Glamour og hard virkelighet i Venezia

Venezias 64. filmfestival: På Lido, der ute hvor Luchino Visconti filmet Thomas Manns Døden i Venedig. Luksushotellene. Badeteltene. Hattene. Og nå i 2007? Fremdeles badetelt. Men også gyllenbrune bikinikropper. Unge rike italienere.

Og Hotell Excelsior. Vanessa Redgraves smil idet hun passerer. Brad Pitts kakidress og villige autografpenn. Angelinas skrått smilende hode over naken rygg full av tatoveringer. Og overalt festivalens blankbarberte vakter -- «gorillaene» med ørepropper. Men bak dem alle, der langs hotellveggen, den gamle mannen med utseende som om han var fra Auschwitz: kortbarbert hode, gråhvit stripet «fangedrakt» og sandaler. Eller kom han ut fra vaskeriet på hotellkjøkkenet? Liten, tjenerkledd med langkost, blikket duknakket mot bakken, der han glir uunselig forbi innimellom de høyhelte solbrillehodene, med feiebrettet, og rasker raskt opp rasket på hotellpromenaden. Gløtter opp på meg med og kameraet, før han forsvinner bortetter.

SÅ MYE FOR glamouren. Her var det kinovisning fra 8.30 til 02.00. Seks saler, og videoskjerm ute på plassen. Ang Lee (som vant), Ken Loach, Eric Rohmer, Woody Allen, Ridley Scott, Brian de Palma, Kenneth Branagh, Peter Greenaway, Bernardo Bertolucci... -- sistnevnte fikk en spesiell Gull-løve på festivalens 75. års dag. Festivalen («Mostra») -- som også æret italienske Michelangelo Antonionis død med noen av hans filmer -- oppsto med et initiativ fra fascisten Mussolini tilbake i 1932. La meg ta for meg noen av de mer politiske filmene:

KVALITETSMESSIG ER det lite å si om The Hunting Party av amerikanske Richard Shepard -- med Richard Gere i hovedrollen. Tross all applausen og mediedekningen, var dette et mislykket forsøk på å lage politisk film. Tv-journalisten spilt av Gere søker langt inne i Serbia etter «Radovan Karadzic», og finner ham -- noe verken FN, NATO eller CIA virkelig prøver på ifølge filmen (fordi de har gjort avtaler med slike krigsforbrytere...). Det gode poenget vannes totalt ut av en sammenblanding av humor og alvor, gorillaaktige serbere, utroverdige scener og en porsjon kjærlighet og død -- eller starterklæringen: «Bare det mest utrolige er sant.»

Og det er lite å si om Brian de Palmas Redacted -- en film som forteller hvor slemme enkelte amerikanske soldater kan være i Irak. Noe vi som leser europeiske aviser vet allerede. Vi vet hva man gjør på slike steder som Abu Graib. Det er mulig at hans hjemmepublikum i USA trenger å vite mer hva som utføres med amerikansk uniform.

Men amerikansk film har mer: Todd Haynes I'm Not There filmatiserer Bob Dylans liv spilt periodevis med 6 forskjellige skuespillere (Cate Blanchett, Richard Gere...). Som regissøren selv påpeker om Dylan: «Underveis skapte han stadig nye identiteter, nettopp for å unnslippe en identitet.» Visuelt skifter denne filmen mellom farger og svart/hvitt, tidskoloritten er tydelig. Vi ser den ofte forargende og misforståtte Dylan stadig opprøre og fornye seg. Selv om amerikansk moral og media forsøkte å stagge ham. En kurositet: Ifølge siste nummer av det norske tidsskriftet AGORA,¹ ble nettopp denne mystiske sangen som filmen henter tittelen fra, bare innspilt en gang (1956), og aldri sunget senere.

I FILMEN It's a Free World av britiske Ken Loach får vi oppleve nettopp det motsatte av tittelen -- at friheten bare gjelder de med god bakgrunn, rett statsborgerskap, og rett nettverk. Hovedrollen spilles av den foretaksomme engelske blondinen som etter å ha blitt brutalt oppsagt, selv starter et lukrativt rekrutteringsbyrå. Med motorsykkel og skinnjakke tråler hun London på jakt etter arbeid for innvandere. Utlendinger fra Polen, Iran og andre land, utplukkes hver morgen fra jobbkøene og kjøres ut til Londons fabrikker. Rekrutteringen skjer etter hvert i gråsoner, hun blåser i lov og byråkrati, og hjelper illegale immigranter. Men hun blir selv lurt, og havner i gjeld til arbeiderne. Til slutt blir hun like kynisk som hennes arbeidsgiver tidligere var mot henne. Hun ender med selv å smake volden hun utsetter andre for.

Loach påpekte under påfølgende pressekonferanse, at i London tjener sjefen for Barclays Bank 40 millioner euro i året, mens mange bare har 4 euro i timen. Loach antyder som regissør et kosmopolitisk lynne. Men ønsker han oss alle som verdensborgere med like rettigheter, eller mer et globalt «green card»? Det ble dessverre ikke tid til spørsmålet.

Den kinesiske dokumentaren San [«Paraply»] av Du Haibin San viser oss verden for enkelte fabrikkarbeidere i Kina. En politisk dokumentar med få ord, her sier bildene nok. Detaljerte filmsekvenser følger hverandre fra paraply-produksjonen. Nærfoto av unge kinesiske arbeidere: hender, nåler, symaskiner, knapper, sømmer, stenger, rammeverk, montasjer, pakking. Kjappe ansettelser, strenge regler, korte pauser, unge fra landsbygda slukt opp av industrien. Og i fritiden: Sjenerte blikk fra naive unge, på betongenplassen, eller nattelangs nede i supermarkedet. Disse menneskene uten muligheter har ennå ikke blitt immigranter, de har ikke kommet seg til Loach sitt London -- eller blitt renholdsarbeidere på Venezias promenade.

Mest politisk inntrykksfull er kanskje filmen Sous les Bombes [«Under bombene»] av fransk-libanesiske Philippe Aractingi: Her filmes det faktisk under krigen i Libanon i fjor sommer! En fiksjonsfilm midt på slagmarken. Aractingis drama dreier seg om den arabiske moderne kvinnen som leter etter sin sønn sør i Libanon, etter bombenedslaget som jevnet hjemmet med jorden. Ja, her i filmen eksploderer bomber på virkelig. Blant raketter som treffer, hvem er virkelig lidende og hva er skuespill? I likhet med Michael Winterbottom (Veien til Guantanamo) ser vi klipp fra virkelige hendelser. Lang leting på vei i en taxi, stadige mobilsamtaler, overklassemoren i blå tett kjole uten skaut, taxisjåføren som følsomt hjelper til på uframkommelige utbombede veier, hotellnatten med den rå erotiske scenen i krigssonen. De leter blant andre ofre, på skoler, klostre, sykehjem, caféer og utspør militært personell. I en scene ser vi virkelige blodrennende trekister flyttes på. FN-tropper, militære bevegelser -- nei, dette er ikke bare betalte skuespillere og studiolandskap, men virkelige ofre, virkelige bomber, virkelige bombekratere, og virkelige ruiner.

Aractingi møter stående applaus etter filmen -- en film som ble vist utenom konkurranseprogrammet. En følelsesterk og samtidig lavmælt poengtert film -- noe ganske annet enn fjorårets TV-reportasje med FNs Jan Egeland gående i de samme ruinene.

VENEZIA ER BYEN med alle turistkameraene, museene, biennalene og kanalene. Men bak røde løpere, galla, fans, blitzlys og penger -- er det også plass til stor filmkunst. For som Ridley Scott (Blade Runner, Final Cut, 2007) sa her på Lido, skaper den store kulturindustrien også rom for smalere independent og politisk engasjert film.

Ja, det er kanskje som med de fattige, at disse smale filmene havner i skyggen av oppmerksomheten. Men uten oppmerksomhet ingen film. Og uten hotellene, ville ikke en gammel stripekledd på promenaden hatt arbeid med kosten.

© norske LMD

Se også Klassekampen lørdag 15.9. for en lengre versjon av denne artikkelen.
Fotnoter:
1 Se AGORA, Bob Dylan, «Vi er ikke der», s.25, nr. 1-2, 2007.

SLUTT
(…)