Miami har gått lei av det kubanske ekstremhøyre

Nå er det som på Cuba. Men med mat!» Solen går ned over Miami og man får følelsen av å være i Havanna. Det er februar, men fortsatt over 20 grader. På den ene plassen etter den andre, mellom skyskraperne, står det palmetrær. En stor gul McDonald's M kan skimtes ikke langt unna. Ved første blikk viser kubaneren meg butikkvinduer fulle av husholdningsapparater, møbler, klær og de nyeste tv-apparatene. Han gir seg i kast med en vurdering (for øyeblikket heller summarisk): «Hva den kubanske befolkningen har bidratt med i ett århundre.»

Butikkene senker jerngitrene. De latinamerikanske matbodene kaster sine siste salsaglimt. Downtown Miami – byens sentrum helt i øst – tømmes for forretningsmenn, sekretærer og funksjonærer. Adgangskortene henger fortsatt rundt halsen, nesten alle snakker sammen på spansk. Noen få innfødte snakker på engelsk. Men alle har det travelt. Snart er Latin-Amerikas Wall Street forvandlet til en dyster betong- og stålørken.

Overgrunnsbanen kjører innover mot fjerntliggende forsteder. Et stopp hvert 20. minutt (hvis alt går etter planen). Bussen legger ut på et uendelig maratonløp. Miami er skapt for de som har råd til bil, ikke for de blakke. Det er tydelig i denne bussen. En kubaner hilser på en annen kubaner. De snakker verken om politikk eller Castro. «Hvordan går det?» «Jeg er helt utslitt av å løpe rundt.» Kvinnen trekker et trøtt smil.

Kjøretøyet styrer ikke mot Miami Beach – palmene, det krystallklare vannet, art deco-hotellene. Den kjører mot fattigstrøket Hialeah. Ikke det at Miami Beach – hedonismens Mekka – mangler kubanere, men det er selvfølgelig de rike kubanerne. Og en hær av hjelpepleiere, hushjelpere, kelnere. Og de unge tospråklige andregenerasjonsinnvandrerne som stanser turistene utenfor restaurantene i Ocean Drive. «Hey, this is the place! This is the good place! Holá, amigos, como están? Tenemos de todo.»

Men denne bussen går ikke til Miami Beach. Den går heller ikke til Little Havana lenger. Lille Havanna. En myte, opprettholdt av flokker av journalister. Riktignok har Little Havana like ved siden av Downtown, i lang tid vært «den» kubanske høyborgen i Miami. En bastion befolket av batistinere,¹ eiendomsspekulanter, folk i frie yrker, høyere embetsmenn, forretningsmenn, i tillegg til forskjellige smuglere, som alle hadde flyktet fra revolusjonen. Dette fikk den berømte Calle Ocho – den åttende gate – til å bruse. En innfartsåre med en mengde butikker, neonbelyste barer og restauranter. Her ble en rekke komplotter klekket ut: invadere Cuba, snikmyrde Castro, destabilisere øya, plante bomber på øya og lignende lysskye planer.

LITTLE HAVANA ER i dag bare en dyster drabantby. Fra midten av 80-tallet begynte kubanerne å desertere. De eldste utvandrerne er døde. Barna deres har spredt seg over hele byen – Kendall, Hialeah, North West – og hele fylket Miami Dade. Litt etter litt har kubanerne blitt erstattet av sentralamerikanere, kolombianere og andre latinamerikanere. Calle Ocho består i dag nærmest utelukkende av honduranske markets, nicaraguanske matboder og salvadoranske restauranter. Med andre ord: Little Havanna er ikke blitt gjenerobret av de innfødte. På noen butikkdører kan man lese: «Vi snakker engelsk.» Men kubanerne er ikke lenger annet enn den største minoriteten.

Av fortidens storhet gjenstår bare noen gamle Castro-motstandere som spiller domino i Maximo Gómez Park, og restauranten Versailles, samlingsstedet for høyreekstreme i eksil. I dette strøket har uroen steget ved hver større begivenhet. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning: «Fidel har ikke lang tid igjen, han faller snart.» Da balseros-krisen² brøt ut: «Et lite puff så vil hele systemet falle.» Da amerikanske tropper inntok Bagdad: «Irak i dag, Cuba i morgen!» Da «kommandanten» ble syk: «Dette er anledningen for de modige menn og kvinner som vil at Cuba skal endre retning.»

Det er altså her kameraene skynder seg for å måle stemningen. Her er man sikret et stort ekko. Men vanligvis klar Castro-motstanderne ikke å få med seg mer enn et par tusen av de 600 000 kubanerne i byen.³

Likevel har det kubanske ytre høyre holdt stand i Miami siden 60-tallet. Mye takket være en enorm økonomisk makt, driftighet og håndsrekningene ti påfølgende amerikanske regjeringer har gitt dem. Og takket være mediene. Mediene og det ytre høyre er tett sammenknyttet i Miami.

TO SPANSKE DAGSAVISER, Diario Las Americas og Nuevo Herald (spansk versjon av Miami Herald). Seks radiostasjoner – deriblant La Poderosa, Radio Mambi, WQBA. En lokaltv-kanal, Canal 41.⁴ «Da jeg kommet hit i 1982,» forteller Luis fra Uruguay, «begynte jeg naturlig nok å lytte til spansktalende radio og se på spansktalende tv. Alle programmene hadde kun ett tema: Cuba. Det var vår daglige kost, en evig strøm av propaganda som ikke hadde noe som helst med nyheter å gjøre.» Siden den gang har lite endret seg.

Det samme gjelder for skriftpressen. Miami Herald har sett på budsjettet: av økonomiske grunner har avisen ingen interesse av å vende ryggen til det kubanske ytre høyre. Den spanske versjonen går enda lenger. Den er svært skjønnmalende og sensurerer til og med visse artikler fra moderavisen. Den utgir noe som er mer beslektet med en pamflett enn en avis. Hvis man vil finne et eksemplar av USA Today eller New York Times, må man stå opp tidlig. Og de blir uansett skrevet på engelsk. Noe som ikke begeistrer kubanerne særlig.
«Radioenes rolle i denne byen,» forklarer Francisco Aruca, «har alltid vært å opprettholde 'partilinja' og utøve sosialt presse, særlig på grupper med andre meninger. Det var en tid vennene dine ville vende ryggen til deg hvis du ble angrepet av radioen med anklager om Castro-sympatier, uansett om det var sant eller ei. På festen om kvelden ville de si: 'Jeg liker deg, men vil helst ikke at folk ser oss sammen.' Og alle dører lukket seg.
Max Leznic likte retningen øya tok med revolusjonen så dårlig at han grep til våpen sammen med undergrunnsbevegelsen Escambrayfjellene på begynnelsen av 60-tallet. Da han senere ankom Miami grunnla han tidsskriftet Réplica. Tidsskriftet ønsket med sine beskjedne inntekter å fremme dialog og tok avstand fra voldsbruk mot Cuba. «Vi ble utsatt for elleve bombeattentater mellom 1975 og midten 80-tallet, da tidsskriftet la inn årene.» Tidene endrer seg, handlingsrommet for denne typen praksiser ble innskrenket på amerikansk grunn. «Det gjorde at vi overlevde, riktignok i et klima av fiendtlighet, men der direkte handling var vanskeligere,» mener Leznic, som i dag driver Radio Miami som følger samme redaksjonelle linje. «Det betyr ikke at man føler seg helt trygg.»

Aruca, som har grunnlagt Marazul (reisebyrå for reiser til Cuba), har også et radioprogram, «Radio Progreso» på WOCN (Unión radio på spansk). I utgangspunktet hadde han fem timer til rådighet som han måtte finansiere gjennom annonser. Kubansk musikk, kronikker, moderate politiske analyser. «Jeg sa til meg selv, annonsørene vil komme. Og de kom. Mange. Men etter fire–fem dager ringte de: 'Folk ringer meg med dødstrusler.' En kafeteria-eier sa: 'De kastet en brostein gjennom vinduet!'» På grunn av pengemangel har Aruca redusert sin uavhengige nyhetssending til én time. Fortsatt uten annonsører (foruten Marazul), på tross av en oppslutning på 15 prosent av lytterne.

TIL Å BEGYNNE med kom de kubanske utvandrerne fra gode familier. De var hvite, rike og nærte et ekstremt hat til Castro. Den antirevolusjonære bølgen som fulgte, fram til midten av 70-tallet, tilførte sin andel arbeidere, håndverkere, lærere og småkjøpmenn. I 1980 oppsto det alvorlige problemer på øya: 125 000 kubanere krysset Floridastredet fra Mariel-havna. Bortsett fra gleden over å se Havanna slite, ble disse marielitos heller dårlig mottatt av sine forgjengere. For første gang ble byen befolket av kubanere som ikke kom fra den tidligere herskerklassen eller middelklassen, men av folk fra «gata» med en mer «farget» hud. Fenomenet ble forsterket i 1994 av ankomsten av los balseros.

Byen ble fullstendig forandret. Med noen uante virkninger. «Flesteparten av de som steg i land,» bemerker en «anglo»-innbygger i bydelen Coral Gables om los marielitos, «var hederlige, anstendige mennesker, men Castro sendte oss også forbrytere og mentalpasienter.» I forhold til sistnevnte kommer Max Leznic med en forklaring som vanligvis dysses ned. «Disse gale var i de kubanske psykiatriske sykehusene, overlatt til revolusjonens gode pleie. Havanna hadde listen. 'Hvor er deres nærmeste?' I USA? Send dem dit. De pårørende har midler til å ta vare på dem.'» Miami opplevde en urolig periode med vold, narkosmugling og attentater (noe som siden delvis har forsvunnet).⁵
Afroamerikanerne likte heller ikke synet av nye kubanere som steg til lands. De fikk enda mer konkurranse om allerede dårlig betalt arbeid. Latinamerikanerne og haitierne likte dårlig den privilegerte behandling kubanerne fikk. «De får oppholdstillatelse uten problem,» konstaterer uruguayeren Luis. «De er de eneste. De andre lever i frykt som langvarige illegale innvandrere. Hvis de blir oppdaget, mister de alt.»

Man må legge til at fortsatt i dag lever kubanerne – selv om de har fått amerikansk statsborgerskap – sammen med andre kubanere. «De er elitistiske, de er de beste, de er forskjellige! Vi, latinamerikanerne, behandler de som indios [indianere].» Paradokset kan strekkes lenger. De har lagt bak seg revolusjonen og sparer ikke på kritikken. Hvis man nevner Venezuelas president Hugo Chavez i deres nærvær, setter de seg på sin høye hest: «Chavez? Han er en klovn! Fidel, derimot, er svært, svært intelligent.» Desto verre at dette kommer fra det ytre høyre: «Hvis afroamerikanerne visste hva de sier om dem … Heldigvis forstår de ikke hva som sies på radioen.» I tillegg til dette kommer den billedstormende (og, sant må sies, sjeldne) refleksjonen til en ecuadorianer: «Jeg vet alt om hva som har gått galt på Cuba, fordi det samme har skjedd i mitt land. Men det er to viktige forskjeller: Fidel har gitt kubanerne kultur og helse. Jeg skulle gjerne sett det samme hos meg.» Kort sagt eksisterer det et slags fiendeskap mellom kubanerne og de andre innvandrerne.

Likevel preger post-Mariel-kubanerne Miami, med deres svakheter og styrker. Sympatiske, varme, lattermilde. Da de kom ble de hjulpet av den amerikanske staten, de arbeidet hardt og skapte seg et hjem. De mest driftige ble kjøpmenn, eiere av små servicebedrifter, butikker eller pizzeriaer. Franciscos landsmenn får ham til å le: «De kritiserer Fidel, fordi han ikke lot dem reise. Men når de først har kommet til Miami, drar de aldri ut av byen. Utenomverdenen interesserer dem ikke. Det finnes kun ett unntak: Med en gang de har to uker fri vil de dra til Cuba!»

DE RADIKALE CASTRO-motstanderne klamrer seg til overbevisningene sine. Om en måned, en uke, en dag vil «regimet» falle. Eksilantene vil overta øya. De vil bli mottatt som seierherrer. En av dem vil stille opp i presidentvalget og selvfølgelig vinne det. Gjennom å gjenta den kommende – og evig rapporterte – seieren anser seg selv som uslåelige og lever med ansiktet vendt mot fortiden.

Rundt dem kretset eller kretser fortsatt en mengde kriminelle organisasjoner – Alpha 66, Comandos L, Comandos Martianos MRD, Omega 7, Partiet for nasjonal demokratisk enhet (PUND), Rådet for et fritt Cuba – en «anstendig» politisk fasade, Den kubansk-amerikanske nasjonalstiftelsen (CANF), opprettet i 1981 av Ronald Reagan. Sistnevnte organisasjon opererer med bestikkelser av politikere og trusler. Folkene som er knyttet til disse organisasjonene lever som konger og sløser bort formuer. Pengene har de fått fra CIA og påfølgende regjeringer som har vært svært så sjenerøse i kampen for å «velte Fidel Castro».

På føderalt nivå settes tonen av de tre kubansk-amerikanerne fra Miami som har sittet i Representantenes hus siden begynnelsen av 90-tallet: Ileana Ros Lehtinen og brødrene Lincoln og Mario Díaz Balart – alle republikanere. I Washington lobbyerer de intenst og står bak alle lovene om strengere handelsrestriksjoner mot Cuba.⁶ De krever at Fidel Castro stilles for Den internasjonale straffedomstolen (eller at han myrdes), og at Luis Posada Carriles løslates (se egen sak).

Flesteparten av kubansk-amerikanerne har andre bekymringer. De har lenge akseptert ekstremistenes vold og press. De har til og med gitt sin skjerv når ekstremistene har organisert innsamlinger for å finansiere sine offentlige aktiviteter (og i underhånden angrep og attentater på Cuba). Det gjelder å ikke skille seg ut. «Også her vegrer de seg for å snakke. De er ikke enige med den dominerende strømmen, men de sier ingenting for å unngå problemer,» sier Francisco.

I likhet med de mange millioner latinamerikanere som ikke kommer fra «kommunistiske» land, men som likevel har valgt å emigrere til USA, har de foretatt reisen av økonomiske grunner. De har forlatt sin familie, og ønsker å kunne besøk den. Selv når de lever beskjedent, og det er vanligvis tilfellet, vil de hjelpe familien sin. Og man snakker helst ikke om boikott eller militær invasjon …

I en rekke butikker henger det skilt: «Vi sender pakker til Cuba.» I begynnelsen var det et delvis hemmelig fenomen. Særlig reisene til landet. I dag er det ingen som gjemmer seg lenger. I denne bussen sier en kvinne høyt: «Jeg skal til Cuba. Vil du at jeg skal ta med noe til familien din?» «Jeg legger fram brev og en pakke. Når drar du?» Det føles som om man var på Havanna, i en guagua.⁷

DESSVERRE HAR TING blitt vanskeligere etter 2004. Det året godkjente Bush en rapport fra Kommisjonen for bistand til et fritt Cuba som listet opp en rekke tiltak for å stramme inn handelsboikotten: restriksjoner pengeforsendelser (1200 dollar per år, og kun til nærmeste familie) og pakker; begrensninger på reiser (en fjortendagers reise hvert tredje år, og kun for å besøke nærmeste familie);⁸ reduksjon i pengene man kan ta med seg, fra 3000 til 300 dollar. Beløpet for daglige utgifter gikk fra 167 til 50 dollar. Og man får ikke lenger ta med seg mer enn 27 kilo i bagasje.

Miami dirret, først av vantro, så kom sinnet. Selv daværende leder for CANF, José García, snakket om en alvorlig feiltak. Man begynte å høre det utenkelige: «Jeg har alltid stemt på republikanerne. Men nå er det slutt.»
Demokratene tok hintet. For første gang stiller de med tre kandidater i de kommende parlamentsvalgene i november som har seriøse muligheter til å bli valgt. Lincoln Díaz Balart utfordres av Raúl Martínez, som lenge har vært en populær borgermester i Hialeah. Maria Díaz Balart utfordres av José García, og Ileana Ros Lethinen av amerikansk-kolombianske Annette Taddeo. «Bare det at tre republikanere har motstandere viser at det er en sterk strømning mot de høyreekstreme,» mener Max Leznic. «Hvis ikke ville det vært nytteløst å stille.»

Man tar sikkert og visst feil om man tror Miami vil hoppe til «sentrum-venstre». García var for eksempel en av de trofaste støttespillerne til Jorge Mas Canosa, som ledet CANF fram til han døde 23. november 1997. Han har selv ledet organisasjonen, og er fortsatt medlem.⁹ Men teften har fortalt ham at dagens politikk i Washington ikke fungerer. I likhet med de to andre demokratiske kandidatene, uttaler seg ikke mot boikotten (selv om Martínez gjør det, uoffisielt). Men på den andre siden, og som de andre, går han inn for en oppmykning av tiltakene som struper navlestrengen mellom Miami-kubanerne og øya. Baktanken er utvilsomt at økt kontakt vil føre til at det politiske systemet på øya endres.

Ifølge Aruca forhindrer dette ikke at noe vil endres: «Hvis én av disse kandidatene vinner vil det være første gang på femti år at det ytre høyre rystes. Hvis to av dem vinner, vil den høyreekstreme strukturen gradvis gå i oppløsning. Og det vil åpnes opp nye perspektiver. Stemningen i Washington vil endres.»

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Tilhengere av diktatoren Fulgencio Batista, som ble kastet av revolusjonen i 1959.

2 I 1994 forlot 32 000 kubanere øya på alt som kunne flyte.

3 Under folketellingen i 2000 bodde det i fylket Miami Dade: 650 000 kubanere eller kubanskættede (den største befolkningsgruppen), 465 770 hvite, 427 140 svarte og 641 130 latinamerikanere av forskjellige opprinnelse.

4 Kubanerne ser lite på de to landsdekkende spansktalende tv-kanalene, Univisión og Telemundo, fordi de for det meste retter seg mot meksikanere (som det finnes veldig mange flere av i USA, og som dermed er et mer yndet mål for annonsørene).

5 I forhold til narkotikasmuglingen må ikke fenomenet med lovbruddet knyttet til ankomsten av los marielitos skjule «storsmuglingen», som utføres av kubansk mafia som er knyttet til visse deler av det kubanske ytre høyre.

6 Torricelli-loven som demokraten Robert Torricelli foreslo (23. Oktober 1992) og Helms/Burton-loven som ble fremmet av republikanerne Jesse Helms og Dan Burton (13. mars 1996).

7 Kollektivtransport.

8 I 2003 reiste 15 000 utvandrere på ferie til Cuba.

9 Etter Jorge Mas Canosa døde opplevde FNCA en krise og endret seg med slagordet «Fornye seg eller dø». De meste ekstreme elementene forlott organisasjonen i juli og august 2001 og opprettet i stedet Cuba Liberty Council.