Veier, broer, elektrisitet og Pacha Mama

«Vi lever i to forskjellige verdener. De bor i Bolivia, vi bor i Kollasuyu!» Constantino Lima, ellers en sjarmerende mann, leder MITKA (Movimiento Indio Túpac Katari). Han er ikke nådig mot q’aras – de hvite – når vi møter ham i La Paz. «Moder jord, Pacha Mama, har gitt dem Europa. Hun ga Afrika til afrikanerne, Asia til asiatene og oss ga hun Bolivia. Ifølge forslaget vårt om en ny ’grunnlov’, bør det innføres dødsstraff for alle europeere, som med invasjonen begikk en stor forbrytelse mot menneskeheten. Det er selvfølgelig strengt, men det er den tankegangen forslaget vårt bygger på.»2 Dessuten: «Vi, indianerne, utgjør flertallet! Hvorfor i huleste er det vi som skal integreres med mindretallet?» I likhet med en håndfull radikale «indianister» ønsker Lima å gjeninnføre urbefolkningens suverenitet over de områdene som en gang var Inkariket. Selve gullalderen. En tid da de innfødte hersket i harmoni over Amerika (som vi alle vet ikke het Amerika på det tidspunktet).

Skjønt, harmoni? I 1519, da teppet går opp for den transatlantiske scenen, hersker Aztekerriket over det som senere skal bli Mexico. Så dukker conquistadorene opp. Skrekkinngytende kanoner, musketter, Toledo-sverd, hester – monstrøse beist med man, lang hale og ingen horn! Likevel ikke nok til å underlegge seg et helt kontinent. Men de får god hjelp: For å knuse herredømmet til aztekerhersker Moctezuma stiller totonakenes høvding fire hundre bærere til rådighet for Hernán Cortes og hans tropp. Av samme grunn får erobreren 100 000 fotsoldater fra Tlaxcala. Lenger sør, i det som skal bli Guatemala, allierer Pedro de Alvarado seg med kaqchikelene, som er i krig med k’iche’ene. Enda lenger sør, i Andesfjellene, der Inkarikets hovedstad Cuzco troner, utnytter Francisco Pizarro de indre stridighetene i riket. Han får hjelp fra kanarrene, chachapoyaene, wankaene og mange andre til å nedkjempe den teokratiske staten – og ta livet av Inkarikets siste konge, Atahualpa.

Tragiske allianser, dyster splid. Slik ender det. Hjulpet av sverdet, korset, misjonerende prester og pavebrev bryter helvete løs. Urinnvånerne blir beseiret, forfulgt og utsultet. Slaveri og tvangsarbeid i gruvene og på jordene blir en lukrativ måte å organisere produksjonen på.

Mens det bygges republikker i Amerika, kjemper de innfødte for å overleve. Med alt det innebærer av motstand, opprør, utholdenhet. Og slitasje. Uavhengigheten viderefører deres status som annenrangs borgere. Det nasjonale prosjektet innebærer, i beste fall, at de tvangsassimileres. På tross av fine ord om «integrering», med gode eller dårlige intensjoner, tar de hvite og mestisene kontroll over politikken, økonomien, industrien, handelen og statlig virksomhet.

Indianerne behandles som minoriteter, selv om de mange steder utgjør en stor del av befolkningen.3 I sin motstandskamp bruker de både objektive kriterier (kulturelle trekk, kollektiv organisering, tilknytning til et territorium) og subjektive kriterier (følelse av tilhørighet). De henter støtte i sin identitet – uten dermed å la seg systematisk stenges inne i den.

«Vi må kjempe sammen med folkebevegelser, studentbevegelser, fagforeninger,» insisterte den chilenske mapuche-indianeren Ana Yavo i 1992 i forbindelse med kampanjen «500 års indiansk, svart og folkelig motstand».4 Hun hadde god kjennskap til en viss Augusto Pinochet. To år senere dukket zapatistene opp i Chiapas og ga klar beskjed: «Vår væpnede kamp for håp retter seg ikke mot mestiser, den retter seg mot pengenes rase. Den retter seg ikke mot en hudfarge, men mot pengenes farge. […] Vi kjemper for urfolk. Men ikke bare for dem. Vi kjemper også […] for alle dem som har en nåtid med fattigdom og en framtid med verdighet.»5


DETTE KONTINENTET, opprinnelig indiansk, nå «latinsk», er i dag hovedsakelig befolket av mestiser. Og selv om urfolk er mer marginaliserte enn andre grupper, er flere titalls millioner mennesker uten slik bakgrunn også avskåret fra sosiale goder, utdanning og borgerrettigheter. Blandingen av folkegrupper har for øvrig pågått så lenge at det ofte er umulig å skille dem tydelig fra hverandre. «Enten de lever i skogene, på landsbygda eller i byene, lever [urfolk] i åpne samfunn der de er i kontakt med forskjellige befolkningsgrupper og deltar i nasjonale og internasjonale prosesser,»6 påpeker sosiologen Yvon Le Bot.

Forholdet mellom indianske organisasjoner og andre folkebevegelser er noe som stadig diskuteres i urfolksbevegelsene. Noen går inn for en nasjonal integrering der forskjeller respekteres, mens andre ønsker en egen utvikling basert på etnisitet. Fra 1960- til 1980-tallet har førstnevnte hatt overtaket. I denne perioden er mobiliseringen av urfolk først og fremst en integrert del av kampen for bønders rettigheter og folkelige motstandsbevegelser generelt.7 Men ettersom disse bevegelsene sjelden vinner fram, begynner urfolk å trekke seg mer og mer tilbake til sine egne grupper.

Globaliseringen fragmenterer de største samfunnsaktørene og endrer situasjonen. Politiske partier opplever slitasje og mistillit, venstresiden svekkes, og det mangler alternative samfunnsprosjekter. Dette bidrar til en sterkere vektlegging av kulturell, lokal eller regional tilhørighet. Urbefolkningen er mindre fragmentert enn andre på grunn av sine tradisjonelle organisasjonsformer, og innleder en helt ny type sosial mobilisering. Fra opprør til opprør – som blir brutalt slått ned – forsvarer de nasjonen mot det globaliserte markedet, og får hele samfunnet til å gå framover (det omvendte er ikke alltid tilfellet).

Det var CONAIE (Konføderasjonen for urfolksnasjoner i Ecuador) som veltet presidentene Abdalá Bucaram (1997), Jamil Mahuad (1999) og Lucio Gutiérrez (2005) i Ecuador. I Bolivia innebar «vannkrigen» og senere «gasskrigen» at indianernes spesifikke problemer og generelle sosiale krav ble koblet sammen. Disse «krigene» gjorde slutt på det nyliberale regimet til Gonzalo Sánchez de Lozada (2003). Samme skjebne fikk etterfølgeren Carlos Mesa (2005), og det endte med at Sør-Amerika fikk sin første statsleder med indiansk avstamming, Evo Morales. Symbolsk nok ble det først holdt en tradisjonell indiansk innsettelsesseremoni for ham på det viktige arkeologiske stedet Tiwanaku. Først dagen etter avla Morales ed i kongressen. Morales henter hovedsakelig sin støtte fra urbefolkningen i landet, men i motsetning til den radikale urfolklederen Felipe Quispe som han beseiret i valget, kan Morales også regne med støtte fra byene, fra laug, kooperativer, pensjonister og en betydelig andel «nasjonalistisk» orienterte mestiser.

I utlandet vil mange – sosiologer, etnologer, journalister, humanitære organisasjoner og miljøbevegelser – gjerne låse indianerne fast i en imaginær eksotisk verden av uforanderlige identiteter. Man ser med skepsis på forsøkene på brobygging, som ofte er vanskelige og fulle av gjensidige misforståelser, men som også har sine gjennombrudd og framskritt. Ifølge en slik puristisk nostalgiker «oppgir de sitt mangfold og prøver å bli integrert fordi de har mistet stoltheten over å være urfolk.»8 En annen hevder at «urfolkssamfunnene [bør] hele tiden slåss for å bevare sitt særpreg og passe på at deres måte å gjøre ting på ikke assimileres til andres.»9


I BOLIVIA ER Felipe Quispe – kalt malku (kondor på aymara) – stadig på krigsstien. «Vi snakker om en nasjon som ønsker selvbestemmelse. Vi vil stifte Republikken Kollasuyu, med våre egne ledere, vårt eget politi og vår egen hær.» Men Quispes aymara-nasjonalisme klarte ikke å sanke et flertall av stemmene fra urbefolkningen. I valget i Ecuador i 2006 stilte den legendariske CONAIE-lederen Luis Macas opp mot den andre venstrekandidaten (mestis), Rafael Correa. På tross av sine personlige meritter fikk Macas bare to prosent av stemmene. Gir det grunn til bekymring?

Å stamme fra urbefolkningen gir ingen garanti mot fundamentalistiske, rasistiske eller konservative villspor (her snakker vi ikke om Macas). I 1993 ble aymara-indianeren Victor Hugo Cardenas, fraksjonsleder i den radikale katari-bevegelsen,10 visepresident i Bolivia. Cardena gikk på den ene siden inn for en grunnlovsendring som anerkjente landets «multietniske og multikulturelle» karakter. På den andre siden støttet han den ultraliberalistiske politikken til president Sánchez de Lozada, som førte til store lidelser for indianerbefolkningen (og andre). I Peru brukte Alejandro Toledo, som kaller seg cholo («urban indianer»), slike argumenter for å vinne valget i 2001. Men det tok ikke lang tid før han overlot landet til ekspertene fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken, som her så en fristende lekeplass.

Glorifisering av folkegrupper kan være full av tvetydigheter og passe svært godt inn i den nyliberale modellen. Dette har ikke gått Verdensbanken hus forbi. I 2004 etablerte banken et globalt urbefolkningsfond som finansierer mindre prosjekter i direkte samarbeid med urfolkssamfunn, som gir lokal kontroll sammen med privat sektor og setter staten på sidelinja.

Etter legitimt press fra urfolksbevegelser har nesten alle land i Latin-Amerika vedtatt nye grunnlover som anerkjenner statene som fleretniske og multikulturelle. I noen tilfeller gis det spesielle rettigheter til indianere (eller til etterkommere av afrikanere). For selv om ingen urfolksbevegelser går inn for fullstendig uavhengighet, krever mange – spesielt i nedre del av Amazonas – råderett og suverenitet over sine territorier. Nesten alle statene som gir dem en form for autonomi, trår veldig varsomt fram.


FJELLENE, DE majestetiske fossefallene, de svimlende avgrunnene, lyn, torden, regn … Moder jord, Pacha Mama. En harmoni i ett med kosmos … en verdensanskuelse. Generelt har den amerikanske urbefolkningen et tankesett og et verdenssyn som respekterer naturen langt mer enn vestliggjorte samfunn gjør. De vet at hver eneste miljøødeleggelse uunngåelig vil påvirke deres levekår. Hva er da mer legitimt enn å motsette seg multinasjonale selskaper som ødelegger skoger, savanner og myrer, forgifter vannet og jorda med sine kjemiske produkter og giftige avfall, og som forsøker å ta patent på liv? Hva er vel mer naturlig enn å kreve å få være med på å utarbeide, gjennomføre og kontrollere politikken?

Likevel er territoriene, med eller uten selvstyre, fortsatt underlagt nasjonalstaten, som tviholder på sine privilegier knyttet til utvinning av naturressurser, spesielt olje og gass. Men i flere land (Bolivia, Ecuador, Venezuela) føres det i dag en politikk der man gjennom nasjonaliseringer bruker utbyttene fra denne sektoren til fellesskapets beste, noe som ikke skjer uten konflikter og motsetninger. For «de samme som på sin måte går inn for større kontroll over sine ressurser og anerkjennelse for sine ’tradisjonelle’ organisasjonsformer, nøler ikke med å kreve mer statlig inngripen»,11 når de, som alle andre, krever tilgang til goder og tjenester, som drikkevann, veier, skoler, helsestasjoner.

Paradoksalt nok kan amazonasindianerne i Ecuador antakelig takke olje og gass for at de har overlevd. Det var nemlig oljesektoren som på 1970- og 1980-tallet dempet presset på jorda i Andesfjellene, fordi sektoren skapte arbeidsplasser i byggebransjen i byene. Dette bremset folkevandringen til skogsområdene. I denne regionen kan man oppleve urfolk med svært radikale etniske synspunkter som gjeter buskapen sin sittende på motorsykler.

Det er fare for at forfedrenes landområder blir betraktet som stengt for «fremmede» og at all innblanding avvises som et angrep på «identiteten».

I den bolivianske provinsen Santa Cruz i 2008, en høyborg for den «hvite» motstanden mot Evo Morales, møter vi Ignacio Urapuka, parlamentsmedlem for gyarayo-folket. Han jobber for guvernør Rubén Costas, som i praksis går inn for løsrivelse av Santa Cruz. «Presidenten vil påtvinge oss quechua- og aymara-brødre fra øst. Med en gang de kommer, begynner de å dyrke opp skogen, uten tanke for Moder jord. Vi er ikke enige i dette, våre områder tilhører oss.» Dette får Adolfo Chávez, generalsekretær i CIDOB (Konføderasjonen for urfolk i Øst-Bolivia, 34 folkegrupper) til å reagere: «Opposisjonen utnytter brødre som har sviktet urfolksbevegelsen og som har solgt jorda til empresarios. Som belønning får de jobb ved guvernørkontoret hvor de støtter det partiet som har forårsaket store ødeleggelser i dette landet.»


I VENEZUELA anerkjenner president Hugo Chávez landets historiske gjeld til urbefolkningen og har lansert ideen om indianerne som en kilde til nasjonal identitet. I 2006 ble det etablert et eget departement for urfolk og urfolkssamfunn. Det ble igangsatt et prosjekt for tilbakeføring av landområder som rettmessig tilhører dem – med alle de problemer slike prosjekter innebærer. I Kara–akal i Sierra de Perija, på bari-folkets territorium, har en liten gruppe jivaroer slått seg ned. «Presidenten sier at vi skal bo sammen med andre urfolk,» sier en opprørt Rufino Alawaiku, den lokale høvdingen. «Det vil vi ikke. Hvis bariene ikke vil leve sammen med noen, bør deres avgjørelse respekteres.» Etnisk nasjonalisme kan også være temmelig avskyelig, og veien til helvete er brolagt med gode intensjoner.

Mange snurpet leppene sammen i taust raseri – og hat mot indianere – da man i Uruará i Brasil på 1980-tallet ville kaste ut to tusen fattige småbønder for å etablere et reservat på 800 000 hektar til en gruppe arara-folk bestående av 42 (!) personer, som akkurat var blitt oppdaget i skogen. Og da den meksikanske regjeringen i 1972 vedtok å tildele 600 000 hektar til lacandón-folket i Chiapas, representert av 66 familieoverhoder, førte det til konflikt mellom disse og zapatist-urfolk.

Zapatistene, som vitterlig har opplevd makthavere som nekter å gå i dialog og har et vanskelig forhold til «politikken» (venstresiden så vel som høyresiden), blir også beskyldt for sekterisme. På en invitasjon om å komme til La Paz for å delta i den «historiske» innsettelsesseremonien til president Morales – en indianer med bakgrunn fra den folkelige motstandsbevegelsen – svarte subcomandante Marcos tørt: «Vi frekventerer ikke toppmøter, vi betrakter dem nedenfra. Det er ikke vår stil å menge seg med toppledere. Vi mener at hele folket skal ha makten, ikke én person.»12 Slik sørger man for å isolere seg fullstendig.

Nettopp i Bolivia – der presidenten klart uttrykker et ønske om å bryte med de nyliberalistiske årene og samtidig avvikle den «interne kolonialismen» – reiser en slags «indianisert nasjonalisme»13 mange spørsmål. Det dreier seg om en ny organisering av landområder basert på anerkjennelse av fire typer autonomi (fylkesmessig, regional, kommunal og urfolksbasert) som er likeverdige og har samme grunnlovsmessige status. Hva er for eksempel forholdet mellom «urfolksjussen» og den ordinære jussen?

For bak «gamle tradisjoner», kan «urfolksdemokratiet skjule autoritær maktbruk fra et gammelmannsvelde som tviholder på sin makt eller lar seg bruke av eksterne aktører.»14


I GUATEMALA opplever urbefolkningen fortsatt apartheidlignende tilstander. K’iche’-indianeren Rigoberta Menchú ble riktignok tildelt Nobels fredspris i 1992, men siden har hun vært spesialambassadør for den nyliberale presidenten Oscar Berger. I Chile brukes fortsatt Pinochets antiterrorlover til å holde mapuche-folket nede. I Venezuela forsøker bari-høvdingen i Saimadoyi, Hector Eduardo Okbo Asokma, å finne en balanse: «På den ene siden ønsker vi elektrisitet, skikkelige veier med broer og alt det der. Kreolenes teknologi og vår kultur. Men vi vil ikke oppgi skikkene våre. Vi tror på begge deler.» I Ecuador erklærte ledelsen i CONAIE i mars, med støtte fra miljøbevegelsen, krig mot president Correa, som kom til makten takket være CONAIEs medlemmer. Stridens kjerne er gruvedrift, oljeleting og vann. Ifølge den politiske kommentatoren Pedro Saad får likevel ikke «CONAIE-lederne oppslutning fra urfolkene når de maner til opprør.»15 Til forskjell fra «amazonerne» fortsetter flertallet, som bor i høyden – La Sierra – å støtte presidenten. Deres hovedbekymring er å overleve fra dag til dag.

Selv om identitetsdynamikken unektelig har vært en viktig drivkraft for en motstand som er like gammel som «den nye verden», har den sine begrensninger. I den forstand står begrepet «indianitet» i motsetning til forestillingen om «autentiske» urfolk: «Indianitet viser til en sosial blandingsform som ikke kan defineres biologisk, men som er flytende og utvikler seg i takt med situasjoner og aktører som gjør den til sin. Den eksisterer i en viss forstand bare i kraft av måten den omtales på og de verdiene den tillegges.»16

Oversatt av G.E


Fotnoter:
1 Opprinnelig navn på Inkarikets sørlige del. I dag bruker en del indianske organisasjoner i Andesområdet Kollasuyu som et alternativt navn på Bolivia, som de anser for å være kolonistenes navn. Overs. anm.

2 Hvis ikke annet er oppgitt, er alle sitater hentet fra intervjuer.

3 Ca. 45 millioner indianere utgjør nesten en tidel av den samlede befolkningen i Latin-Amerika. Landene med størst urbefolkning er Guatemala, Bolivia, Ecuador og Peru. I Mexico er den størst i antall (ca. 10 millioner) og i Bolivia utgjør den flertallet av befolkningen (62 prosent).

4 Kampanje lansert etter initiativ fra flere urfolksorganisasjoner i protest mot markeringen av 500-årsjubileet for «oppdagelsen» av Amerika.

5 Kommuniké fra Zapatisthæren for nasjonal frigjøring (EZLN), 12. oktober 1994.

6 Yvon Le Bot, La grande révolte indienne (Det store indianeropprøret), Robert Laffont, Paris, 2009.

7 Noen gikk også inn i geriljabevegelsene, for eksempel i Colombia og i Guatemala.

8 Giulio Girardi, i Jean-Claude Fritz (red.), La nouvelle question indigène. Peuples autochtones et ordre mondial (Det nye urfolksspørsmålet. Urfolk og verdensordenen), L?Harmattan, Paris, 2005.

9 Philippe Jeannin-Daubigney, Fritz, La nouvelle question indigène, se over.

10 Bevegelsen er oppkalt etter Tupac Katari, leder for et opprør mot kolonimakten på 1700-tallet.

11 Christian Gros i «Politiques et paradoxes de l?ethnicité» (Etnisitetens politikker og paradokser), Problèmes d?Amérique latine, nr. 48, Paris, våren 2003.

12 John Ross, Zapatistas!, Nation Books, New York, 2006.

13 Se «La Bolivie d?Evo. Démocratique, indianiste et socialiste?» (Evos Bolivia. Demokratisk, indianistisk eller sosialistisk?), Alternatives sud, Centre tricontinental et Syllepse, Louvain-Paris, 2009.

14 Christian Gros, se over.

15 El Pueblo, Quito, 13. mars 2010.

16 Christian Gros, se over.