/

Polarisering på russisk

Emosjonelle tirader eller rasjonelle argumenter? Statspropaganda eller offentlig opplysning? Det blir stadig flere politiske debattprogrammer på russisk tv. Selv om programlederne er tro mot Kreml, gir programmene et overraskende rom for meningsmangfold.

Regjeringens motstandere mener programlederne på debattprogrammene er «Kreml-propagandister». Foto: Yuri Kochetkov, AFP / NTB.

«Ville du påtatt deg å styre et resonnerende folk? Hvis du vil hindre folk i å resonnere, må du vekke følelser», sier hertuginnen av Langeais i Honoré de Balzacs roman La Duchesse de Langeais (1834). Russerne er utvilsomt et resonnerende folk, og de siste årene har de store tv-kanalene tilbudt dem en rekke politiske talkshow og debattprogrammer fra morgen til langt på kveld.

Tidlig på formiddagen sender Russlands største tv-kanal Pervyj Kanal («Kanal 1») «Tiden vil vise», som tar opp «tema vi ikke kan tie om». Rossija 1 («Russland 1») sender «60 minutter» to ganger om dagen, på morgenen og ettermiddagen, «for å følge nyhetenes ferske spor». På TV Tsentr lover «Hver sin sannhet» å komme «til bunns i nyhetene». NTV tilbyr «Møtested», «stedet hvor alt blir klart», mens «Kveld med Vladimir Solovjev» avslutter dagen på Rossija 1. I tillegg kommer en rekke ukentlige og mer høytflyvende debattprogram som «Retten til å vite», «Postscriptum», «Det store spillet» og «Uslåelig logikk». Så å si alle programmene blir sendt direkte for å ligge så tett som mulig opp til nyhetsbildet, og temaene blir ofte bestemt i siste liten.

Særlig de siste fem–seks årene har det blitt stadig flere politiske talkshow og debattprogrammer. Nå har hver kanal ett eller to, og noen av morgenprogrammene blir sendt i reprise på kvelden. De fleste varer mellom en time («60 minutter») og to timer og et kvarter («Tiden vil vise»), bortsett fra «Kveld med Solovjev» som ikke har noen fast lengde. Totalt kan de russiske tv-seerne hver dag se femten timer med debatt, i tillegg til en rekke debattprogrammer på YouTube og Yandex. Debattene handler ofte om utenrikspolitiske temaer knyttet til dagsaktuelle saker, men alle slags samfunnsspørsmål blir tatt opp etter nyhetshendelser, som brannen på kjøpesenteret i Kemerovo i 2018, dødsulykken regissøren Mikhail Efremov forårsaket da han fyllekjørte i fjor, eller trakassering på sosiale medier.

Vennskapelig kaos

«Dette formatet har vist seg å være det eneste praktiske redskapet for en politisk masseopplysning. Det gir analyser av nyhetsbildet og trender i verdenspolitikken til millioner av russiske borgere», skrev Gevorg Mirzoyan, dekan ved fakultetet for massekommunikasjon ved Finansuniversitetet til den russiske regjering, nylig i en kronikk. «Hvilke alternativer har vi? Ingen leser bøker og spesialtidsskrifter lenger, og de vitenskapelige tidsskriftene kan per definisjon ikke legge seg tett opp til nyhetsbildet. Dagens Russland er ikke lenger et samfunn av lesere slik Sovjetunionen var. Vi har mistet vanen og evnen til å lese seriøse tekster.»1Gevorg Mirzoyan, «Hvorfor Russland trenger politiske talkshow» (på russisk), Snob, Moskva, 6. januar 2021.

Den gylne middelveien mellom underholdning og opplysning ligger derfor, ifølge Mirzoyan, i disse tidvis kaotiske debattene, hvor alle snakker i munnen på hverandre, hvor fagkunnskap støter sammen med ville påstander, hvor skjellsordene flyr veggimellom. Det finnes også en åpenlys forståelse mellom programlederne og de faste gjestene, som ofte omtaler hverandre med fornavn. Seerne liker å se kjente ansikter, akkurat som i Netflix-seriene, mener kommentatoren Sergej Markov, en gjenganger på debattprogrammene.2Sergej Markov, «Mysteriet med Russlands politiske talkshow» (på russisk), Moskovskij Komsomolets, 26. mai 2017. Alle disse trekkene bidrar til stemningen som har gjort disse programmene så populære – som ved en bardisk, hvor litt ideologisk slåssing ikke utelukker gjensidig respekt eller vennskapelighet mellom gjestene.

De utenlandske gjestene er ikke alltid like snille med Russland, men innrømmer noen ganger at landet ikke er det totalitære helvetet vestlig presse framstiller det som. Iblant spøker de også med det, som da den tyske journalisten Felix Schultess på «Tiden vil vise» 1. mars i år klaget over de tyske koronarestriksjonene fra sin leilighet i Berlin: «I Moskva får dere i det minste bevege dere fritt. Her i Tyskland har vi bare lov til å møte én person om gangen. Restriksjonene vil sannsynligvis vare fram til valget [i september].» Han var heller ikke fornøyd med den tyske vaksineringskampanjen: «Vårt fantastiske demokrati har ni millioner doser, men klarer ikke å vaksinere folk fordi vi mangler sprøyter!» I studio utbrøt programlederen Jekaterina Strizjenova teatralsk: «Vi vil redde deg, hente deg til Moskva! Hold ut, Felix!»

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Følelser og argumenter

Regjeringens motstandere mener programlederne på disse programmene er «Kreml-propagandister», som skamløst fremmer «Putin-klanens» synspunkter overfor et publikum som av naivitet eller manglende fortrolighet med ny teknologi fortsetter å la verdenssynet sitt formes av de statskontrollerte tv-kanalene.

YouTube-kanalene «Dojd» (drevet av den liberale opposisjonspolitikeren Ksenija Sobtsjak) og den nå fengslede korrupsjonsaktivisten Aleksej Navalnyjs «Navalnyj Live»3Se Hélène Richard, «Vil Navalnyj bli profet i eget land?», Le Monde diplomatique, mars 2021. har begge rundt 2,5 millioner abonnenter. Med humor og kløkt legger de ikke skjul på sin avsky for regjeringen og angriper «denne skammelige og motbydelige propagandaen».4«Parasitter», dokumentar av Aleksej Navalnyj, 10. mars 2020, på YouTube.

Russerne virker likevel fortsatt mottakelige for denne propagandaen, i det minste hvis vi dømmer ut fra suksessen til debattprogrammene. «Kveld med Solovjev» har en seerandel nær tjue prosent (sent på kvelden, vel å merke), etterfulgt av «60 minutter» på samme kanal, Rossija 1. Konkurrentene på Pervyj Kanal, TV Tsentr og NTV har færre seere, men de har holdt seg på en seerandel mellom fem og ti prosent siden 2017.5Data fra instituttet Mediascope.

«Jeg mener at regjeringen har rett til å ha sitt synspunkt og drive propaganda for det. Jeg ser ikke noe galt med begrepet ‘propaganda’, selv om det kan tolkes på forskjellig vis. Hva er for eksempel galt med å drive propaganda for en sunn livsstil? Eller for fred i verden?», argumenterer Andrej Norkin, programleder for «Møtested».6Yulia Dudkina, «Hvordan russiske politiske talkshow fungerer» (på russisk), Esquire, 9. juli 2019. Norkin er en av de mest erfarne programlederne i Russland. Han startet sin karriere i NTV på 90-tallet, da tv-kanalen var eid av milliardæren Vladimir Gusinskij og ble ansett som hans krigsmaskin mot president Boris Jeltsin.

Tretti år senere er Norkin tilbake på samme kanal, som nå er i hendene på det statseide holdingselskapet Gazprom Media og dermed indirekte kontrollert av regjeringen. Denne tilsynelatende helomvendingen virker ikke å ha påvirket den beherskede selvsikkerheten til Norkin, som selv opposisjonen mener opptrer upartisk i debattene. «En viss aggressivitet er uunngåelig: Det henger sammen med når programmene våre blir sendt og hva seerne vil ha», sier Norkin. «Debattprogrammene varierer etter når på dagen de sendes. ‘Møtested’ er et ettermiddagsprogram og har dermed et bestemt publikum […]. Vi må tilby følelser i tillegg til rasjonelle argumenter.»7Yulia Dudkina, «Hvordan russiske politiske talkshow fungerer», se over.

Beskyldninger mot Ukraina

Debattprogrammer og politiske talkshow eksisterte allerede i sovjettiden, da gjestene lirte av seg lange, lærde tirader i dårlig belyste studioer. Men dagens gullalder startet i 2014–2015. Hovedtemaet den gang, men ikke det eneste, var Ukraina og omveltningene der – vendingen mot Vesten, språkstridene mellom ukrainere og russere, og ikke minst den voldelige konflikten som etter hvert brøt ut. Som reaksjon på hendelsene begynte statsvitere, forskere, diplomater og selvutnevnte «eksperter» å dukke opp stadig oftere på de russiske tv-skjermene, hvor de utkjempet intense verbale slag.

De mest livlige programmene er de som allerede på denne tiden systematisk begynte å invitere gjester som kunne fungere som djevelens advokat, iblant nokså hemningsløst. Forargede ukrainere har dermed fått lange ut mot Russlands handlinger direkte på russisk tv. I det siste er det journalisten Yanina Sokolovskaja og statsviterne Vasil Vakarov og Vjatsjeslav Kovtun som har vekslet på å fordømme Russlands innblanding i Donbass, å forsvare med nebb og klør de ukrainske lovene som forbyr russisktalende å bruke morsmålet sitt, og å nedtone trusselen fra nyfascistiske militser som Azov-bataljonen og Pravij Sektor.

Motstanderne deres, som ser Ukrainas interesser uløselig knyttet til Russlands, mener på sin side at den ukrainske regjeringens fiendtlighet til Russland har nådd et absurd nivå. På «Tiden vil vise» 13. desember 2019 sa en av dem: «Hvorfor nekte å ta imot russisk gass? For å skade Russland? Dere skader bare dere selv! Dere kjøper bare de samme totalitære molekylene fra et tredjeland til markedspris!» På «60 minutter» 25. mars i år latterliggjorde andre den mislykkede koronastrategien til Ukrainas president Volodymyr Zelenskij, som etter ha takket nei til russiske vaksiner, opplevde at leveringen av vestlige vaksiner ble utsatt på ubestemt tid, og endte med å betale dyrt for noen små mengder av indiske Covishield.

Kort fortalt klandrer russerne sine ukrainske naboer for å litt for entusiastisk ha valgt side med et Vesten som tydeligvis ikke har noe hastverk med å gi dem godene de drømmer om å bli belønnet med. 11. mars oppsummerte Solovjev situasjonen slik: «USA sender dere militærhjelp, men ikke vaksiner.»

Over streken

Utenlandske seere vil kanskje bli overrasket over hvor fritt gjestene får snakke på disse programmene. Her kan du høre ytringer som ville fått gjestene bannlyst fra mediene i vestlige demokratier. På årsdagen for Stalins død 5. mars 2019 erklærte skribenten Nikolaj Starikov på «Tiden vil vise»: «Et flertall av russerne, inkludert meg, ser Stalin som den beste lederen vi har hatt.» 3. mars i år sa Oleg Barabanov på «Møtested»: «Hvis jeg var i myndighetenes sted, ville jeg også løyet [om overdødeligheten på grunn av koronapandemien]». 14. april uttalte politikeren og økonomen Mikhail Deljagin på «Tiden vil vise» om lavintensitetskonflikten i Donbass: «For USA er enhver krig som forhindres en dødelig trussel.» Og når debatten handler om Pride i Europa eller kjønnspolitikk i USA, finnes det nærmest ingen grenser for hva debattantene får lov til å si.

Det hender likevel at programlederne mister tålmodigheten. Som da debattanten Aleksandr Sytin sa på «Tiden vil vise» 16. april 2019, dagen etter brannen i Notre-Dame-katedralen i Paris: «Dere sammenligner feilaktig to branner: Den ene ødela en juvel i klassisk europeisk kultur, mens den andre [brannen i Fagforeningshuset i Odessa 2. mai 2014, der over førti prorussiske demonstranter mistet livet] førte til tap av litt menneskelig materiale av middelmådig genetisk kvalitet.» Programleder Anatolij Kuzitsjev ba ham rolig, men bestemt om å forlate studioet. Men ikke lenge etter var Sytin tilbake i debattene.

Splittelse og polarisering

Den mest kontroversielle programlederen er utvilsomt Artjom Sjejnin. Med sitt snauklipte hode, gråstenkte skjegg og beina spredt krigersk midt i arenaen, gjør han lite for å skjule sin patriotisme og nøler ikke med å skjelle ut gjestene hvis de sier noe han ikke liker. Han elsker å stille lange intrikate spørsmål, hvor han gir detaljerte advarsler til motparten om ikke å komme med uholdbare argumenter, som han hevder denne allerede er i ferd med å forberede, for de er nemlig allerede nedkjempet av hans egen uslåelige argumentasjon og vil dermed ikke aksepteres, i likhet med alle andre. Dermed er han så elskverdig pedagogisk at han forteller hvordan det riktige svaret på spørsmålet hans bør se ut for at han skal godta det, men nærmest før spørsmålstegnet endelig dukker opp og motparten får lov til å svare, bryter han inn og erklærer teatralsk: «Visste jeg det ikke! Her ser vi igjen et eksempel på den onde troen du er vant med! Du skulle fortelle meg at …» Sjejnins sterke meninger og hensynsløse bruk av debattlederrollen sørger for at det bare finnes én hovedrolle på programmet hans.

Sjejnins favorittofre er Michael Bohm og Michael Wasiura, to amerikanske Trump-kritikere som snakker russisk med tung Midtvesten-aksent. Når debatten handler om amerikansk politikk eller nye sanksjoner mot Russland, lever de alltid opp til Sjejnins forventninger og forsvarer standpunktene til Demokratene og NATO. Dermed kan han enkelt latterliggjøre dem.

En annen skyteskive er statsviteren Andrej Nikulin, fra den del av opposisjonen som er imot alt Vladimir Putin gjør og aldri vil gi den russiske regjeringen rett overfor noe annet land eller overnasjonalt organ. Alt fra Den internasjonale olympiske komités (IOC) behandling av Russland til amerikanske sanksjoner og truslene om ekskludering fra Europarådet er i deres øyne berettiget og nødvendig, og også i russernes interesse. Sjejnin nøler ikke med å hakke løs på både argumentene og selvhøytideligheten deres.

På tross av sin splittende oppførsel har Sjejnin et tilsynelatende reflektert forhold til rollen han spiller: «Jeg er bare et produkt av min tid. I dag trenger tv eksplosive, impulsive og kategoriske programledere. Etter en periode med glamour er det nå en periode med krig, i den forstand at to klart definerte sider kjemper mot hverandre. Før kunne aldri en mann med min fysiske framtoning og mitt temperament blitt programleder. Jeg får bare opptre på skjermen fordi tiden har endret seg.»8Yulia Dudkina, «Hvordan russiske politiske talkshow fungerer», se over. Vestlige land er definitivt ikke alene om å ha et splittet samfunn og polariserte medier.

Europeisk idétørke

I Russland går ikke den ideologiske bruddlinjen mellom høyre og venstre. Her står suverenister mot internasjonalister. Suverenistene, som for øyeblikket er i flertall, støtter Putins stormaktspolitikk, til tross for alle ofrene den innebærer. Internasjonalistene – som tidvis blir kalt «femtekolonnister», «innflytelsesagenter» eller det mer nøytrale «liberalere» – ønsker derimot at Russland skal følge Vestens formaninger og vise seg som en troverdig samarbeidspartner, til tross for ydmykelsene det vil innebære.

Patriotene på debattprogrammene ser internasjonalistene som forrædere: «Vi må kalle en spade for en spade: Våre motstandere er innflytelsesagenter som står på lønningslista til land som ikke er våre venner», utbasunerte Solovjev 11. mars. Generelt er deltakerne i programmene noenlunde likt fordelt mellom dem som er for at Russland skal slutte seg til de «siviliserte» landene, og dem som, med stilltiende støtte fra programlederne, mener Russland har et kall om å være en stormakt på linje med Kina og USA. Tv-debattene framstår slik sett som en moderne versjon av den gamle russiske striden mellom «europeere» og «slavofile».

En berømt debatt illustrerer dette. 22. juni 2017 utfordret statsviteren Ariel Cohen senator Vjatsjeslav Nikonov på «Kveld med Solovjev»: «Hvis Russland fortsetter å trosse USAs dominans og får stadig hardere sanksjoner mot seg fra Vesten, vil økonomien knele. […] Hvem vil gi oss teknologien, markedene og kapitalen vi trenger for å utvikle den?» advarte Cohen. «USA har aldri gitt eller solgt oss noe teknologi som følge av en embargo som går helt tilbake til slutten av andre verdenskrig», svarte Nikonov. «Vi er i dag verdensledende innen sivil kjernekraft. Men ikke bare der: Vi eksporterer våpensystemer, vaksiner og romteknologi. Det viser at vi er i stand til å nå til topps uten hjelp utenfra.»

I «Retten til å vite» 27. mars mente statsviteren Sergej Karaganov at det var nødvendig å få slutt på denne typen debatter: «Vi må se fakta i øynene: Det eldgamle spørsmålet ‘er vi gode, verdige og ekte europeere?’ er utdatert. Det Europa vi holder kjært, finnes bare i hodene våre. Med Tolstoj, Tsjekhov og Tsjajkovskij har vi bidratt like mye til den europeiske kulturen som vi har hentet fra den. Dessverre har Europa som kilde til nye ideer tørket ut. Det er dermed på tide å vende seg til andre framvoksende kulturer som vi ikke vet noe om.»

«Vestens medfødte russofobi»

Margarita Simonjan, sjef for den engelskspråklige nyhetskanalen RT og tidligere utvekslingsstudent gjennom det amerikanske Future Leaders Exchange-programmet, deltar regelmessig på de ulike debattprogrammene. Her har hun fortalt hvordan hennes arbeid med RT har åpnet øynene hennes for den ideologiske krigen Vesten fører mot hjemlandet hennes. «Da jeg studerte journalistikk [i Russland] – dette var etter sovjettiden – fikk vi opplæring i prinsippene om meningsmangfold og objektivitet», sa hun i «Retten til å vite» 14. oktober 2017. «Hvem hadde trodd den gang at totalitarismen ville komme fra Vesten? Hvis du våger å komme med en ytring i USA som er nøytral om Putin og Russland, blir du kalt Putins nyttige idiot, og så er det slutt på karrieren. Mange journalister har blitt utsatt for rene heksejakter. Se på den artikkelen i New York Times som mener at alle journalister som har noe å gjøre med RT, må straffes. Journalister blir utsatt for et vanvittig press for ikke å jobbe for oss, for ikke å si noe som avviker fra den offisielle linjen. Hvis dette ikke er totalitarisme, lurer jeg på hva som er det.»

Et tilbakevendende tema på debattprogrammene er nettopp denne «misforståelsen med Vesten» (ifølge de mest optimistiske) eller «Vestens medfødte russofobi» (ifølge de mest kritiske). Oleg Barabanov, professor ved Moskvas statlige institutt for internasjonal politikk og hyppig gjest på «Møtested», skrev på bloggen sin (8. juni 2017) at for de vestlige elitene har russofobi blitt en «akseptert form for rasisme», som brukes til å styrke politiske systemer hvor det nasjonale samholdet svekkes av ulike former for splittende radikalisering. Et nylig eksempel på Barabanovs påstand kunne være uttalelsen Frankrikes president Emmanuel Macron kom med 25. mars i år, da han beskyldte Russland og Kina for å bruke sine koronavaksiner som innflytelsesredskaper i en «ny type verdenskrig» etter at Russland hadde tilbudt europeiske land å samarbeide om å produsere den russiske Sputnik-V. Da uttalelsen ble diskutert på «Hver sin sannhet» 26. mars, sa statsviteren Maksim Jusin: «Som frankofil og trofast forsvarer av Frankrike blir jeg målløs: Frankrike har nettopp opplevd en eksplosjon i smitte med 45 000 nye tilfeller på ett døgn, det verste døgnet så langt. Dette er en type uttalelse som [Polens president Andrzej] Duda eller Zelenskij kunne kommet med. At uttalelsen kommer fra Macron, som hadde gitt meg grunn til å håpe på en bedring av forholdet mellom landene våre, gjør meg dypt pessimistisk.»

Mediekrigens atomvåpen

Disse programmene er definitivt ikke upartiske. De sendes på direkte eller indirekte statseide kanaler, ledes av journalister kjent for en plettfri patriotisme, mens gjestene er «eksperter» håndplukket ut fra sine politiske standpunkt. Det er dermed lett å spå hvilken linje programmene vil legge seg på. De klarer likevel å åpne for et visst meningsmangfold ved å gi ordet til maktkritikere, inkludert utlendinger. Hvor ofte hører vi russiske, kinesiske eller iranske stemmer på amerikanske eller europeiske debattprogrammer?

Russiske medier svarer Vestens demonisering av Russland med samme mynt. Etter å ha gjort narr av Trumps kvasi-khrusjtsjovske eksentrisitet, er de nå bekymret for Joe Bidens bresjnevske intellektuelle inkonsistens. Med henvisning til Bidens uttalelser på ABC 17. mars, hvor han kalte Putin en «morder», repliserte programleder Jevgenij Popov på «60 minutter»: «Enten bestemte han seg for å moderere seg, eller så skiftet han mening, eller kanskje hadde han allerede glemt hva han sa, for tolv dager senere har Biden invitert Putin til en klimakonferanse» (29. mars).

Russisk tv står kanskje ikke særlig tilbake for sine vestlige konkurrenter når det gjelder vidd og ideer, men har ikke i nærheten av samme internasjonale innflytelse. Enhver amerikansk påstand om Russland, uansett hvor ekstrem, partisk eller absurd, fører nærmest umiddelbart til mer eller mindre hysteriske overskrifter i medier verden over. Det skjer aldri den andre veien. «I denne mediekrigen har våre fiender atomvåpen. Det har ikke vi», sa Simonjan i «Tiden vil vise» 1. april.

Oversatt av redaksjonen

Christophe Trontin er journalist.

Fotnoter[+]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0