På tross av de mange erklæringene forsøker de europeiske lederne framfor alt å hale ut tiden, å finne en midlertidig løsning uten å gjøre noe med grunnproblemet. Det viktigste er tydeligvis å fortsette som før, med fare for at befolkningene som er møkk lei av dagens EU ender med å stemme fram høyreekstreme nasjonalistpartier.

EUs indre krise ble avdekket av finanskrisen i 2007–2008, men den har ulmet helt siden den økonomisk umodne og institusjonelt lite levedyktige fellesvalutaen ble innført. For at faste vekslingskurser mellom land skal ha noen mening – som jo er formålet med en fellesvaluta – må man først gradvis jevne ut ulikhetene i vekst og produktivitet. Det var ikke tilfellet i eurosonen. Det greske dramaet er dermed bare et ekstremtilfelle av en felles situasjon: De fleste medlemslandene, inkludert Italia og Frankrike, vil slite med å holde ut i det lange løp med en valuta som har lik vekslingskurs for alle og ikke kan devalueres.

Forskjellene i produktivitet og konkurransedyktighet, spesielt med Tyskland, krever åpenbart interne overføringer i eurosonen. Dette fører oss tilbake til ideen den britiske økonomen John Maynard Keynes presenterte på Bretton-Woods-konferansen i 1944. Det han foreslo kan vi tilpasse til eurosonen, nemlig å oppfordre EU-landene til å holde fast på prinsippet om å sikre sunne betalingsbalanser i fellesskap. Ikke gjennom økonomiske overføringer eller interne justeringer, men ved at overskuddslandene investerer i underskuddslandene for å korrigere skjevhetene.

Mangelfullt produksjonsapparat

Hva er hovedproblemet til Hellas? Mange mener det dreier seg om en manglende evne til å overholde sine låneforpliktelser. Ifølge det greske parlamentets sannhetskommisjon om gjelden er dagens gjeld et resultat av en drastisk renteøkning mellom 1988 og 2000, massive militærutgifter, samt fall i offentlige inntekter etter år 2000 som følge av skatteunndragelser, skatteamnesti og andre gaver til de rikeste.

Dette er utvilsomt noen av årsakene til Hellas’ økende gjeldsbyrde, men ikke alle. For gjelden er ikke årsaken til landets mange plager, den forverrer dem bare. Hovedproblemet er underutviklingen i landets produksjonsapparat og som konsekvens en stor avhengighet av ekstern finansiering.

«Gjelden er ikke årsaken til Hellas’ mange plager, den forverrer dem bare.»

For tiden vil en gresk exit fra eurosonen, fulgt av en sterk devaluering av nasjonalvalutaen, være svært negativt for grekernes mulighet til å skaffe seg varene de må ha for å leve. Ikke bare importerer landet nesten alt av kapitalvarer og varige forbrukervarer, men handelsbalansen er også blodrød innen energi, legemidler, klær og husholdningselektronikk. Selv landbruket går i underskudd.

I kjølvannet av EU-medlemskapet i 1981 steg grekernes forbruk gradvis opp til snittet i de andre EU-landene. Men samtidig kollapset industriproduksjonen: fra 17 prosent av BNP i 1980 til 10 prosent i 2009. Og fra 2009 til 2013 sank den med ytterligere 30 prosent.

Denne situasjonen gjør landet svært avhengig av turistindustrien og overføringer fra utlandet. Historisk sett har disse overføringene kommet fra grekere i utlandet (1960- til 1980-tallet). Men fra 1980- og 1990-tallet ble de erstattet av finansiering fra EU. På 1980-tallet vendte Hellas – de greske bankene og bedriftene, og i siste instans staten – seg mot finansmarkedene. Dette valget forklarer rentebyrden Hellas sliter med i dag.

Et mangelfullt produksjonsapparat og avhengighet av ekstern finansiering (fordi økonomien ikke produserer nok til å opprettholde lønningene og forbruket eller å finansiere staten og de offentlige tjenestene) har lagt grunnlaget for dagens greske drama.

Et prosjekt for hele EU

Konfrontert med underskudd på både handelsbalansen og de offentlige budsjettene, svarte de ulike regjeringene fra 2008 til 2015 – fram til Antónis Samarás’ koalisjonsregjering – med å skvise forbruket¹ og de offentlige budsjettene.² Den førstnevnte årelatingen skulle redusere underskuddet på handelsbalansen, det andre statens budsjettunderskudd. Virkningene av disse fatale valgene er velkjente: et fall i BNP på 25 prosent, en arbeidsledighet på 26 prosent og en gjeldseksplosjon.

IMF motsier seg selv. I en rapport fra 2013 anerkjente de at det var feil å påtvinge Hellas disse innstrammingene,³ men likevel fortsetter de å kreve kutt i pensjonene og økning av momsen. Men denne oppskriften gir ingen utsikter til ny vekst, kun tilbakebetaling av eksisterende gjeld, som i dag er over 175 prosent av BNP.

Kan Hellas følge et annet spor? Alternativet med en delvis, unilateral gjeldssletting øker spenningene mellom Hellas og institusjonene som landet må stole på hvis det ønsker å bli værende i eurosonen. De fleste kreditorene utelukker en slik delvis sletting. Dessuten vil den bare ha en midlertid virkning og utsette arbeidet med å få en reell løsning på det greske problemet.

Men en annen vei er mulig, nemlig å se det greske gjeldsproblemet som en anledning til å industrialisere EU-land i vansker. Et slikt prosjekt vil ha en rekkevidde langt utover det spesifikke greske tilfellet som markedene, mediene og politikerne bekymrer seg for i dag.

Minst 50 milliarder euro, det vil si 15 prosent, av den greske gjelden er mer eller mindre tapt – brorparten av disse lånene forfaller mellom 2016 og 2024. Men å løse krisen med en industrialisering vil gi kreditorene en nokså god garanti for at de blir tilbakebetalt. Hvordan?

Fra gjeld til investering

Det greske statsbudsjettet har et primæroverskudd. Det vil si før betaling av renter bruker regjeringen mindre enn skattene den samler inn. Denne situasjonen kan forstås på to måter: enten kan man her se, slik kreditorene gjør, hvor stor evne landet har til å betale gjelden sin, eller så kan man se det som en evne til å investere, noe en forhandling kan få kreditorene til å se.

Dette andre sporet forutsetter en restrukturering av gjelden, uten en ny finansiering fra IMF eller eurosonen. Operasjonen vil ha to hovedmål. For det første for å overføre dagens gjeld til IMF og Den europeiske sentralbanken (ESB) som forfaller i 2016–2024 (70 prosent av lånene), til EU-landene. For det andre for å gjøre forfallsdatoene mer fleksible slik at totalsummen i en periode ikke overstiger primæroverskuddet.

Statene som overtar fra IMF og ESB den greske gjelden som forfaller i 2016–2024 må skyte opptil 50 milliarder av lånene inn i bilaterale offentlige investeringsfond. Disse vil bli eid likt av to offentlige institusjoner. For Frankrike kan det være den offentlige investeringsbanken BPI, for Tyskland Kreditanstalt für Wiederaufbau. Det fransk-greske fondet vil eie 20 prosent av den greske statens gjeld, det tysk-greske 27 prosent, osv. Hellas vil fortsette å betale på gjelden, men – og dette er det sentrale poenget – pengene vil gå til fond som skal investere i landets produksjon. Sagt på en annen måte, i stedet for å flomme ut av landet og ned i lommene på kreditorene, vil pengene bli brukt til å utvikle lokal industri. Kreditor/investor-landene vil bli tilbakebetalt så snart investeringene er realisert og solgt. EUs konkurranselover har inntil nå ikke hatt noen problemer med nasjonale statsfond, så det er ingen grunn til at EU skal gå imot bilaterale fond med lignende formål.

Felles bærekraftig utvikling

Koordineringen av investeringer vil i hovedsak ledes av den greske utviklingsbanken som vil være partner i alle fondene. Men utviklingsbanken vil nyte godt av erfaringen til de nasjonale fondene, som vil hjelpe den å unngå tidligere feiltrinn – i første rekke administrativ sløsing. Man kan også forestille seg at Den europeiske investeringsbanken, Den europeiske banken for gjenoppbygging og utvikling og/eller Verdensbanken tilbyr sin erfaring og også investerer i de utvalgte prosjektene.

Et slikt forslag krever en viss fantasi fra EUs side, men det forutsetter også at Hellas reformere sine institusjoner for å kvitte seg med landets tradisjonelle problem: en rentenistøkonomi (fra turisme, eiendom, importhandel) fordervet av klientellisme. Nye institusjoner må skapes – etter modell av den greske utviklingsbanken som er i ferd med å dannes – beskatningen av utenlandske investeringer må bedres, og det må etableres et ordentlig eiendomsregister for hele landet. Dessuten bør man støtte forskning og oppmuntre til desentralisering. Kort fortalt, et omfattende institusjonelt byggearbeid, som er en naturlig konsekvens av utviklingsprosjektet Hellas trenger for å komme seg ut av de nedarvede problemene, som innstrammingene både har brakt for dagen og forverret.

Anstrengelsen vil bli betydelig, men er den ikke verdt bryet? Kreditor-investorene vil bidra til å industrialisere Hellas, skape arbeidsplasser, senke arbeidsledigheten, øke forbruket og skatteinngangen, og hente hjem kapital siden Hellas vil være godt forankret i eurosonen. Disse virkningene antyder en god sirkel, den rake motsetningen til den onde sirkelen som kuttpolitikken har skapt. En slik plan vil også gi nye investeringsmuligheter for næringslivet i Nord-Europa. Med andre ord, vil redningen for det forgjeldede Europa tjene hele EU.

La oss gå enda lengre: Hvorfor ikke bruke et slikt prosjekt til å videreutvikle de komplementære industriene i EU? Brussel liker i dag å sette de nasjonale produksjonsapparatene i direkte konkurranse med hverandre. Hvorfor kan ikke investeringene i Hellas heller bli valgt ut for å svare på befolkningens behov i et virkelig felleseuropeisk produksjonssystem? Den greske kunnskapen innen landbruk, naturkosmetikk, båtbygging og aktiviteter knyttet til romteknologi kan utvikles og styrke industrigrunnlaget for hele regionen.

En slik ny modell, som også kan bli kopiert utenfor EU, vil åpne veien for et ordentlig europeisk oppsving. I motsetning til en vulgær produktivisme, åpner denne modellen for en ny utvikling i Europa, en miljøvennlig, human og solidarisk utvikling basert på demokratisk bestemte kriterier.

I siste instans dreier det seg om, utover Hellas, å få EU inn på et spor i retning av en felles utvikling basert på energiomlegging og bærekraftig utvikling. Her kan vi finne spiren til en ny giv for det europeiske prosjektet på nye fundamenter: samarbeid, sosial og miljømessig effektivitet, og størst mulig demokratisering av de politiske, økonomiske og finansielle beslutningene. Det eneste som gjenstår, er å gå over til presens.

Oversatt R.N.

Gabriel Colletis er professor i økonomi ved Université Toulouse-1, Jean-Philippe Robé er skrankeadvokat i Paris og New York, Robert Salais er æresforskningsdirektør i økonomi ved CNRS.