Kvaliteten som uteble

Dokumentarkonventet på vakre Solstrand utenfor Bergen i desember gjenspeilte alle betydningene til ordet ‘convention’: både kloster, sedvane, avtaler, konvensjon og konferanse.

Konventets tema var kvalitet. Mye ble gjennomgått i det noe heseblesende tempoet i de tre dagene – med blåsehorn om man gikk over tiden. Salens 170 deltakere fikk ikke debattere stort, men så var regien heller at mange skulle tale i panelene der de presenterte hva de holdt på med. Men man kan spørre seg hva produksjons- og distribusjonsmiljøer egentlig forteller oss om kvalitet. Bakenfor det sosiale, de økonomiske nettverkene og kampen om finansiering, henger det en skygge over dokumentarskaperens initiativ og kongstanke, nemlig at hun eller han har noe på spill som de er nødt til å fortelle.

Filmfestivaler, konferanser og konventer går i dag ikke spesielt inn i det kvalitative arbeidet med manus, regi, kamera og klipp. Framfor å diskutere kvaliteten hos disse filosofene, malerne og fortellerne, retter man seg mer mot mulighetsbetingelser og salgbarhet.

Norsk Filminstitutt (NFI) skal ta vare på og fremme norsk kvalitetsfilm: «Vi er ikke en kunde, men gir tilskudd ut fra prosjektets ambisjoner. Vi har tillit til at filmskaperne har produkter som når ut,» sier avdelingsleder Ivar Køhn.

At kritikk er å skjelne, understrekes av danske Søren Birkvad i åpningsforedraget om hvordan NFI kan styrke kvaliteten i uavhengig eller kunstnerisk inspirert dokumentarfilm – retorisk elegant formulert av dansken som en prest i et kloster. Han vektla auteur-filmen til forskjell fra den mer tv-rettede journalistiske varianten, og utropte nærmest også NFIs utvelgende konsulenter som auteurer. Den uavhengige filmen (NFI) er selve motkraften, visjonær, kreativ og en personlig fordypelse, som oftest laget på egne vegne. Den andre (NRK) står i opplysningstradisjonen, fjernsynets public service, med mer nasjonal «propaganda», nytte- og underholdningsverdi – og således laget på andres vegne.

80 prosent av de NFI-støttede filmene havner på TV, ifølge Køhn. Hva sier dette om kvaliteten? Kvalitet på TV er ikke lett å måle. I dag har mange sluttet å se fast på TV, da det er for mange sludderpratprogrammer. Borger det for kvalitet at mange ser et program? At en film vekker sterke følelser? Sikres kvalitet med seerundersøkelser, effektivitetsmål, teknisk presisjon, eller utskiftning av medarbeidere? Vil NRKs drama-avdeling bli bedre om Hans Rossiné ble byttet ut?

Redaktør for NRKs Brennpunkt, Odd Isungset, forteller at i tiden etter deres dokumentar om 22. juli ble vist på fjernsyn, satte de rekord med 100 000 unike visninger på nett. Denne avdelingen med et dusin selvstendige regissører lager hver for seg maks to-tre programmer i året, noe som borger for grundighet og kvalitet.


Norsk kultur, historie og natur

I dag gir NFI drøye 30 millioner kroner til norsk dokumentarproduksjon og har dermed en enorm mulighet til å fremme uavhengig kvalitetsfilm. Men den særnorske «kulturtesten» hos NFI virker hemmende for internasjonal dokumentarfilm: Forskriftene krever at norsk dokumentar skal ha et manus skrevet på norsk/samisk, hovedtema være knyttet til norsk historie, kultur eller samfunnsforhold, samt at handling og opphavsmenn/kunstnere hovedsakelig skal være fra Norge, et annet EØS-land eller Sveits. Danske Birkvad kaller kulturtesten «anakronistisk» i en tid med globalisering. Ironisk sier han at det er en «tapper idé» om å bygge Norge som nasjon og verdifellesskap.

NFIs leder Nina Refseth er kritisk til at denne testen er pålagt dem, og har tatt det opp med Kulturdepartementet. På Konventet nevner hun at internasjonalt rettede filmer bør aksepteres, fordi «hvis en nordmann er interessert, så har det med norske samfunnsforhold å gjøre.»

Norge henger dessverre etter internasjonalt. Mikael Obstrup fra European Documentary Network (EDN) i København nevner at ingen av de danske, svenske eller finske filminstituttene har nasjonen med i deres formålsparagrafer. I Sverige skal støtten «fremme høy kvalitet, skape kontinuitet og fornyelse». Dansk støtte gis for at det samlede utbud av dokumentar «skal ha kunstnerisk kvalitet». Mens her i Norge dreier paragrafen seg om å sikre kontinuerlig og kostnadseffektiv produksjon, samt ha med norsk og samisk kultur og samfunnsforhold å gjøre. Hva er bakgrunnen for denne særnorske vektleggingen av nasjonen?

I 2007 lanserte daværende kulturminister Trond Giske det «norske filmløftet»1 basert på Einarsson-utvalget. Det fastsatte at «målene for den norske filmpolitikken skal være visjonære og framtidsrettede» og at «økt aktivitet fører til økt kvalitet». Meldingens verdisyn var tydelig i teksten: «Utvikling og bevaring av kultur og identitet forutsetter produksjon av filmer på eget språk.» Samtidig som «hovedmålet er et mangfold basert på norsk språk» skal filmene være «anerkjent for høy kvalitet, kunstnerisk dristighet og nyskapning, og som utfordrer og når et stort publikum i Norge og internasjonalt.» Internasjonalt? «Prosjektene må bidra til å fremme norsk kultur, historie og natur.»

En norsk filmskaper engasjert i en globalisert verden kan da ikke begrense seg til å måtte lage norskbasert film fra og i Norge? I 2007 skrev de også at NFI kunne «fremme Norge som turistmål» ved en prøveordning der ti millioner kunne brukes på å støtte utenlandske filmfolk (fiksjon og dokumentar) på oppdrag i Norge for 15 prosent av utlendingenes kostnader. Dette beløpet var lite visjonært. Ser man bort fra ønsket om å fremme turisme, er det klart at kvaliteten på norsk dokumentar kunne heves ved internasjonalt samarbeid. Hadde man bare vært like visjonær som Island: De delte i 2004 ut hele 170 millioner slike «insentiv-kroner», og fikk deretter tilbake 300 millioner (!) i moms og skatt fra filmproduksjonene i landet.


Noe står på spill

Om «filmløftet» hadde latt NFI vie mer enn en lusen tiendedel av budsjettet til dokumentarfilm, kunne vi vært «anerkjent for høy kvalitet» Dessverre ble det ikke slik viser Obstrup i en nedslående gjennomgang av kvaliteten på norsk dokumentar. De siste tre årene har norske dokumentarer under utvikling skåret lavt i de såkalte pitche-forumene der filmskapere møter den internasjonale bransjens tv-oppkjøpere. I november 2012 søkte sju norske, seks svenske, sju finske og fem danske om å presentere filmprosjekt på IDFA, verdens største dokumentarforum i Amsterdam. I snitt blir ti prosent av forumets over 400 søknader valgt ut: Alle de norske ble avvist, svenskene fikk presenterte halvparten, mens finnene og danskene fikk rundt 80 prosent.

For tiden gjør svenskene stor suksess med Searching for Sugarman, danskene med The Act of Killing, og finnene med Three Rooms of Melancholia. Alle har handling og språk lagt utenfor hjemlandet.

La meg nevne et eksempel på kvalitet i Norge, Margreth Olin, som jobber med politisk dokumentar. Hun bruker filmen til å kritisere og påvirke norske «verdier». I hennes seneste, De Andre, om behandlingen av unge asylanter i Norge, følger hun også en utsendt asylant tilbake sør i Europa. Filmen er imponerende tett innpå asylantene hun etter mye offentlig motstand til slutt fikk tilgang til. Overraskende få på Konventet har sett filmen. Olin forteller at hun alene driver det påfølgende politiske arbeidet, men hun får noe støtte fra interesseorganisasjoner og NGO-er. I hennes filmer står noe på spill – og herav følger filmenes høye kvalitet.

Med Norsk Filminstitutt har Norge mulighet til å utvikle talenter, langt utover pengeposten til «Nye veier til dokumentar» som Thomas Østbye presenterte et prosjekt fra – denne gang imponerende nok fra Indonesia. Den danske dokumentarfilmkonsulenten i Norge, Bodil Cold-Ravnskilde, sa en gang til Le Monde diplomatique at problemet med norsk dokumentar ikke er manglende pengestøtte, men mangel på utviklede talenter. Hun sluttet før tiden og dro tilbake til landet hvor de har flere regissører av Mads Brüggers format. Brügger laget Ambassadøren som åpnet IDFA i 2011. Han er nå i gang med en film om mordet på Dag Hammarskj…ld. Hans siste tre filmer har ingenting med Danmark å gjøre.


Fortellerformer

Etter å ha reiste rundt på internasjonale dokumentarfilmfestivaler i fire år som redaktør for det europeiske filmbladet DOX, ser jeg med skuffelse at norske dokumentarer stort sett er fraværende.

Køhn fra NFI sier at de gir utviklingsstøtte til dobbelt så mange dokumentarer som de rundt tjue som får produksjonsstøtte. Det er for få. Kunne bare NFI våge å flytte noen utviklingsmidler fra et par intetsigende underholdningsfiksjoner over til dokumentar – og dermed øke dokumentarstøtten med femti prosent. Ved å la tre ganger så mange få prøve seg først, kunne man heller gjøre nåløyet for videre produksjonstøtte smalere. Flere mulige talenter bør få prøve seg. Av egen erfaring virker det som om terskelen for å få utviklingspenger er for høy. Man havner nærmest langt ut i opptakene før man kvalifiserer for et par hundre tusen til utvikling. NFI burde tre til og støtte flere regissører som Håvard Bustnes.2 Med et hjertesukk etter gjentatte avslag sier han til publikum på Konventet: «Jeg kommer til å lage denne filmen, hva som enn skal til.»

Utover kulturtestens hinder for internasjonale ambisjoner, er disse utviklingssøknadene drepende for mange: Verden farer forbi mens søknader sendes på ny og ny. Til forskjell har Norge den private stiftelsen Fritt Ord, hvorfra Bente Roalsvig på Konventet ga et eksempel på hvordan de umiddelbart støttet en uavhengig dokumentaridé da tiden var knapp etter angrepet på Gaza i 2009: Vibeke Løkkebergs Gazas tårer. En av filmens spesielle kvaliteter er dens lokale tilgang til rå filmscener med barn drept av israelske bomber. Filmen har siden blitt vist på en rekke festivaler verden over, og blitt trukket fram av både New York Times og BBC. Som Roalsvig påpeker, er denne norske filmens innhold 100 prosent utenlandsk.

Norsk film har i dag nok penger og etisk engasjement til at Kulturdepartement og NFI kunne bygget en unik kvalitet som ville blitt anerkjent internasjonalt. Men man må da også våge å gå utenfor tradisjonelle oppgåtte stier for dokumentar. Robert McKee trekker i bestselgeren Story3 fram flere fortellerformer enn det klassiske plotet med karakterdrevne narrativ for en hovedpersons kamp og klimaks. For etter å ha sett noen av de norsk-norske eksemplene på Konventet, er mitt håp at norske filmskapere heller klarer å framdyrke dokumentariske essayfilmer med mer spenstige internasjonale fortellinger. Det kan være ved å bruke mini-plot med minimalistiske uttrykk, mer idébasert enn følelsesmessig og personlig orientert, med mentale indre skift og åpen slutt – der regissøren tør å stole på seerens evne til videre fortolkning. Eller at noen regissører strekker den kunstneriske kvaliteten ytterligere ved å våge, med NFIs støtte, å bruke anti-plot der man gjør vold på den klassiske fortellingens kronologi (personkamp med omgivelsene og en tydelig avslutning) og lar dokumentarvirkelighetens tilfeldigheter spille i varierende tidsplan. Et internasjonalt publikum som opplever at vi lever sammensatte liv i en komplisert verden kunne føle seg mer representert av en slik fortellerforms kvalitet.

Håpet er derfor at NFI styrker sin dokumentarstrategi i 2013: Da Filmmeldingen i 2007 nevnte ordet «dokumentar» 91 ganger, men «langfilm» bare 71 ganger, kunne man trodd at de ønsket å utvikle denne sjangerens kunstneriske kvalitet.

© norske LMD. truls@lmd.no

1 Stortingsmelding nr. 22 ( 2006–2007), «Veiviseren», se side 43.

2 Har laget prisvinneren Big John (2008) og Helsefabrikken (2010).

3 Robert McKee, Story: Substance, Structure, Style, and the Principles of Screenwriting, Harper Collins, 1997, s 45.