Da François Hollande var leder for det franske sosialistpartiet (PS) for tolv år siden, trakk han lærdom av partikollega Lionel Jospins tap i første runde av presidentvalget i 2002. Hollande ba alle krefter til venstre for partiet sitt om å «ikke overlate sosialdemokratiet til seg selv», for han fryktet at «de to elvene» på venstresiden (hans egen og den mer radikale) da «ikke lenger vil finne sammen, selv ikke i tider når velgermassene løper sammen».[ref] Se Serge Halimi, «Et venstre delt i to», Le Monde diplomatique, april 2007.[/ref]
Det var slett ikke dårlig observert. I fem år regjerte Hollande alene og hadde alle maktens midler til rådighet, etter å ha blitt valgt til president i 2012 mye fordi velgerne intenst mislikte forgjengeren, Nicolas Sarkozy. Men ved enden av ferden var velgerne så skuffet at partiets kandidat Benoît Hamon bare fikk 6,3 prosent av stemmene i april i fjor, og det på tross av støtte fra De grønne. De fleste som hadde stemt på Hollande i 2012 valgte heller Emmanuel Macron eller Jean-Luc Mélenchon.[ref] Ifølge Jérôme Fourquet stemte bare 16 prosent av de som hadde stemt på Hollande i første runde i 2012 på Hamon, mens 48 prosent stemte på Macron og 26 prosent på Mélenchon («Sur la gauche radicale: le vote Mélenchon», Commentaire, Paris, høsten 2017).[/ref] Aldri før de siste femti årene har avstanden mellom de to elvene vært større. (…)
