Hva skjer når ingenting skjer?

2. august 2009 sperret israelsk politi av deler av det arabiske nabolaget Sheikh Jarrah i Øst-Jerusalem. Politiet kastet ut to palestinske familier (mer enn femti personer) fra hjemmene sine, og lot jødiske bosettere flytte inn umiddelbart etterpå. Familiene hadde levd der i mer enn femti år, men politiet handlet i tråd med en dom fra landets høyesterett. Hendelsen, som heller overraskende fikk mye oppmerksomhet i verdenspressen, er del av en langt større og for det meste oversett prosess.

Fem måneder tidligere, 1. mars 2009, ble det rapportert at den israelske regjeringen planlegger å bygge mer enn 70 000 nye boliger i jødiske bosetninger på Vestbredden. Hvis disse planene blir gjennomført, vil antallet bosettere i de palestinske områdene øke med rundt 300 000 – noe som ikke bare vil svekke drastisk sjansene for en levedyktig palestinsk stat, men også gjøre palestinernes hverdag enda vanskeligere.

En talsperson for regjeringen avviste disse opplysningene og hevdet planene hadde begrenset relevans, fordi bygging av nye boliger i bosettingene krever godkjennelse fra forsvarsministeren og statsministeren. Men allerede nå har 15 000 av de planlagte boligene blitt godkjent. I tillegg ligger nær 20 000 av de planlagte boligene i bosettinger som ligger langt fra «den grønne linja» som skiller Israel fra Vestbredden, det vil si i områder som Israel ikke kan forvente å beholde i en framtidig fredsavtale med palestinerne. Man kan bare trekke en åpenbar konklusjon: Mens de israelske lederne snakker det internasjonale samfunnet etter munnen om en tostatsløsning, har de det travelt med å skape situasjon på bakken som vil gjøre en tostatsløsning de facto umulig.

Drømmen som ligger til grunn for denne politikken illustreres tydelig av separasjonsmuren som skiller en bosetting fra en palestinsk landsby på en nærliggende ås på Vestbredden. På den israelske siden er det malt et bilde på muren som viser landskapet på den andre siden – men uten den palestinske landsbyen, bildet viser bare natur, gress, trær. Er ikke dette den reneste formen for etnisk rensning, å avbilde utsiden bakenfor muren slik den burde være: tom, jomfruelig, klar til å bosettes?

DENNE PROSESSEN blir til tider dekket over som «kulturell gentrifisering». 28. oktober 2008 bestemte Israels høyesterett at Simon Wiesenthal Center endelig kunne bygge sitt planlagte Senter for menneskeverd/Museum for toleranse på en omstridt tomt i sentrum av Jerusalem. (Hvem andre enn) Frank Gehry skal tegne gigantkomplekset som blant annet skal inneholde et vanlig museum, et barnemuseum, kino, konferansesenter, bokhandel, galleri, auditorium og kafeteriaer. Museets erklærte mål skal være å fremme gjensidig respekt og forståelse mellom folk av alle trosretninger. Den eneste hindringen (overkjørt av høyesterett) som står i veien for dette, er at museumstomta var Jerusalems muslimske hovedgravplass fram til 1948 (det muslimske samfunnet anket til høyesterett fordi byggingen av museet ville skjende gravplassen, som visstnok skal inneholde levninger av muslimer drept under korstogene på 1100- og 1200-tallet). Denne mørke flekken framviser på vidunderlig vis dette interreligiøse prosjektets skjulte sannhet: Det er et sted som hyller toleranse og er åpent for alle, men som beskyttes av den israelske kuppelen som ignorerer intoleransens underjordiske ofre – det er som om man trenger en dose intoleranse for å skape rom for toleranse.

Og som om ikke dette er nok – som om man burde gjenta den symbolske handlingen for å gjøre budskapet tydeligere – er det et annet lignende og enda større prosjekt underveis i Jerusalem: Israel bruker i det stille hundre millioner dollar på en flerårig byutviklingsplan i det såkalte «hellige basseng» – området med noen av den mest betydningsfulle religiøse og nasjonale kulturarv like utenfor gamlebyens bymurer – for å styrke Jerusalems status som landets hovedstad. Planen, hvorav deler har blitt satt ut på anbud til et privat selskap som også kjøper opp palestinske eiendommer for jødiske bosettinger i Øst-Jerusalem, har i liten grad blitt gransket, verken i den israelske eller internasjonale offentligheten. Som en del av planen ryddes søppeldynger og ødeland for å forvandles til frodige hager og parker, som allerede nå er tilgjengelig for besøkende. Her kan de nyte en majestetisk utsikt langs nye stier som er utstyrt med skilt og skjermer som peker ut viktige punkter i den jødisk historien – og beleilig nok har mange «uautoriserte» palestinske hjem måttet jevnes med jorden for å skape rom for byfornyelsen.

«Det hellige basseng» er et uendelig komplisert landskap, fylt med hellige steder og fortsatt skjulte skatter fra de tre største monoteistiske religionene. Av den grunn argumenteres det offisielt for at alle – jøder, muslimer og kristne – tjener på byfornyelsen siden den innebærer en restaurering som vil tilrekke seg mer besøkende til et område av eksepsjonell global interesse som lenge har blitt neglisjert. Men, som Hagit Ofran fra Peace Now bemerker, er målet for planen å skape «en ideologisk turistpark som vil stadfeste den jødiske dominansen i området».1 Raphael Greenberg ved Tel-Avivs universitet sier det enda tydeligere: «Helligheten til Davids by er en ny konstruksjon og en grov sammenblanding av historie, nasjonalisme og kvasireligiøs pilegrimsferd. […] fortiden brukes til å frata nåtidens folk stemmerett og fordrive dem.» En annen stor religiøs arena, et «offentlig» interreligiøst rom som er underlagt Israels tydelige dominans og landets beskyttende kuppel.

HVA BETYR ALT dette? For å forstå det sanne omfanget av nyhetene, er det av og til nok å lese to vidt forskjellige nyhetssaker sammen – mening dukker opp i koblingen, som en gnist fra en elektrisk kortslutning. På samme dag som rapportene om regjeringens plan om å bygge 70 000 nye boliger dukket opp (2. mars), kritiserte Hillary Clinton rakettoppskytningene fra Gaza som «kyniske»: «Det er ingen tvil om at ingen nasjon, inkludert Israel, kan stå rolig og se på at dets territorium og folk angripes med raketter.» Men skal palestinerne stå rolig og se på at de for hver dag som går mister stadig mer land på Vestbredden?

Når fredselskende israelske liberalere presenterer konflikten med palestinerne i nøytrale «symmetriske» termer, når de sier at det finnes ekstremister på begge sider som ikke ønsker fred, bør man stille et enkelt spørsmål: Hva skjer i Midtøsten når ingenting skjer på det politisk-militære nivået? Det som skjer er det kontinuerlige arbeidet med å ta land fra palestinerne på Vestbredden: gradvis kveling av den palestinske økonomien, oppstykking av landet deres, bygging av nye bosettinger, press på palestinske bønder for å få dem til å gi opp jorda deres (alt fra å brenne avlinger og religiøs skjending til drap på enkeltpersoner). Alt dette støttes av et kafkask nettverk av juridiske reguleringer.

I Palestine Inside out: An Every-day Occupation beskriver Saree Makdisi hvordan den israelske okkupasjonen av Vestbredden, som selv om den utføres av hæren, er en «byråkratisk okkupasjon»: Dens fremste form er søknadsskjemaer, skjøter, bostedsbevis og andre papirer. Det er denne mikrostyringen av hverdagen som sørger for at Israel sakte, men sikkert ekspanderer: Palestinerne må søke om tillatelse for å reise med familien sin, for å dyrke egen jord, for å grave en brønn, for gå på jobb, skole, for å dra til sykehuset. Slik blir palestinerne som er født i Jerusalem gradvis fratatt retten til å bo der, forhindret i å tjene til livets opphold, nektet bostedstillatelse.

Palestinerne bruker ofte den problematiske klisjeen om Gaza-stripen som «verdens største konsentrasjonsleir», men i fjor nærmet denne betegnelsen seg virkeligheten. Dette er den grunnleggende virkeligheten som gjør alle abstrakte «bønner om fred» obskøne og hyklerske. Staten Israel har helt åpenbart satt i gang en langsom, usynlig prosess, som mediene ignorerer, en slags underjordisk muldvarpgraving, for at verden en dag skal våkne opp og innse at den palestinske Vestbredden ikke lenger finnes, at landet er blitt palestinerfrei. Kartet over den palestinske Vestbredden ser allerede ut som en fragmentert øygruppe.

I de siste månedene av 2008, da de ulovlige bosetternes angrep på palestinske bønder på Vestbredden ble et dagligdags fenomen, forsøkte staten Israel å begrense disse eksessene (Israels høyesterett beordret at enkelte bosettinger skulle forlates). Men som mange observatører har bemerket, virket disse tiltakene som svært halvhjertede: De motvirket en politikk som på et dypere nivå er den langsiktige politikken til staten Israel, som i stort omfang bryter de internasjonale konvensjonene landet selv har underskrevet. De ulovlige bosetterne sier i grunn til de israelske myndigheten: Vi gjør det samme som dere, bare mer åpenlyst, så hvilken rett har dere til å fordømme oss? Og staten svarer: Vær tålmodig, ikke forhast dere, vi gjør som dere ønsker, bare på en mer moderat og akseptabel måte. Det virker som den samme historien har gjentatt seg siden 1949: Mens de israelske sier de aksepterer fredsbetingelsene det internasjonale samfunnet foreslår, regner de med at fredsplanene ikke vil virke.

De ville bosetterne høres tidvis ut som Brünhilde i siste akt i Wagners Valkyrien: Med sin anklage mot Wotan for å handle mot eksplisitt ordre og beskytte Siegmund, er hun den eneste som ser Wotans sanne ønske som han ble tvunget til å forkaste under ytre press. På samme måte ser de ulovlige bosetterne statens sanne begjær, som den har vært tvunget til å avstå fra på grunn av press fra det internasjonale samfunnet. Mens staten Israel fordømmer de «ulovlige» bosettingenes åpenlyse voldelige eksess, bygger den nye «lovlige» bosettinger på Vestbredden og fortsetter å kvele den palestinske økonomien. Et blikk på kart over endringer i Øst-Jerusalem, der palestinerne gradvis omringes og deres områder splittes opp, sier det meste.

Fordømmelsen av ikke-statlig vold mot palestinerne tåkelegger det virkelige problemet med statlig vold, fordømmelsen av de ulovlige bosettingene tåkelegger ulovligheten til de «lovlige». Dette er janusansiktet til Israels høyesteretts lovprisede ikke-partiske «ærlighet»: Den feller en gang iblant en dom i favør av frarøvede palestinere, erklærer noen utkastelser ulovlige, og gir slik legitimitet til det resterende flertallet av tilfeller.

Og for å unngå enhver misforståelse, å påpeke dette innebærer på ingen måte en «forståelse» for utilgivelige terrorhandlinger. Snarere tvert imot gir dette det eneste ståstedet fra hvor terrorhandlinger kan kritiseres uten dobbeltmoral.

Oversatt av R.N.