Frankrike Presidentvalg

Er militærintervensjoner en fransk lidenskap?


Hollande har sendt soldater inn i en rekke konflikter. Den kommende presidenten bør vurdere om kanonbåtdiplomatiet er verd pengene og problemene.
Av

«Jeg har utvilsomt opplevd den viktigste dagen i mitt politiske liv,» sa François Hollande 2. februar 2013, etter en gledens dag i Gao og Timbuktu med den første suksessen til militæroperasjonen Serval. I likhet med forgjengerne har Hollande ofte oppført seg som politisjef i Afrika, med intervensjonen i Mali og utplasseringen av soldater i fire andre land i Sahel og Den sentralafrikanske republikk, og militærstøtten til Nigeria i kampen mot jihadist-sekten Boko Haram.

«Paradoksalt nok har intervensjonsområdet til de franske styrkene, med samtykke fra landene i regionen, aldri vært så stort,» sier Gilles Olakounlé Yabi, tidligere Vest-Afrika-ansvarlig i International Crisis Group. Nettverket av franske militærbaser på kontinentet er også i stor grad bevart 57 år etter uavhengighetsbølgen i Afrika. Som under den kalde krigen – hvor en pragmatisk oppgavedeling overlot det til Frankrike å stanse nasjonalister og prosovjetiske bevegelser i Afrika – bestrider ikke USA landets framtredende rolle i de fransktalende landene, slik de gjorde under konfliktene i Øst-Afrika på 90-tallet. Dessuten har Obama etter de amerikanske nederlagene i Irak og Afghanistan vært lite villig til å sende soldater til utlandet, og dermed åpnet veien for Frankrike.

De diplomatiske og militære relasjonene har heller aldri vært så gode som under Hollande og Obama, inkludert i Midtøsten hvor Frankrike har inntatt en andrerolle i den internasjonale koalisjonen mot Den islamske stat (IS). I 2015 ledet en fransk admiral, fra hangarskipet Charles de Gaulle, Task Force 50, en del av den amerikanske flåten i Persiabukta. Regjeringen i Frankrike har funnet tilbake til sine nykonservative tilbøyeligheter i sin «krig mot terror» og gått så langt som å etterape sin amerikanske storebror med utenomrettslige drap, noe Hollande delvis har innrømmet.1 Se Gérard Davet og Fabrice Lhomme, «Un président ne devrait pas dire ça …»: Les secrets d’un quinquennat, Stock, Paris, 2016. Folk i militæret sier at de aldri har fått så klare instrukser fra en regjering som offentlig ba dem om å «eliminere» eller «ødelegge» fienden: Operasjon Serval i Mali ble gjennomført uten rapporter, fanger eller bilder.

 

Inflasjon i operasjoner

I Hollandes femårsperiode har vi igjen sett soldater i gatene i Frankrike. Med argumenter om en «sammenheng mellom trusselen på innen- og utenriksfronten»2 Jean-Yves Le Drian, Qui est l’ennemi?, Cerf, Paris, 2016. etter attentatene i 2015, lanserte regjeringen Operasjon Sentinelle, hvor ti tusen soldater ble innkalt til politioppdrag. Den innførte unntakstilstand og vedtok en rekke strenge sikkerhetstiltak.

I likhet med forgjengerne har Hollande ofte oppført seg som politisjef i Afrika.

Er militærintervensjoner en «fransk lidenskap», slik Claude Serfati spør seg?3 Se Claude Serfati, Le Militaire. Une histoire française, Éditions Amsterdam, Paris, 2017. Økonomen mener at den franske statens militarisme har dype og gamle røtter: Napoleon, kolonikrigene og «kuppene» under Charles de Gaulle. Den henger også sammen med politiske institusjoner der presidenten står fritt til å sende soldater til utlandet. Alt regjeringen må gjøre er å informere parlamentet. Den trenger bare godkjenning hvis intervensjonen varer over tre måneder. De store industrikonsernene, hæren og den politiske makten utgjør et «integrert system i den franske våpenindustrien» og er en viktig faktor for krigsiveren – og dermed de relativt høye forsvarsutgiftene (nummer tre i Europa, bak Storbritannia og Tyskland, men foran de andre EU-landene). En iver som Frankrike har forsøkt å bruke som en «motvekt mot landets fallende økonomiske innflytelse og Tysklands stadig tettere grep om europeiske beslutninger,» ifølge Serfati.4 Claude Serfati, L’Industrie française de défense, La Documentation française, Paris, 2014.

Beslutningen om å trappe opp bombingen i Syria etter attentatene i Paris og Saint-Denis i november 2015 har vært omstridt. «Å besvare et angrep med krig er som å slukke en brann med flammekaster,» har tidligere statsminister Dominique de Villepin uttalt.5 Dominique de Villepin, «La guerre ne nous rend pas plus forts, elle nous rend vulnérables», Libération, Paris, 25. november 2015. Se også Serge Halimi, «En dum og tankeløs krig», desember 2015. For ikke så lenge siden mente generalen Vincent Desportes: «Vi har bombet IS nok til å provosere fram Bataclan og Nice, men ikke nok til å stoppe dem.»6 Philippe Leymaire, «Le parler haut du général Desportes», 15. februar 2017.

En relativ enighet har etablert seg mellom Les Républicains og Sosialistpartiet på forsvarsfeltet, spesielt etter at regjeringen reagerte på attentatene med å stanse nedbemanningen fastslått i forsvarsplanen for 2014–2019. Men hæren klager over inflasjon i operasjoner, en tydelig nedgang i troppenes moral og en alvorlig utstyrsslitasje. Sjef for generalstaben, Pierre de Villiers, krever at forsvarsbudsjettet – som han kaller «krigsinnsatsen» – må økes i neste presidentperiode til to prosent av BNP, slik NATO ønsker, mot 1,77 prosent i dag (det vil si 32,1 milliarder euro).

 

Atomoppgradering

Forsvarsminister Jean-Yves Le Drian går for være en «Afrika-minister» med de stadige utenlandsoppdragene. Han blir også kalt en «handelsreisende for Frankrike» som har fått våpensalget til å blomstre. Når regnskapets tid nå er kommet, trekker han fram ideologisk brutalitet og jihadistenes ultravoldelighet. Han vektlegger også uforutsigbare aktører (inkludert USA), «intimideringsstrategi» (fra Russland, Kina og andre) og svekkede internasjonale regler og rammer. Det har tvunget regjeringen, ifølge ham, til å forberede seg på alle «strategiske overraskelser» og ha et bredt spekter av militære midler og spesialiteter til rådighet.7 «Renouveau de la recherche stratégique», seminar, Paris, 25. januar 2017. Uansett politisk farge må den neste presidenten grundig vurdere Frankrikes utenlandske engasjement, med krigen i Irak og Syria i fremste rekke. Men andre akutte saker vil trenge seg på: Nord-Korea, ny balanse i forholdene til USA, Russland, Tyrkia og Storbritannia. I Sahel, hvor de største jihadistgruppene nylig slo seg sammen, har situasjonen kjørt seg fast, og ingen vet når de franske troppene kan vende hjem. Med fire tusen soldater som forsøker å kontrollere et område på størrelse med Europa, har Operasjon Barkhane ikke klart å hindre jihadistene i å vende tilbake. I Midtøsten reiser politisk støtte og våpensalg til den autoritære ledelsen i Egypt flere spørsmål, i likhet med samarbeidet med Saudi-Arabia og Qatar, utklekningsanstaltene til Al-Qaida og IS.

Den kommende regjeringen må også ta en rekke budsjettbeslutninger. Dagens hærsjef sier at han trenger 36 milliarder euro i 2018 (i stedet for de planlagte 34 milliardene), 38 milliarder året etter og 40 milliarder i 2020. Det mener han er nødvendig for å finne tilbake til et normalt nivå og få tilbake kapasitetene som hæren midlertidig har avstått (korvetter, tankfly, transportfly, panservogner). Og det før Frankrike lanserer den store oppgraderingen av atomarsenalet, hvor de kanskje skal fjerne luftforsvarsdelen.

 

Krigsaktivismen til diskusjon

Å bruke hæren til politioppdrag i hjemlandet er lite effektivt og går dårlig hjem hos militæret, som ikke føler at det er deres oppgave å være sikkerhetsvakter. Det bør utvilsomt bli revurdert, i det minste i dagens form. Kan «nasjonalgarden», det nye navnet til de gamle «reservistene», ta over, og i hvilken form? Og framfor alt, hvordan få slutt på unntakstilstanden som stadig forlenges?

I en tid hvor Trump lover å øke USAs militærbudsjett med ti prosent og krever det samme fra europeerne, gjør tilbakevendingen til NATOs kommandostruktur – noe Nicolas Sarkozy i sin tid besluttet – at den franske hæren er underlagt sin amerikanske gudfar. Tilbakevendingen forsvares likevel av Emmanuel Macron (En marche!), François Fillon (Les Républicains) og Benoît Hamon (Sosialistpartiet). Marine Le Pen (Front national) og gaullist-suverenisten Nicolas Dupont-Aignan vil ut av kommandostrukturen, mens venstrekandidaten Jean-Luc Mélenchon, trotskisten Nathalie Arthaud og Philippe Poutou fra Nouveau Parti anticapitaliste og gaullisten François Asselineau ønsker å melde Frankrike ut av NATO. Flere av kandidatene mener at brexit og den nye amerikanske presidentens krav til finansieringen av NATO (i dag 70 prosent finansiert av USA) åpner for å relansere det gamle prosjektet om et felleseuropeisk forsvar, en idé som ble skrinlagt i 1954. I juni skal EU-rådet diskutere et «organisert samarbeid» mellom landene som ønsker å gå lenger.

Nok en gang har valgkampen unngått de store forsvarsdebattene. Er ikke tiden inne for å diskutere Frankrikes krigsaktivisme i en tid hvor stadig flere mener at militærintervensjoner like mye fremmer som bekjemper terrorisme? Å ta en pause i utenlandsoppdragene og bruke tiden til å revurdere forsvarsverktøyet? Å flytte midlene fra franskledede intervensjoner – oppfattet som nykolonialistiske uansett om man vil det eller ikke – til virkelig internasjonale operasjoner? Og å etablere en internasjonal opplæring i fredsbevaring som tar i bruk det franske militærets kunnskap?

 

Presidentens privilegium

Å gi hæren en mer defensiv enn offensiv rolle kan gå hånd i hånd med ordninger for å engasjere borgerne (militærtjeneste, siviltjeneste), knytte militæret tettere til samfunnet og løsrive forsvarsånden fra en snever og revansjistisk nasjonalisme. Det vil også gi en anledning til å å revurdere et atomforsvar som er lite tilpasset dagens trusler. Den kostbare oppgraderingen av atomforsvaret (3,5 milliarder euro i året, 6 milliarder fra 2022) framstilles som nødvendig samtidig som FN innleder internasjonale forhandlinger om et atomvåpenforbud.

Å revurdere rollen Frankrike kan spille i stabiliseringen av situasjonen i verden forutsetter også å revurdere våpeneksporten. I fjor var Frankrike verdens tredje største våpeneksportør med en eksport på nesten 20 milliarder dollar. Frankrike bør også redefinere samarbeidene mellom de europeiske landene uten presset fra NATO, og gi seg selv et selvstendig handlingsrom og en suverenitet som kan være nyttig i en tid hvor balansen i verden er i ferd med å endres. Man bør også vurdere en grunnlovsreform for at nasjonalforsamlingen skal få mer kontroll over våpensalg og utplassering av soldater, samt den løpende vurderingen av forsvarspolitikken, noe som lenge har vært presidentens privilegium.

Oversatt av redaksjonen

Philippe Leymarie er journalist.

(Visited 54 times, 1 visits today)

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Frankrike

Jihad og utopikrise

2000 franske fremmedkrigere har dratt til Syria og Irak, og Frankrike har

Yrke: politiker

Presidentvalgkampen i Frankrike i vår ble dominert av avsløringer om folkevalgte som
0 kr 0
Gå til Toppen