Masseturisme på grusomhetens steder. Siden slutten av 90-tallet har antallet minnesteder skutt i været. Og alle vil ha Unescos stempel, fordi det trekker turister.
Inntil begynnelsen av 1900-tallet var det bare enkelte deler av overklassen som kunne reise ut og utforske verden. Utenlandsreisen har ikke nødvendigvis mistet dette kallet, men feriereiser er ikke lenger de rikes privilegium. Internasjonal turisme er blitt en industri med massive folkeforflytninger, slik som i Kina (se«[->12673]»). Har fritiden dermed mistet sitt frigjørende løfte (se «[->12671]»)? En seiglivet myte sier at vestlige ferierende – på jakt etter en illusorisk men komfortabel autentisitet (se «[->12674]») – bidrar til å utvikle landene i sør. (se «[->12672]»).
Kineserne reiser som aldri før. I 2011 var det 13 ganger flere kinesere som krysset en grense enn i 1997. Også de kinesiske myndighetene omfavner turismen for utvikling av landets fattigere deler.
Den vestlige turisten er i identitetskrise. Er det mulig å være turist og samtidig redde verden? En omdefinering av turismen krever et nytt forhold til rom og tid.
BORNEO har blitt et yndet turistmål med sin uberørte natur og sitt ville dyreliv. Turismen gir midler til naturvern og forbedrer innbyggernes levestandard, men de må leve opp til turistenes forventninger.
«Travel not aid» virker i utgangspunktet som en god idé, men tallene for den globale turismen viser at disse landene sitter igjen med en liten del av kaka.