med stor rekkevidde).

Allerede før den offisielle kunngjøringen av overenskomsten erklærte Venezuelas president Hugo Chávez under toppmøtet for Unionen av sør-amerikanske land (Unasur) i Quito 10. august 2009: «Krigens vinder begynner å blåse i Sør-Amerika.»4

Mange tilskrev hans uttalelser et anfall av forfølgelsesvanvidd – enda en eksentrisitet! Hans kolleger Evo Morales (Bolivia), Rafael Correa (Ecuador), Luiz Inácio Lula da Silva (Brasil), Tabaré Vasquez (Uruguay) og Cristina Fernández de Kirchner (Argentina) uttrykte imidlertid også sin bekymring. Og den kolombianske eks-presidenten Ernesto Samper støttet dem: «Vi skal låne bort landet slik at det blir et hangarskip som kan drive elektroniske overvåkingsoperasjoner overalt i Sør-Amerika. […] Det er som å låne ut en balkong til en person som ikke bor i samme bygning, for at han skal installere antenner og videokameraer rettet mot naboene.»5

USA har, som en sentral tendens etter den kalde krigen, gått fra containment (oppdemning av den sovjetiske rivalen) til å søke et geostrategisk nærvær overalt i verden. De nye militærteknologiene krever ikke lenger gigantiske baser, men et tett nettverk av framskutte støttepunkter som rask kan sende ut tropper når det trengs.


FRAM TIL SLUTTEN av 1999 kontrollerte Washington både Mellom-Amerika og Sør-Amerika, takket være 14 baser – spesielt Howard-basen – i den amerikanske sonen i Panamákanal, hvor den amerikanske hærens sørkommando (US Southcom) befant seg.

Etter tilbaketrekningen fra Panamá, i samsvar med Carter-Torrijos-avtalen,6 sikret Pentagon seg – under betegnelser som unnlater å betegne dem som «baser» – flere framskutte operasjonsposter (Forward Operations Locations – FOL) og kooperative sikkerhetsposter (Cooperative Security Locations – CSL) i Comalapa (Salvador), Soto Cano (Honduras), Guantánamo (Cuba), Roosevelt Roads (Puerto Rico), Reina Beatriz (Aruba) og Hato Rey (Curaçao), Iquitos og Nanay (Peru), Liberia (Costa Rica) og Manta (Ecuador).

Men da det «oppsetsige» Latin-Amerika igjen ble en prioritet, i forlengelsen av Monroe-doktrinens prinsipp om at USA skulle ha herredømme over hele kontinentet,7 ble Roosevelt Roads stengt i mai 2003 etter kraftige demonstrasjoner fra innbyggerne på Isla de Vieques (Puerto Rico).

Til tross for de mange oppfordringene nekter Brasil fortsatt å gi amerikanerne Alcantara-basen med dens strategisk beliggenhet på brasiliansk territorium.

Da president Fernando Lugo kom til makten i Paraguay, ble prosjektet om å overta flyplassen i Mariscal Estigarribia, under hundre kilometer fra den bolivianske grensen, mindre klart. Dette er ikke nødvendigvis uten sammenheng med Lugos nåværende problemer med opposisjonen. En siste ergrelse: Ecuadors Rafael Correa fornyet ikke baseavtalen i Manta (som utløp 18. september 2009), hvor spionflyene Orion C-130 og Awacs opererte fra.

Man trodde kanskje et øyeblikk at Det hvite hus hadde oppgitt den krigerske retorikken til George W. Bush. Da glemmer man at Pentagons planlegging foregår uavhengig av hvem som er president. Selv om han er «øverstkommanderende» ratifiserer presidenten – og Barack Obama ser ikke ut til å være noe unntak – som oftest anbefalingene og beslutningene til generalstaben og forsvarsdepartementet.

Både Washington og Bogotá forsikrer om at det ikke er snakk om å etablere «amerikanske baser», men bare om å bruke «kolombianske anlegg». «Vi kan løse våre uenigheter på grunnlag av gjensidig respekt og sikkerheten om at avtalen med USA aldri vil bli benyttet til å gripe inn mot noe annet land på kontinentet,» erklærte den kolombianske visepresidenten Francisco Santos under toppmøtet for Fellesmarkedet i Sør (Mercosur) i Montevideo 8. desember 2009. Han overbeviser ikke mer enn Uribe, som fikk en kjølig mottakelse i alle byer unntatt i Lima under sin rundreise for «åpenhjertig forklaring» fra 4. til 6. mars i Peru, Bolivia, Chile, Paraguay, Uruguay og Brasil.


FOR Å FÅ penger til å bygge ut Palenquero-basen presiserte et dokument fra forsvarsdepartementet i mai 2009: «Utviklingen av denne CSL gir oss en enestående adgang til et fullt spekter av operasjoner i et kritisk område på vår halvkule, hvor sikkerhet og stabilitet står under stadig trussel fra narkoterrorist-opprør, antiamerikanske regjeringer [min understrekning], endemisk fattigdom og stadige naturkatastrofer.»8 Det kan ikke sies tydeligere at basene har til formål å utføre militære etterretningsoppdrag i hele Sør-Amerika, og at stasjoneringen av amerikanske tropper vil muliggjøre eventuelle åpne og/eller hemmelige operasjoner i Colombia og i regionen. Som Plan Colombia gir avtalen tillatelse til nærvær av 800 amerikanske militære og 600 contractors fra de mektigste firmaene innenfor det militær-industrielle komplekset – blant andre DynCorp, Bechtel, Lockheed Martin, Rendon Group og Raytheon (se egen artikkel.
Det er selvfølgelig fra de landene som Washington holder under oppsikt – Bolivia, Ecuador og Venezuela – at de sterkeste reaksjonene kommer. Den amerikanske tradisjonen med å bruke tredjeland til å spionere, destabilisere eller gå til angrep mot «brysomme» regjeringer er velkjent der. I 1954 ble operasjonen som skulle avsette Guatemalas president Jacobo Arbenz, satt i gang fra baser (hemmelige denne gangen) i Nicaragua og Honduras. Det samme var tilfellet under invasjonsforsøket mot Cuba i Grisebukta, som ble organisert i april 1961 ut fra Guatemala og Nicaragua. Honduras var likeledes knutepunktet for Washingtons strategi i krigen som ble påtvunget det sandinistiske Nicaragua på 1980-tallet. Da var det viktigste støttepunktet den amerikanske Palmerola-basen (Soto Cano).

Bogotá har annonsert at det skal opprettes en ny divisjon (tolv tusen mann, seks bataljoner) på grensen til Venezuela og en base på Guajira-halvøya, også ved grensen. På sin side har regjeringen i Panamá informerte om at USA skal etablere to (og kanskje til og med fire) marinebaser i landet, i Bahia Pi–a og Punta Coca. I den siste tiden antallet provokasjoner økt – ulovlig overflyvning av Venezuela av en drone som kom fra Colombia (20. desember), og av to amerikanske jagerfly som hadde tatt av fra Curaçao (17. mai og 7. januar), kolombianske paramilitære har drevet infiltrasjon og den psykologiske krigen er i full gang.

Venezuela figurerer således (sammen med Bolivia og … Burma!) i en gruppe på tre land som ifølge Washington ikke anstrenger seg for å bekjempe narkotikahandelen.9 25. mai 2009 publiserte avisen El Tiempo i Bogotá kolombianske etterretningsinformasjon som hevdet at et dusin geriljaledere levde i Cuba, i Ecuador og i Venezuela. Allerede i mars erklærte de kolombianske generalene at de var bekymret over at de ikke kunne angripe «de ti leirene som opprørslederne i FARC har i Venezuela og Ecuador».10

Under henvisning til kampen mot «narkogeriljaen» faller elementene i et katastrofescenario på plass. 28. desember erklærte Chávez, som mistenkte Bogotá for å forberede «falsos positivos» for å forsvare et streiftog i landet hans eller et angrep på det: «Det ville ikke være overraskende om de, som dreper så mange mennesker i Colombia, også dreper andre, hvem vet hvor mange, frakter likene deres til venezuelansk territorium […], lager i stand en improvisert leir, plasserer våpen og propaganda der […] og sier: Der er geriljabasen.»11

Direkte aggresjon mot Venezuela fra USAs side er for øyeblikket verken sannsynlig eller forventet. Men den minste grenseepisode, enten den skyldes et sammenstøt mellom venezuelanske og kolombianske styrker eller den simpelthen er konstruert, kan tjene som påskudd for å utløse en konflikt hvor Washington ville komme sin allierte til unnsetning. I full bevissthet om at alle basene og USAs 4. flåte, som ble gjenopprettet i 2008, omringer Venezuela fullstendig.

Oversatt av E.N.


Fotnoter:
1 New York Times, 10, august 1999.

2 Grunnloven (§173 og §237) tillater bare «transitt» ? dvs midlertidig gjennomreise ? for utenlandske tropper.

3 I tråd med Plan Colombia er amerikanske militæe og instruktører allerede til stede på basene Tres Esquinas, Larandia og Puerto Leguizamo.

4 TeleSur, Caracas, 10. august 2009.

5 TeleSur, 8. november 2009.

6 Avtalen ble undertegnet av presidentene Jimmy Carter og Omar Torrijos i 1977 og fastsatte 31. desember 1999 som seneste dato for å levere tilbake kanalen og alle installasjoner i Kanalsonen (CZ) til Panamá, og for å stenge de amerikanske basene.

7 Prinsipper fastsatt av president James Monroe i hans tale til Kongressen 2. desember 1823, som i virkeligheten fastslår USAs herredømme over hele kontinentet.

8 Department of the Air Force, «Military Construction Program. Fiscal Year (FY) 2010. Budget Estimates. Justification Data Submitted to Congress», mai 2009.

9 13. august 2009, etter at mer enn tre tonn narkotika (marihuana) var blitt stanset av nasjonalgarden i delstaten Tachira, bemerket den venezuelanske innenriksministeren Tareck el Asaimi at lastebilen uten hindringer hadde passert tre kontrollposter, tilhørende tre sikkerhetsorganer, på kolombiansk side av grensen i Cúcuta.

10 Noticias24, Caracas, 6. mars 2009.

11 Venezoelana de Televisión, Caracas, 28. desember 2009.