Helt siden Israel startet sin destruktive krig mot Gaza som svar på Hamas-angrepene 7. oktober 2023, har den spanske regjeringen – i motsetning til de fleste andre europeiske regjeringene – forsvart palestinerne, og blitt skjelt ut av den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu. I dagens politiske landskap i Europa og verden skiller den spanske regjeringen seg også ut med sin venstreorientering. Regjeringskoalisjonen mellom Sosialistpartiet (PSOE) og venstrealliansen Sumar – bestående av Izquierda Unida (IU), Spanias kommunistparti (PCE) og ulike progressive regionale partier – har støtte i et parlamentsflertall med venstrepartiet Podemos (som satt i regjering fra 2020 til 2023, men som siden har brutt med Sumar) og ulike baskiske og katalanske uavhengighetspartier. Alle disse partiene støtter, på ulikt vis og i ulik grad, palestinernes motstand som del av deres engasjement for avkolonisering overalt i verden.
Det spanske engasjementet har også røtter i en viss diplomatisk tradisjon. Sammen med Norge og Irland anerkjente Spania 28. mai i fjor staten Palestina. Spania støtter også saken Sør-Afrika innledet mot Israel 28. oktober i Den internasjonale domstolen (ICJ) for folkemord, og har delvis stanset våpeneksporten til Israel. Men disse handlingene skyldes ikke bare at venstresiden sitter med makten.
Isolert i etterkrigstiden
Først i 1986, etter å ha blitt med i Det europeiske økonomiske fellesskap, anerkjente Spania, ledet av sosialisten Felipe González, staten Israel – som det siste av landene i Europa. Etter andre verdenskrig og nederlaget til aksemaktene – Italia, Japan og Tyskland – ble Spania diplomatisk isolert. Frankrike og Storbritannia var fiendtlig innstilt til Franco-regimet, og Spania var ekskludert fra både FN og Nato. Regimets ledere satset derfor på en alternativ politikk. De styrket båndene til Latin-Amerika og den arabiske verden, og særlig til monarkiene Jordan, Saudi-Arabia og Egypt.
Det var flere grunner til at de valgte denne kursen. Franco hadde bygd personlige relasjoner med afrikanske og arabiske offiserer helt siden han startet sin militærkarriere i det fransk-spanske protektoratet Marokko (1912–1956). Det fantes også en viss nostalgi for Al-Andalus – det muslimske styret på Den iberiske halvøy fra 711 til 1492 – i enkelte arabiske kretser. Dessuten mislikte Franco-regimet, i likhet med mange afrikanske og arabiske ledere, Storbritannia og Frankrike.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
De arabiske monarkiene forsynte Spania med olje, mat og andre viktige ressurser, eller jobbet for at Spania skulle få bli med i FN, noe det ble i 1955. De hjalp også Spania med å få USA til å skifte mening om landet, og å trekke Spania ut av den diplomatiske isolasjonen. 5. september 1949 ble kong Abdallah 1 av Jordan det første utenlandske statsoverhodet som satte sin fot på spansk jord etter andre verdenskrig.
Disse gode forbindelsene med den arabiske verden førte etter hvert til at det ble skapt et unikt kulturelt bånd. I 1966 foreslo Sabino Alonso Fueyo, sjefredaktør i falangist-avisen Arriba, for utdanningsdepartementet å innføre undervisning i arabisk på videregående, for å styrke forholdet mellom Spania og Saudi-Arabia. Dette bakteppet forklarer hvorfor Spania først anerkjente Israel etter at Franco-regimet hadde falt og landet igjen var blitt et demokrati, og hvorfor kong Juan Carlos 1 ikke dro på offisielt besøk til Israel før i 1996.
Skiller historien fra samtiden
I land som Frankrike, Italia og Tyskland førte oppdagelsen av omfanget av nazismens forbrytelser til et samvittighetssjokk etter 1945. Bevisstgjøringen om Holocaust bidro til å vekke stor støtte for opprettelsen av staten Israel i 1948. I Spania var denne dynamikken fraværende som følge av en vending innover og den internasjonale isolasjonen. Franco-regimet forsøkte selvsagt å tilpasse retorikken sin til endringene i etterkrigstidens Europa. Det framhevet sin «nøytralitet» under andre verdenskrig og overdrev rollen det spanske diplomatiet hadde spilt for å redde flere tusen jøder. Men den antisemittiske retorikken levde videre innad i regimet, særlig i den katolske kirken.
I dag er det i navn av folkeretten at Spania engasjerer seg, sammen med Irland og Norge, for å endre EUs felles holdning i favør av å anerkjenne staten Palestina. Samtidig har den spanske regjeringen blitt stadig mer kritisk til Israel, og fordømt landets krig mot befolkningen i Gaza og de gjentatte bruddene på internasjonal humanitærrett.
Men i februar avslørte spansk presse at myndighetene, til tross for sine beslutninger om å fryse spansk våpeneksport til Israel, siden januar 2024 har latt over 60 000 våpen (artilleri, rakettkastere, maskingeværer, granater), for det meste fra USA, bli fraktet til Israel via flyplassen i Zaragoza.1Olga Rodríguez og Pol Pareja, «Más de 60.000 piezas de armamento han salido en aviones desde España a Israel en una ruta que continúa en 2025», El Diario, Madrid, 19. februar 2025. FNs spesialrapportør til Palestina, Francesca Albanese, oppfordret derfor statsminister Pedro Sánchez: «Jeg ber den spanske regjeringen, som har vist seg som en av de tydeligste forsvarerne av folkeretten, om å innstille alle militære flyvninger til Israel.»2«La relatora de la ONU para Palestina pide a España que detenga los vuelos con material militar a Israel», El Diario, 25. februar 2025.
Ifølge en meningsmåling Elcano Royal Institute utførte i mai i fjor, mener 78 prosent av spanjolene at de europeiske landene bør anerkjenne Palestina som suveren stat. Flertallet av de politiske partiene deler også dette standpunktet. Men denne solidariteten må ikke forveksles med en overforenklet forståelse av konflikten: Spanjolene skiller mellom den lange historien og destruksjonen den israelske hæren har påført Gaza etter 7. oktober 2023. Mens 48 prosent av de spurte mente at både israelerne og palestinerne var skyld i at konflikten vedvarte, pekte 50 prosent på Israel som årsaken til dagens situasjon.3Carmen González Enriquez og José Pablo Martínez, «La opinión pública española ante el reconocimiento del Estado de Palestina», 17. mai 2024.
Ukrenkelig prinsipp
Til tross for økende sinne overfor den israelske politikken som har fått volden til å eskalere i Gaza, var 60 prosent av de spurte fortsatt tilhengere av en tostatsløsning, i tråd med EUs og FNs offisielle holdning. Men et betydelig mindretall (37 prosent) går nå inn for et alternativ: én binasjonal demokratisk stat, der israelere og palestinere får leve fritt side om side med like rettigheter. Dette alternativet fremmes av pro-palestinske organisasjoner og aktivister på venstresiden, som solidaritetsbevegelsen RESCOP og spanske BDS, som har erkjent at en tostatsløsning er blitt umulig med utvidelsene av de israelske bosetningene og oppsplittingen av de palestinske territoriene.
Standpunktet til den spanske regjeringen er basert på et ukrenkelig universelt prinsipp: folks rett til ikke å bli invadert eller massakrert. I Obadjas bok i Bibelen er «Sefarad» navnet på et eksilsted for jødene fra Jerusalem. I middelalderen ga jødene som ble fordrevet fra Spania i 1492 av de katolske monarkene, dette navnet til Den iberiske halvøya. I dag ønsker «Sefarad», via historiens krumspring, å bidra til å få slutt på en av de eldste territorielle konfliktene i verden.
Oversatt av redaksjonen
Lilith Verstrynge er journalist.
- 1Olga Rodríguez og Pol Pareja, «Más de 60.000 piezas de armamento han salido en aviones desde España a Israel en una ruta que continúa en 2025», El Diario, Madrid, 19. februar 2025.
- 2«La relatora de la ONU para Palestina pide a España que detenga los vuelos con material militar a Israel», El Diario, 25. februar 2025.
- 3Carmen González Enriquez og José Pablo Martínez, «La opinión pública española ante el reconocimiento del Estado de Palestina», 17. mai 2024.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
