Irak /

Evige syndebukker


Jesidiene nøler med å dra tilbake til sine tradisjonelle områder som ble frigjort fra IS for et år siden. Den forfulgte minoriteten stoler ikke på de kurdiske peshmergaene som lot dem i stikken da IS angrep sommeren 2014.
Av

Sinjar er fortsatt nesten mennesketom. 80 000 av innbyggerne i byen nordøst i Irak flyktet da Den islamske stat (IS) gikk til angrep i august 2014. Etter at kurdiske styrker gjenerobret byen 13. november 2015 har bare femti familier så langt vendt tilbake. En liten gruppe krigere går sakte under den skarpe solen. Vinden slår mot restene av vindusgitre revet i filler av bomber, metallet skriker som om plagede sjeler hjemsøker byen. Væpnede menn går inn og ut av en skole som er omgjort til hovedkvarter, andre sitter utenfor i påvente av ordre.

«Vi har vært utsatt for massakre før, men dette nye blodbadet skjedde i en tid med avansert teknologi. Vi har mistet mange tusen av våre, og flere tusen av våre søstre er fortsatt i hendene på IS,» sier jesidien Kasim Shahso, kommandant i Sinjar for peshmergaene som er tilknyttet Kurdistans demokratiske parti (KDP).

Før IS kom pleide kokken Abu Majed å arrangere bryllupsfester. Tårene presser på når han viser meg bilder av familien sin. 3. august 2014 bortførte IS-krigere kona hans, hans tre døtre og en av sønnene hans. Datteren på 23 år klarte å gi livstegn fra seg for noen måneder siden fra sitt fangenskap i «IS-hovedstaden» Raqqa. De andre vet han ikke hva som har skjedd med. Abu Majed er nå alene med den siste sønnen sin. Alle familiene her forteller lignende historier.

 

Solgt som sexslaver

Hadde man skrevet Midtøstens historie fra jesidienes perspektiv ville det blitt en helt annen historie enn den de fleste kjenner i dag. Det kurdisktalende (kurmanji) folket har en unik historie, bygd rundt en muntlig overlevert monoteistisk religion med røtter i zoroastrismen og påvirkning fra kristendom og islam. Jesidiene bor for det meste i de kurdiske områdene i Irak. Deres viktigste pilegrimssted er Lalish nord for Mosul. Det bor også jesidier i Sør-Kaukasia og i eksil i Vesten. I Irak er de del av et rikt landskap av gamle religioner sammen med shabakene, mandeerne, den kaldeiske og den østassyriske kirken. Det jesidiske trossamfunnet er delt inn i klasser og ledet av sjeiker eller religiøse autoriteter. Ekteskap utenfor trossamfunnet er strengt forbudt.

Sommeren 2014 gjennomførte IS et lynangrep der noen hundre jihadister sjokkerte en hel verden da de erobret Mosul, Iraks nest største by. De 30 000 irakiske soldatene i byen forduftet da IS angrep. Erobringen fant sted på et bakteppe av maktkamp mellom sunnistammer som hadde mistet privilegiene sine og framtredende skikkelser i byen som hadde tapt innflytelse etter den amerikanske invasjonen. Erobringen var også en konsekvens av den sekteriske politikken til den sjiamuslimske statsministeren Nuri al-Maliki. IS-styrkene vendte så blikket mot Bagdad, men snudde til alles overraskelse og angrep de kurdisk-kontrollerte områdene i stedet.

Angrepet begynte i Sinjar-regionen ved morgengry 3. august 2014. I panikk beordret peshmerga-ledelsen sine krigere til å trekke seg tilbake og overlot befolkningen til jihadistenes nåde. De lokale jesidi-krigerne hadde bare håndvåpen og forsvaret deres kollapset på noen timer. Befolkningen flyktet til fjellene, men mange klarte ikke å komme seg unna, spesielt de som ikke hadde bil. Mennene ble skilt fra kvinnene og ofte drept på stedet. Noen sivile flyktet helt til platået Sardasht på toppen av Sinjar-fjellet. IS fulgte etter dem og fortsatte massakrene og bortføringene, inntil jesidi-krigere drev dem tilbake med et maskingevær peshmergaene hadde etterlatt seg.

Mennene IS fanget ble drept dersom de nektet å konvertere til islam. Kvinnene og jenter helt ned i niårsalderen ble sendt til Tall Afar i nærheten hvor de ble solgt som sexslaver til jihadister i hele «kalifatet». Ingen vet ikke nøyaktig hvor mange som ble drept og bortført, men jesidi-organisasjoner sier at 2240 ble drept og at 1020 er savnet og fryktet drept, og at over 5800 ble tatt til fange, hovedsakelig kvinner og barn. Over 280, de fleste barn, døde av tørst og utmattelse de første dagene etter angrepet.

 

Hedninger og djeveldyrkere

Ingen annen folkegruppe er blitt så brutalt behandlet av IS som jesidiene. Målet med volden synes ikke bare å ha vært å skremme dem til underkastelse, men også å utslette en særegen kultur og et unikt levesett i regionen. Massakren i 2014 var den 73. de har vært utsatt for. Jesidiene kaller det firman, «sultanens dekret», etter massakrene sultan Abdul Hamid 2 beordret på slutten av 1800-tallet for å få kontroll over de isolerte jesidi-områdene og tvinge innbyggerne til å utføre militærtjeneste og til å betale skatt, samt å omvende dem til sunni-islam. I Det osmanske riket fikk jesidiene ikke samme beskyttelse som de kristne og jødene, som tilhører to monoteistiske religioner som islam hevder å representere det opprinnelige budskapet til.

Jesidiene har lenge blitt kalt hedninger eller «djeveldyrkere» og ofte blitt forfulgt. I 1975 tvang Baath-regimet i Irak jesidiene til å forlate sine tradisjonelle landsbyer i Sinjar-fjellet og bosette seg i «kollektiver» nord og sør for fjellet, som ledd i et omfattende moderniseringsprosjekt og for å sikre staten større kontroll over det isolerte fjellområdet. De fleste av disse stedene fikk aldri vann til irrigasjon og de fattige innbyggerne ble tvunget til å jobbe på jordene til sine rikere arabiske naboer.

Den amerikanske invasjonen i 2003 snudde opp ned på de sosiale og religiøse hierarkiene i Irak. Mange sunni-arabere fra Al-Baaj i nærheten, i likhet med turkmenere fra Tall Afar, hvor mange av Saddam Husseins offiserer kom fra, mistet mye makt. Samtidig begynte mange jesidier og andre minoriteter i det multietniske Nord-Irak å jobbe på de amerikanske militærbasene eller vervet seg til den nye irakiske hæren. Den væpnede motstanden mot amerikanerne hentet i stor grad sin kraft fra Baath-partiets tidligere kjerneområder som etter hvert ble påvirket av en ny kraft: internasjonal salafi-jihadisme.1 Salafi-jihadismen er en overnasjonal religiøs-politisk ideologi som fremmer «hellig krig» og retur til en opprinnelig og sannere sunniislam. Salafi-jihadister avviser alle andre former for islam og utgjør en ekstremistisk gren av den ultrakonservative salafismen som ble utviklet i Saudi-Arabia og Golfstatene i siste halvdel av 1900-tallet.

 

Innfartsåre for fremmedkrigere

De som sluttet seg til kampen mot amerikanerne tilhørte en ny og langt mer radikal generasjon enn de afghanske araberne som grunnla Al-Qaida. Organisasjonen Jamaat al-Tawhid wal-Jihad (ofte kalt «Al-Qaida i Irak», grunnlagt av jordaneren Abu Musab al-Zarkawi) tok til seg salafi-jihadismen for å tilpasse seg den nye sekteriske konflikten. Ideologien skulle snart spre kaos. Ifølge ideologiens sharia-forståelse hadde jesidiene valget mellom enten å konvertere til islam eller å bli drept. I april 2007 stanset militante islamister en buss med arbeidere som kom fra en tekstilfabrikk i Mosul. De beordret de kristne og muslimene til å gå ut, så tok de med seg 23 jesidi-arbeidere og drepte dem. 14. august 2007 ble fire lastebiler fulle av sprengstoff brukt i et selvmordsangrep mot de jesidiske stedene Qahtaniyah og Siba Sheikh Khidir. 500 døde og 1500 ble såret.

Den amerikanske hæren hadde ikke nok menn til å kontrollere dette grenseområdet. Dermed ble en stor del av det nordvestlige Irak på grensen til Syria en innfartsåre for utenlandske islamister. I en leir i ørkenen nær Sinjar fant det amerikanske militæret spor etter over 700 utlendinger, hovedsakelig fra Saudi-Arabia og Libya, som var kommet for å slåss for jihadist-saken i Irak.2 Brian Fishman og Joseph Felter, Al-Qaeda’s Foreign Fighters in Iraq. A First Look at the Sinjar Records, Combating Terrorism Centre, West Point, 2. januar 2007.

 

Slåss mot resten av verden

Vi har ennå ikke fått en offisiell forklaring på hvorfor den irakiske hæren kollapset i møte med IS-offensiven. Det er også en gåte hvorfor IS ikke fortsatte mot maktsenteret Bagdad, men i stedet bestemte seg for å angripe de kurdisk-kontrollerte jesidi-områdene i Sinjar. Angrepet ga ikke mening i maktkampen mellom sjia-regjeringen i Bagdad og sunni-islamistene.

Angrepet viser selvmotsigelsene innad i islamistorganisasjonen. Flere fordrevne jesidier bekrefter overfor meg at det innledende angrepet i all hovedsak ble utført av de arabiske nabostammene – Jiheysh, Abu Mtemet, Khatouni og andre. Disse sverget troskap (bay’a) til IS samtidig med offensiven mot Sinjar. Med andre ord sluttet de lokale arabiske stammene, med unntak av Shammar, seg til IS for å angripe jesidiene uten noen åpenbar grunn.3 Ikke alle stammene sluttet seg til IS. Den mektige Shammar-stammen, som bor særlig i den strategiske regionen Rabia, er en svoren fiende av IS.En av forklaringene finner vi i de mange ulike kreftene IS består av. Organisasjonen omfatter gamle baathister som drømmer om å gjenerobre makten i Bagdad, krigere som kjemper en sekterisk kamp mot Assad-regimet i Syria, internasjonale jihadister som vil slåss mot Vesten, tsjetsjenere og tyrkere. Hver gruppe styrker IS, men bringer også med seg en ny fiende. IS slåss nå mot resten av verden – en kamp organisasjonen åpenbart ikke har ressurser til. Da IS angrep Sinjar fikk den tilslutning fra de arabiske stammene, men angrepet åpnet en ny front rundt Ninive og Kirkuk, hvor kurderne, den sjiamuslimske sentralregjeringen og sunniledere i Mosul strides om kontrollen.

 

Utslettelse

De kurdiske peshmergaene hadde i praksis kontrollert Sinjar-området siden 2003 selv om det tilhører den omstridte Ninive-regionen. Da IS angrep trakk de tallmessig overlegne kurdiske styrkene (3000–7000 mann) seg ut uten å slåss og uten å evakuere lokalbefolkningen. «Jesidiene venter fortsatt på en forklaring fra lederne i den autonome regionen Kurdistan,» sier Jamil Shawmar, leder for den humanitære organisasjonen Yazda i Dohuk.

De kurdiske myndighetene virket overrasket over IS-angrepet. Og da de trakk seg ut og overlot jesidi-områdene forsvarsløse, vekket det spørsmål om jesidiene var kurdere eller ikke. En uke etter IS-offensiven åpnet kurdiske krigere fra syriske YPG (Folkets forsvarsenheter) og tyrkiske PKK (Kurdistans arbeiderparti) en korridor og reddet titusener av jesidier som var strandet på toppen av Sinjar-fjellet.

Etter de kurdiske styrkenes motangrep, med amerikansk luftstøtte, i november og desember 2015 har bare 50 000 av regionens 300 000 opprinnelige innbyggere vendt tilbake. De fleste byene og landsbyene er ødelagt av kampene eller av jihadistene under tilbaketrekningen. Mange jesidier venter på en politisk avklaring før de vil vende tilbake. For Sinjar er nå delt mellom en del i øst som er kontrollert av PDK (partiet som sitter med makten i Irakisk Kurdistan) og en del i vest styrt av PKK og YPG. Disse to styrkene inngår i konfliktfylte regionale allianser: Mens PDK (ledet av Massud Barzani) er alliert med Tyrkia, er PKK i krig med den tyrkiske staten. PKK har også opprettet en lokal jesidimilits som blir styrt av PKK, men lønnet av myndighetene i Bagdad.

Etter osmanenes massakre mot jesidiene i 1892 kom det en renessanse for jesidisk identitet og kultur i Sinjar-regionen.4 Nelida Fuccaro, The Other Kurds. Yazidis in Colonial Iraq, I. B. Tauris, London, 1999. Vil deres etterkommere reise seg etter de siste massakrene? Det er ikke sikkert. De fleste av dem bor nå i overfylte flyktningleirer, og mange har søkt tilflukt i Europa.

På tross av at sjiamilitsene har kuttet forsyningslinjene mellom Mosul og Syria er jesidi-landsbyene sør for Sinjar fortsatt kontrollert av IS. Herfra angriper de jevnlig kurdiske og jesidiske stillinger. Rundt 2000 bortførte jesidier er frigjort, men 3200 er fortsatt i fangenskap, de fleste i syriske Raqqa. Jesidiene er bitre og føler seg forrådt: De har blitt massakrert av sine tidligere arabiske naboer, sviktet av sine kurdiske brødre og glemt av verdenssamfunnet. Før de vender hjem og starter et nytt liv må de kunne håpe at den 73. firman blir den siste.

Oversatt av redaksjonen

Vicken Cheterian er professor i historie og internasjonal politikk ved Universitetet i Genève og Webster University i Genève.

Fotnoter   [ + ]