I tjue år har ledende franske politikere ment at en internasjonal skatt på finanstransaksjoner er uunngåelig, likevel gjør de alt for å utsette den til evig tid.

Etter finanskrisen i 2008 nådde ideen om å skattlegge finansindustrien helt inn til EUs indre kretser. I februar 2013 ble elleve euroland – Belgia, Estland, Frankrike, Hellas, Italia, Portugal, Slovakia, Slovenia, Spania, Tyskland og Østerrike – enige om å innføre skatt på finanstransaksjoner. Forslaget deres er en nokså tam versjon av skatten som opprinnelig ble foreslått av den amerikanske økonomen James Tobin (1918–2002). Men det er nok til å irritere den globale finansindustrien. Denne har skaffet seg mektige allierte i regjeringer som nå er mindre opptatt av å regulere finanssektoren enn av å sikre «konkurransedyktighet».

Tre år etter at forhandlingene begynte er innføringen av skatten i ferd med å kjøre seg fast, ifølge den franske avisen Les Echos (8. mars). Historien synes å gjenta seg for skatten som man i tjue år har ment er uunngåelig, men som likevel alltid blir utsatt.

Avvæpne finansindustrien

Tobin lanserte ideen om å skattlegge valuta-transaksjoner i 1972. Formålet var å straffe valutaspekulasjonen som de nylige endringene i det internasjonale finanssystemet åpnet for. Året i forveien hadde USAs president, Richard Nixon, avskaffet den såkalte gullstandarden, det vil si dollarens binding til gullprisen. Dermed forlot man det internasjonale pengesystemet som Bretton Woods-avtalen hadde innstiftet i 1944, og valutakursene fikk flyte fritt på markedet.

Prinsippet bak Tobin-skatten er enkelt: Selv en ørliten skatt på hver transaksjon vil øke kostnadene betydelig for de gjentatte transaksjonene i kortsiktig spekulasjon. For langsiktige investeringer vil skatten knapt merkes.

«Mange land har skatt på børstransaksjoner. Å utvide til ikke-regulerte markeder er fullt mulig.»

De europeiske monetære krisene i 1992 og 1993, samt kollapsen til den meksikanske pesoen i 1994, viste at Tobin hadde rett: Markedskreftene styrker ikke pengesystemet, de bidrar snarere til å destabilisere det. På denne tiden ble hele økonomier truet av massiv valutaspekulasjon. Slik dukket Tobin-skatten opp på den politiske radaren. I mars 1995 anbefalte Frankrikes president François Mitterrand ideen til FNs sosiale toppmøte i København, uten noen nevneverdig optimisme: «Det vil bli vanskelig å få til og jeg gjør meg ingen illusjoner når man snakker om finanstransaksjoner.» Samme år ble James Tobin nevnt på G7-toppmøtet i Halifax og i valgprogrammet til de franske sosialistenes presidentkandidat, Lionel Jospin.

Ideen dukket også opp på universitetene. I 1996 publiserte Oxfords universitetsforlag en bok der flere eksperter på internasjonal finans gir en positiv analyse av Tobin-skatten.¹ Skatten fikk også støtte hos internasjonale ledere som inntil da ikke hadde hatt noe å utsette på finansindustrien, blant andre Jacques Delors (leder for EU-kommisjonen fra 1985 til 1994), Boutros Boutros-Ghali (FNs generalsekretær fra 1992 til 1996) og Barber Conable (sjef for Verdensbanken fra 1986 til 1991).

Tobin-skatten «har kommet opp fra fotnotene», skrev økonomen John Williamson.² I sin leder i denne avisen i desember 1997, argumenterte daværende ansvarlig redaktør Ignacio Ramonet for å «avvæpne finansmarkedene» og opprette en organisasjon, Attac: Action pour une taxe Tobin d’aide aux citoyens – Aksjon for en Tobin-skatt til hjelp for borgerne.

Året etter oppsto organisasjonen, og fikk raskt stor oppslutning. I 2003 hadde den over 30 000 medlemmer i Frankrike og var etablert i 38 land.³ I et intervju med tyske Der Spiegel i august 2001 gledet Tobin seg over at ideene hans hadde havnet på dagsordenen, samtidig tok han avstand fra «ruteknuserne» som han forbandt med det som den gang ble kalt antiglobaliseringsbevegelsen.

Finansiering av bistand

Etter seieren til venstrekoalisjonen Gauche plurielle, «det mangfoldige venstre», i det franske parlamentsvalget i 1997, ga Jospin som ny statsminister finansminister Dominique Strauss-Kahn i oppdrag å studere muligheten for å innføre en slik skatt. Strauss-Kahn mente den var «ugjennomførbar». I et budsjettdokument fra finansdepartementet la han ved en rapport som var kritisk til skatten. Da Jospin stilte som presidentkandidat i 2001, sa han at han ville at Frankrike skulle «foreslå at EU tok initiativ på internasjonalt plan».

«Et nederlag vil medføre store politiske kostnader for både Hollande og Merkel.»

Jospin tapte valget, men Jacques Chirac, som ble gjenvalgt, overtok ideen. Han opprettet en «arbeidsgruppe for nye internasjonale finansielle avgifter», hvor Attac deltok. Arbeidsgruppen ble ledet av toppbyråkraten Jean-Pierre Landau og overleverte rapporten sin i september 2004.⁴ Den anbefalte globale skatter, blant annet Tobin-skatten, for å motvirke økende ulikheter i verden. Samtidig påpekte arbeidsgruppen at «skattene som er vurdert utelukkende er ment for å finansiere bistand». Med andre ord var Tobins opprinnelige mål om å motvirke spekulasjon endret. Nå gjaldt det å «minimere markedsskapte forstyrrelser». Finansverdenen skalv ikke i buksene.

FNs generalforsamling vedtok de fleste tiltakene i rapporten i desember 2004, etter initiativ fra Chirac. På ministermøtet Frankrike organiserte i februar 2006, forpliktet flere land seg til å innføre en internasjonal skatt på flybilletter,⁵ slik Landau-rapporten hadde foreslått. Og tretti land (i dag 66) ble med i en «pilotgruppe for innovativ finansiering av bistand» med mål om å fremme internasjonal skattlegging.

Verken IMF eller G20

Å skattlegge finansindustrien, selv beskjedent, var ikke en tanke Nicolas Sarkozy likte. Så snart han var valgt til fransk president i 2007 ga han sin finansminister, Christine Lagarde, i oppdrag å fjerne børsskatten, en beskjeden variant av skatt på finanstransaksjoner som Frankrike hadde hatt helt siden 1893. Lagarde sa den gang at det kunne «gjøre Paris mer attraktivt som finanssentrum.»

Krisen i 2008 endret situasjonen og førte til uventede helomvendinger. Adair Turner, tidligere direktør for arbeidsgiverorganisasjonen Confederation of British Industry og sjef for det britiske finanstilsynet, sa i august 2009 at en del av aktivitetene i City of London er «unyttige for samfunnet».⁶ Han sa også at han var for en Tobin-skatt. Noen måneder senere ba G20-toppmøtet i Pittsburgh Det internasjonale pengefondet (IMF) om å lage forslag til hvordan man kunne regulere finanssystemet bedre. De europeiske lederne ba IMF om å «granske alle tilgjengelige muligheter», inkludert en global skatt på finanstransaksjoner (FTT). Det er kort fortalt en Tobin-skatt som gjelder for alle finansmarkedene, og ikke bare valutamarkedet.

FTT møtte imidlertid motstand fra USA og Canada. Og daværende IMF-sjef, Strauss-Kahn, hadde ikke endret mening etter at han forlot det franske finansdepartementet. Han gikk imot forslaget, som han mente var «fullstendig ensidig» og «sannsynligvis umulig» å innføre uten at skatten ville bli omgått.⁷ Men mange land har hatt og har ennå skatt på børstransaksjoner. Å utvide dem til ikke-regulerte markeder er fullt mulig. Det er bare å skattlegge mellomleddet, for eksempel clearing-sentralene som finansinstitusjonene bruker for internasjonale oppgjør.⁸

Uansett ble FTT ikke nevnt i rapporten IMF overleverte i april 2010. IMF-rapporten anbefalte to enkle bankskatter, hvor formålet var å finansiere redning av kriserammede banker. IMFs beskjedne anbefalinger forførte ikke G20-toppmøtet i Toronto i 2010. Og FTT var heller ikke lenger blant forslagene.

Var de halvhjertede forsøkene på å «få finansindustrien til å betale» blitt en fjern tanke? Ikke i Tyskland, hvor Angela Merkel advarte at om ikke G20 vedtok FTT, ville hun foreslå det for EU. Hun fikk støtte fra Sarkozy på det fransk-tyske toppmøtet i juni 2010, ti dager før G20-toppmøtet.

Krever en rekke unntak

Veien syntes dermed åpen for en europeisk FTT. I Brussel støttet EU-parlamentet ideen i mars 2011, og fikk følge av EU-kommisjonen, som presenterte et direktivforslag for en europeisk skatt på finanstransaksjoner. Forslaget skiller seg tydelig fra Tobins opprinnelige idé, ettersom det ikke omfatter valutatransaksjoner. Hvor Tobin så for seg en skatt på 0,5 prosent, begrenser EU seg til 0,1 prosent for aksjer og obligasjoner og 0,01 prosent for derivater. Inntektene er antatt til 30 milliarder euro i året, som skal fordeles mellom EU og medlemslandene.

Noen måneder før det franske presidentvalget i 2012 annonserte Sarkozy at han ville innføre en «fransk Tobin-skatt» med et redusert skattegrunnlag (hovedsakelig aksjer utstedt av noen hundre franske selskaper). Altså, rett og slett en børsskatt, lignende den han fjernet i 2007.

Utfordreren Hollande ville ikke være dårligere. I en tale 22. januar 2012 utpekte han sin «fiende»: finansindustrien. For å angripe den lovet han en fransk FTT og en «ambisiøs» skatt på europeiske finans-transaksjoner.

Men så snart han hadde inntatt presidentkontoret forduftet mange av løftene hans. Det nye parlamentsflertallet økte den franske børsskatten fra 0,1 til 0,2 prosent, men utvidet ikke skattegrunnlaget og beholdt en lavere sats enn Storbritannias stamp duty. Den franske regjeringen gikk dessuten året etter, og senere i juni 2014, imot å utvide den franske skatten til intraday-operasjoner og å straffe høyfrekvens-trading.

I EU ble de 28 medlemslandene ikke enige om direktivforslaget. Derfor tok Tyskland og Frankrike initiativ, sammen med ni andre EU-land, til å videreføre arbeidet med FTT i form av et såkalt forsterket samarbeid. Denne prosessen, som åpner for at EU-land kan etablere tettere samarbeid enn det traktatene angir, ble formalisert på EUs finansministermøte i februar 2013.

Siden har den franske regjeringen ustanselig stukket kjepper i hjulene for arbeidet med en EU-skatt. I juli 2013 satte finansminister Pierre Moscovici tonen på den internasjonale finanskonferansen Paris Europlace. Han kalte EU-kommisjonens prosjekt «overdrevent» og ba Brussel om å være «pragmatisk og realistisk» og lovet å «forbedre» Kommisjonens forslag. Det løftet har han holdt: Frankrike har blokkert EU-forhandlingene med en rekke krav om unntak, spesielt for den franske bankspesialiteten derivater.

For sent å snu

I januar 2014 arrangerte Moscovici et tysk-fransk toppmøte for å finne et «realistisk» kompromiss: «Hvis vi gjør slik at det ikke lenger vil finnes finansmarkeder i Europa, vil vi ikke lenger ha børser i Europa,» advarte han. «Finansressursene vil forsvinne til London.»⁹ Men den franske regjeringens bestrebelser stanget mot visse partneres besluttsomhet, særlig Tyskland. Merkel hadde ingen planer om å gi seg: En «bred» TFF har en sentral plass i koalisjonsavtalen hun inngikk med sosialdemokratene i november 2013. Det tysk-franske toppmøtet endte i nederlag: Tyskerne nektet å gå med på unntakene Frankrike ville ha.

Under Paris Europlace 9. juli 2014 sa Frankrikes nye finansminister Michel Sapin at han ikke ville akseptere «et lovforslag som vil være destabiliserende for vår finansindustri». Men Frankrikes stahet betalte seg ikke. I desember 2014 ble det franske forslaget avvist av finansministrene i de elleve EU-landene som hadde forpliktet seg til FTT. 30. mars i fjor klarte Frankrike og Tyskland endelig å finne felles grunn: en bred, men lav skatt. «Frankrike vil på ny ta initiativ for at denne skatten er klar når tiden inne, det vil si til COP21,» lovet Hollande før FNs klimatoppmøte i fjor høst.¹⁰

Stadige utflukter gir endeløse forhandlinger. Noen delegasjoner krever unntak, Estland har trukket seg. Det rammer ikke prosedyren for utvidet samarbeid, som krever at minst ni land deltar, men ifølge en «bekymret» Sapin har det satt forhandlingene i «pausemodus».¹¹

Problemene med å få på plass regjeringer etter valgene i Spania og Slovakia, vil hindre disse landene i å godkjenne avtalen før neste frist i juni. «Skatt på finanstransaksjoner dør stille hen,» skriver den tyske næringslivsavisen Handelsblatt.¹² Ifølge den tyske økonomen og FTT-tilhengeren Peter Wahl, må det bli en avtale, uansett hvor skuffende. Et nederlag på dette stadiet vil medføre store politiske kostnader for både Hollande og Merkel. Det eneste som er sikkert, er at den endelige skatten utvilsomt vil være milevis fra Tobins idé.

Oversatt av R.N.

Frédéric Lemaire er økonom og medlem av Attac Frankrike.