Myter og fakta om Afrikas gjeld
Dårlig statistikk og manglende åpenhet fra kreditorer som Kina gjør det vanskelig å slå fast hvor stor gjelden til de afrikanske landene er.
Dårlig statistikk og manglende åpenhet fra kreditorer som Kina gjør det vanskelig å slå fast hvor stor gjelden til de afrikanske landene er.
9. mars skal sørkoreanerne velge etterfølgeren til president Moon Jae-in. Hans fem år som landets leder har vært preget av forsøkene på å bedre forholdet til Nord-Korea. Men valgkampen har handlet mest om skyhøye boligpriser og en urovekkende gjeldsvekst.
I 2015 fryktet europeiske politikere og kommentatorer at Hellas’ gjeld ville ramme alle europeere. I dag er gjelden enda høyere, uten at noen synes å bry seg. Kan det ha en sammenheng med hva den greske regjeringen bruker pengene på?
Veksten i finansmarkedene og økningen i offentlig gjeld er nært forbundet. For det kan virke som markedene er mer avhengig av gjelden enn statene.
Koronakrisen har ført til en kraftig økning i arbeidsledigheten verden over, men virkningene er mye større i den tredje verden, hvor landene mangler midlene til å dempe de sosiale konsekvensene.
Offentlig-private samarbeid presenteres som løsningen for koronarammede afrikanske økonomier. Men erfaringen det siste tiåret viser at snarere enn å tiltrekke seg kapital, tømmer disse partnerskapene statskassene.
De afrikanske landene trenger en omfattende gjeldssanering for å takle koronakrisen, men det er ikke kreditorene i nord villige til å gå med på. Dermed gjenstår det bare én løsning: nekte å betale.
Gjeld har de siste femti årene blitt den dominerende, høyst reelle, men samtidig metafysiske veven som omgir våre liv.
Den økonomiske veksten til mange land i Afrika har fått IMF, Verdensbanken og finanssektoren til å gi merkelappen «framvoksende økonomier» til de som følger de nyliberale oppskriftene. Bak fyndordet skjuler det seg en lunefull vekst som bare kommer en liten minoritet til gode.
I tredje Mosebok sier Gud til Moses at hvert 50. år skal holdes hellig som et frigivelsesår, et hellig år. All eiendom som er kjøpt og fordelt de siste årene skal gis tilbake til den opprinnelige eieren, og slaver skal slippes fri. Det finnes tross alt ingen, sier Gud, som kan gjøre krav på å eie jorda. Menneskene er gjester i Guds land. Det er mange år siden tanken om at mennesket var gjester i Guds hage ble forlatt. Mens økonomien vokser, øker ulikhetene mellom landene enda raskere. Før koronakrisen slo inn over verdensøkonomien, sto 34 av 73 lavinntektsland i fare for eller var allerede i gjeldskrise. I et globalt opprop tar blant andre Redd barna, Kirkens nødhjelp og Nettverk for rettferdig gjeldspolitikk (SLUG) til orde for gjeldsslette for hardt rammede u-land. Da oljekrisen rammet verden på 1970-tallet, eskalerte den økonomiske krigen mellom Vesten og Sovjetunionen. For å vinne politisk innflytelse og å redde sin økonomi, tilbød industrilandene enorme lån til u-landene på betingelse av at lånene ble brukt til å kjøpe industrivarer fra kreditorlandene. Norge ga lån til flere u-land mot at de kjøpte skip fra Norge. Denne skipseksportkampanjen påførte landene som lånte penger en enorm gjeld. Allerede på 1980-tallet ble det snakk om en gjeldskrise. I år 2000 tok kampanjen «Jubilee» til orde for en global sletting av illegitim gjeld. En rekke organisasjoner, økonomer og kjendiser støttet opp om kampanjen. Utover på 2000-tallet dukket det opp flere lignende prosjekter, som SLUG i Norge. Den globale oppmerksomheten førte til at Norge i 2006 slettet størsteparten av gjelden fra skipseksportkampanjen, og den rødgrønne regjeringen ble en viktig pådriver internasjonalt i kampen om å redusere u-landsgjelden. Etter finanskrisen i 2008 gikk Norge fra å spille en aktiv rolle i kampen for gjeldsslette til å legge seg på linjen til Parisklubben og Det internasjonale pengefondet (IMF). Samtidig fikk den internasjonale kampanjen for gjeldsslette mindre oppmerksomhet. De siste årene har konsekvensen vært at stadig flere land har lån de ikke er i stand til å betjene. Flere afrikanske land bruker mer penger på å betjene lån enn på å utvikle sine helsetjenester. Pandemien har gjenreist diskusjonene om global urettferdighet og skjev gjeldsfordeling. Over hele verden drøftes det igjen hvordan man skal håndtere den gamle og nye gjelden. Den katolske kirken vedtok i 1983 å holde hellige år i 25-års intervaller, det neste i 2025. Det er lite trolig at mosebøkene innen den tid er innsatt som moralsk rettesnor i global politikk, men stilt overfor en mulig humanitær katastrofe i Afrika, som følge av sviktende helsesystemer, et hissig virus og en økonomi i knestående, kan det tenkes at flere erkjenner behovet for en omfattende omfordeling av midlene. © norske LMD
Der afrikanske lands gjeldsproblemer en gang var et tegn på vestlig kapitalistisk dominans, er uhåndterlig gjeld nå blitt et symbol på Kinas nye makt på kontinentet.
Relasjonen kreditor-debitor er med finanssektorens vekst blitt den sterkeste maktfaktoren i vårt samfunn. Men den er på ingen måte ny. Gjeld som maktmiddel har vært der siden tidenes morgen. Gjeldens historie er pengenes historie, for kreditten fantes lenge før kontantene.
70 prosent av den greske gjelda eies av utenlandske investorer. Dermed er landets politikk i praksis underkastet finansinstitusjonene, en situasjon som truer med å spre seg til Storbritannia, Spania, Italia og Portugal. Det finnes imidlertid en måte å sikre politikkens primat, nemlig å nasjonalisere gjelda.
Den spanske «mursteinsfeberen» er over. I kjølvannet etterlater den seg spøkelsesbyer, skoger av uvirksomme heisekraner og flere hundre tusen arbeidsledige. Le Monde diplomatique har besøkt et forgjeldet Madrid, der lånetakerne står forsvarsløse overfor grådige banker.