På tross av de mange erklæringene forsøker de europeiske lederne framfor alt å hale ut tiden, å finne en midlertidig løsning uten å gjøre noe med grunnproblemet. Det viktigste er tydeligvis å fortsette som før, med fare for at befolkningene som er møkk lei av dagens EU ender med å stemme fram høyreekstreme nasjonalistpartier.
EUs indre krise ble avdekket av finanskrisen i 2007–2008, men den har ulmet helt siden den økonomisk umodne og institusjonelt lite levedyktige fellesvalutaen ble innført. For at faste vekslingskurser mellom land skal ha noen mening – som jo er formålet med en fellesvaluta – må man først gradvis jevne ut ulikhetene i vekst og produktivitet. Det var ikke tilfellet i eurosonen. Det greske dramaet er dermed bare et ekstremtilfelle av en felles situasjon: De fleste medlemslandene, inkludert Italia og Frankrike, vil slite med å holde ut i det lange løp med en valuta som har lik vekslingskurs for alle og ikke kan devalueres. (…)
Denne saken er forbeholdt våre abonnenter. Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
