Det var ikke vi som tapte

Når de franske sosialistene forsøker å forklare hvorfor velgerne har vendt dem ryggen, er det lite selvkritikk å spore.

Da François Hollande var leder for det franske sosialistpartiet (PS) for tolv år siden, trakk han lærdom av partikollega Lionel Jospins tap i første runde av presidentvalget i 2002. Hollande ba alle krefter til venstre for partiet sitt om å «ikke overlate sosialdemokratiet til seg selv», for han fryktet at «de to elvene» på venstresiden (hans egen og den mer radikale) da «ikke lenger vil finne sammen, selv ikke i tider når velgermassene løper sammen».

Det var slett ikke dårlig observert. I fem år regjerte Hollande alene og hadde alle maktens midler til rådighet, etter å ha blitt valgt til president i 2012 mye fordi velgerne intenst mislikte forgjengeren, Nicolas Sarkozy. Men ved enden av ferden var velgerne så skuffet at partiets kandidat Benoît Hamon bare fikk 6,3 prosent av stemmene i april i fjor, og det på tross av støtte fra De grønne. De fleste som hadde stemt på Hollande i 2012 valgte heller Emmanuel Macron eller Jean-Luc Mélenchon. Aldri før de siste femti årene har avstanden mellom de to elvene vært større. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Antisemittisme, antroposofi og åndenes makt

Neste sak

Den grønne Marx

Andre saker om Essay

Den hybride dannelse

Kampen for dannelse på de højere læreranstalter handler både om faglig stærk opdragelse, men også om

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.