På tross av de mange erklæringene forsøker de europeiske lederne framfor alt å hale ut tiden, å finne en midlertidig løsning uten å gjøre noe med grunnproblemet. Det viktigste er tydeligvis å fortsette som før, med fare for at befolkningene som er møkk lei av dagens EU ender med å stemme fram høyreekstreme nasjonalistpartier.
EUs indre krise ble avdekket av finanskrisen i 2007–2008, men den har ulmet helt siden den økonomisk umodne og institusjonelt lite levedyktige fellesvalutaen ble innført. For at faste vekslingskurser mellom land skal ha noen mening – som jo er formålet med en fellesvaluta – må man først gradvis jevne ut ulikhetene i vekst og produktivitet. Det var ikke tilfellet i eurosonen. Det greske dramaet er dermed bare et ekstremtilfelle av en felles situasjon: De fleste medlemslandene, inkludert Italia og Frankrike, vil slite med å holde ut i det lange løp med en valuta som har lik vekslingskurs for alle og ikke kan devalueres. (…)
