Nittitallet var metafiksjonens og ironiens tiår, sies det, noe overdrevet som det gjerne blir når snakket går i generasjonstermer. Like fullt illustrerer filmer som Pulp Fiction, The Big Lebowski og Velvet Goldmine referanseleken på hver sin måte.
Denne sveitsiske dokumentarfilmen av Marcel Schüpbach følger den utrettelige aktiviteten til Carla Del Ponte, lederen for FNs krigsforbryterdomstol for tidligere Jugoslavia. Hun fanger krigsforbrytere. I løpet av filmen får en innsikt i hvordan de vestlige stormaktene, med USA i spissen, i løpet av en tiårs periode har unnlatt å forfølge kjente krigsforbrytere fra konflikten i Bosnia. Filmen viser eksklusive opptak av hva som foregår bak kulissene under diplomatiske forhandlinger og juridiske prosesser. Det som er tragisk med hennes skytteltrafikk mellom Haag, New York, Beograd, Zagreb og Luxembourg, er at hun ikke klarer å få noen reelle resultater, til tross for at alle parter har erklært at de tilbyr fullt samarbeid. I løpet av ti år har den vestlige verden enda ikke klart å fange verken Ratko Mladic eller Radovan Karadzic, personlig ansvarlige for drap på titusener av uskyldig sivile. Men dette ser ikke ut til å plage vestlige stormakter nevneverdig, heller ikke USA. Del Ponte spekulerer i filmen på om dette kan være en bevisst strategi – at de helst ikke ser at krigsforbryterne ender i fengsel av obskure realpolitiske hensyn. Del Pontes frustrasjon over situasjonen er godt synlig i filmen, spesielt fordi hennes mandat til å fange dem utløper i september 2007. For mer informasjon om filmen, se http://www.widemanagement.com/fiche.php’id=15.
Flere skandinaviske dokumentarer var gjenstand for mye oppmerksomhet på IDFA. Ikke minst fordi danske regissører vant hele tre priser på festivalen. Kandidatene til alle priskategoriene, valgt blant flere tusen filmer, ble vurdert av en fagjury på tre personer. Den prestisjefulle VPRO Joris Ivens-prisen for dokumentarfilmer i full lengde gikk til filmen The Monastery – Mr. Vig and The Nun av Pernille Rose Grønkjær, som handler om hvordan russisk-ortodokse nonner forsøker å etablere et kloster i et dansk slott. I kategorien «Silver Wolf», hvor beste film på under 60 minutter skulle kåres, ble Eva Mulvads film om Afghanske kvinner som valgkampaktivister, Vores lykkes fjender, tildelt prisen. Det samme skjedde med filmen Inden for mine Øjne, av Erlend E. Mo, som handler om en blind jente som tar pianotimer. Den ble tildelt Silver Cub-prisen, for beste dokumentarfilm på under 30 minutter. Blant internasjonale filmer ble New Year Baby av Socheata Poeuv premiert med «Movies That Matter»-prisen. Den handler om regissørens oppdagelse av at hennes to søstre egentlig er adopterte søskenbarn. Bakgrunnen til dette finner hun i familiens tragiske historie med røtter i Kambodsjas blodige historie. Publikumsprisen gikk til We Are Together (Thina simunye) av Paul Taylor som skildrer foreldreløse barn i Sør-Afrika med foreldre døde av AIDS. Andre filmer fra Norden som utmerket seg var en samproduksjon av tre regissører om planetens tilstand: The Planet; Tomorrow Never Knows, en svensk film om to hjemløse i Stockholm, av Kirsi Nevanti; og en annen svensk film om ishockey-spillere i Nord-India, kalt Thin Ice, av Håkon Berthås. Dessuten utmerket den danske regissøren Asger Leth seg også på festivalen med Ghosts of Cité Soleil, som følger to brødre og gangstere i slummen på Haiti.1 Filmen var del av det ikke-konkurrerende programmet «Best of Fests» hvor det ble vist 12 filmer som hadde hatt stor betydning på internasjonale filmfestivaler det siste året. © norske Diplo 1 Se også Le Monde diplomatique desember 2006, om CPH:DOX
Den amerikanske kunstneren Sean Snyder sammenlikner de visuelle strategiene som det amerikanske forsvarsdepartementet bruker, med jihad-organisasjoners strategier. I teksten Some Byproducts
Spesielt i Irak-krigen ser man hvordan private selskaper tar over flere funksjoner som hæren tidligere har hatt. Fra første til andre Irak-krig har man sett en tidobling av andelen «leiesoldater»–til en av ti soldater. Private kontraktører, i motsetning til hæren, er fritatt for rettslig forfølgelse for handlinger de eller deres ansatte begår i Irak. Dessuten er det vanskelig å begrense dårlige kontraktører da det antakelig foregår en organisert «innsidehandel» med amerikanske oppdragsgivere.
Den «nye britiske filmen» svømmer i et farvann som er rikt på sosiale gnisninger, men fattig på politiske perspektiver.
Vietnamkrigen er et av de kapitlene i USAs nyere historie som har satt dypest spor i det amerikanske samfunn. Fra og med slutten av 60-tallet begynte uavhengige filmskapere å lage politiske dokumentarfilmer for å avsløre grusomhetene og forbrytelsene som USAs krigføring i Vietnam førte til. De var blant de første til å framlegge Vietnamkrigen råskap. Eksempelvis viste filmen Winter Soldier hvor dypt traumatisert USA var av konflikten. Her forteller soldatene om grusomhetene de begikk så snart de var forvandlet til roboter
Peace, Propaganda and the Promised land er en glimrende DVD samling for de som vil vite mer om Israel/Palestina-konflikten. Samlingen består av to DVD med en hovedfilm, flere og utvidede intervjuer, nyhetsklipp, kortfilmer, historiske kart over området, samt en pedagogisk gjennomgåelse av konfliktens historie.
Mellom 5.- 15. oktober arrangeres filmfestivalen Film fra Sør i Oslo. Dette er en årlig kulturbegivenhet for mennesker som ønsker å se film fra verden utenfor Europa og Nord-Amerika. På programmet i år er det en rekke fiksjons- og dokumentarfilmer fra Midtøsten, spesielt fra Iran.
Bergen internasjonale filmfestival (BIFF), som arrangeres 18.-25. oktober, skal ifølge festivalleder Tor Fosse, i år ha den største satsingen på dokumentarfilmer siden festivalen først startet i 2000.
Dokumentaren gjør noe med vår samvittighet. Den har en påvirkningskraft.
Denne filmen, laget av Davis Guggenheim, kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt. Etter Katrina-katastrofen har folk i USA fått opp øynene for at den globale oppvarmingen kan være mer enn bare en debatt og et tema i aviser. Det viser seg nå at orkanen fikk ekstra energi på grunn av ekstremt høye temperaturer i det Karibiske hav. Filmen er basert på Al Gores forelesninger rundt om i USA, hvor han på en populær måte forklarer fenomenet gjennom vitenskapelige fakta forankret i klimaforskningen rundt om i verden. I filmen følger Guggenheim Al Gores liv og den blir også et personlig portrett av en mann som med lidenskap opprettholder sin kamp mot klimaendringene gjennom hele livet. I filmen viser Al Gore, med en smertende klarhet, at det ikke lenger er mulig å avverge konsekvensene av vårt høye forbruk av fossile brensel. De er allerede utbredt over hele verden, i form av blant annet ekstremvær som slår alle rekorder. Videre viser han hva konsekvensene som allerede er i full utvikling, vil føre til hvis vi ikke gjør noe for å snu utviklingen. Al Gore slår fort sprekker i myten om at det er forskjellige meninger i forskningsverden. Han kan vise til dokumenter fra oljelobbyen hvor det klart fremgår at strategien var å så tvil, også tvil som ikke eksisterte i den vitenskapelige verden. Filmen avdekker flere sjokkerende sannheter: Den viser oljeindustriens lange armer inn i statsapparatet, helt opp til Bush, klimarapporter som har blitt sensurert for å passe den rådende politikken i USA og eksperter som har blitt tvunget til å godta endringer i rapporter de faglig sett ikke kan akseptere. USA står for 33 prosent av klimautslippene og Bush får flerrende kritikk av Al Gore i filmen når han nekter å signere Kyoto-avtalen. Gore stiller seg også kritisk til Bushs oljekrig i Midtøsten, som forverrer problemene med store utslipp av fossilt brensel. Videre kritiserer han Krigen mot terror, som han mener stjeler mye ressurser fra andre viktigere problemer – som konsekvensene av klimaendringene. Dette er kritikk som også kom fra andrehold etter Katrina katastrofen. Men på tross av det alvorlige budskapet, er En ubehagelig sannhet også positiv og preges av en tro på at menneskeheten, bare den får vite sannheten, skal ta sin fornuft til fange. Den peker på løsninger som finnes for å bremse utviklingen og redde oss fra en global katastrofe og på vei ut av kinosalen får du lyst til å gjøre det som må til. Liselott Säll
Amerikansk filmproduksjon gir et fasettert bilde av situasjonen etter 11. september. Noen støtter unntakspolitikken, andre er mer kritiske. Hollywoods styrke ligger i dets evne til å ta opp i seg tilsynelatende motstridende diskurser, og likevel samle publikum foran lerretet.
Filmfestivalen i Venezia var et forsøk på å hedre virkeligheten. Sjelden har det blitt skrytt så mye om sannhet, undersøkelse og virkelighetsnærhet.
Article 61 (Madeh 61) er regissert og produsert i Iran i
2005 av Mahvash Sheikholeslami. Det er en film med enkle virkemidler og
sterke historier.
Det nye fjernsynsmuseet i Berlin viser medielegender–og beviser at kvalitet og seeroppslutning ikke er motsetninger. Tyskland er verdensmester i å produsere underholdnings-TV, dokumentarfilmer og dokufiksjon. I det nye musset er alle sjangrer representert
Filmen foregreb det moderne arbejdsliv og den moderne mediekultur præget af opmærksomhedsøkonomier, interaktivitet og mødetilstande. Men er vår tids billedunivers den globale kapitalismes kampplads for den permanente krig og kamp om selve vores opfattelse og hvordan vi ser?
Filmfestivalen i Cannes fortsetter sin frammarsj med å overdrevent spille på sin legendariske stilling. 4000 filmdistributører er til stede fra hele verden, og årets juryformann er Wong Kar-Wai. Festivalen har henfalt til den «individualistiske auteur-stilen» som gjør det mulig å ta opp all verdens problemer uten å egentlig måtte ta stilling til dem. En vektlegging av form framfor dybde, det individuelle framfor det kollektive, det estetiske framfor det politiske.
Hvor andre kunstarter har udviklet og ændret sig, har filmmediet stået i stampe de sidste mange år. Efter at have eksisteret i 108 år er det kedeligt, forudsigeligt, og uvillig til forandring. Det lider av store tyrannier som tekstens, rammens, skuespillets og kameraets tyranni. Det bør genopfindes.
Portrett av en palestinsk «terrorist» – Leila Khaled. Filmskaperen setter spørsmålstegn ved terrorismen som legitimt middel i løsningen av konflikter. Hvor langt kan man gå for å forsvare friheten.
«De pleide å gjøre noe med fangene sine, som de kalte for «å riste blodørn» på dem; de bandt dem med armene om en trestamme og klippet dem opp i ryggen, gjennom både ribbein og kjøtt – så trakk de ut lungene på dem bakfra.»Sitatet er fra Jens Bjørneboes «Bestalitetens historie». Ja, er ikke kroppen stadig vårt mest politiske objekt? Lars von Triers film Manderlay er ikke om politikk, slik vi daglig mediefores av konflikter og all verdens pragmatikk. Det politiske i filmen er langt mer alvorlig enn det. Selve det politiske er de verdimessige, psykologiske, estetiske, moralske eller meningsdannende praksisene som gir livet retning. Normer som underveis omdannes, utvikles og innvikles i den daglige globale hverdagen. Og kunst som adresserer det politiske, slik Manderlay lager teater på film og etterlater oss fnysende, ettertenksomme eller spørrende.Manderlay er historien om slavene som oppdages på den amerikanske plantasjen Manderlay i Alabama på 30-tallet. Lenge etter slavenes frigivelse lever de fremdeles i et herre/trell-forhold – de vet ikke om noen annen måte å leve, eller overleve på. Gangsterkongens datter Grace, spilt av Bryce Dallas Howard, har andre holdninger enn sin far, og griper medfølende inn – hun sørger for at de får friheten tilbake. Ved hjelp av gangstere med maskinpistoler innfører nådens gudinne demokrati, kontrakter og stadige avstemminger. Hun føler en moralsk skyld overfor de undertrykte – hennes nasjon hadde jo skapt slaveriet. Men faktisk hadde slavene funnet sin «Happiness in Slavery» – som tittelen på Jean Paulhans forord til The History of O lyder.1 For friheten førte bare med seg problemer. Som von Trier selv har kommentert, skjønner ikke disse «dumme» slavene på egenhånd hvordan de skal overleve. Uten ledelse og regler ender det med at plantasjen vanskjøttes, de sulter, mangler medisiner, krangler og så videre.Sandstormen i filmen viser hvor hardt fattige rammes av naturkatastrofer, som vannets herjinger i New Orleans eller Thailand i vår tid. Men filmens mer opplagte politiske parallell er Irak. Amerikanerne skulle fjerne tyrannen, for så å innføre demokrati. Er nå «frigivelsen» av Irak så annerledes de tidligere slaveeierne som skapte gjeldsslaver av sine nye «arbeidstakere» – med dyre startlån og følgende lønnslaveri? Filmens Grace, som nok har edlere motiver enn USAs Bush, avviste derimot denne sinnrike kapitalismen ved å gi alle andeler i plantasjen – hvite som svarte. Hennes demokratiforsøk skulle stå til eksamen, og forsøket besto prøven – så lenge gangsternes geværmunninger var til stede.Von Trier har i mange filmer latt oss berøre av selve kroppen, og spesielt kvinnekroppen, som politisk objekt. Von Trier benytter stadig kvinner i hovedrollene (noe som er uvanlig i film og teater). I trilogien Breaking the Waves, Idiotene og Dancer in the Dark, ser vi Bess, Karen og Selma bli radikalt berørt av kroppen eller kjødet. Først i Bess’ seksuelle fornedrelse, deretter slik Karen berøres av de kroppslige handikapene og gruppesexen til «spasserne», og til slutt Selmas grufulle hengning, kroppens opphør. Von Trier vil berøre oss, og gjerne la oss fylles av ubehag. Slik er han politisk, og iblant på grensen til å bli moralsk.I den pågående trilogien om Amerika (Dogville, Manderlay, Washington2) skaper von Trier flere nye affektive rom, i betydningen rom som berører. Med teaterscenen minner rommets begrensninger, flathet og tegnmessige holdepunkter nærmest om Francis Bacons malte triptyker – med et sentralt lidelsesvesen, lokale elliptiske avgrensninger og flate omgivelser.
Det er denne måneden 100 år siden den russiske revolusjonen i 1905. Samtidig er det også 80 år siden premieren på filmskaperen Eisensteins film om hendelsen. I den grad minnet om revolusjonen i 1905 fortsatt lever rundt omkring i verden, har Sergej Eisenstein og Pansekrysseren Potemkin en stor del av æren for det.
Det nye Cinémathèque française er innviet med splitter nye vegg-til-vegg-tepper og et usedvanlig upersonlig personale. Den franske kulturministeren sto for åpningen og den Martin Scorsese kastet glans over innvielsesseremonien. Til forskjell fra cineasten, en person som vet for mye om film.
Mens filmmediet i Europa utviklet seg fra nyvinning til kunstform, ble det i USA helt fra starten utviklet som et kommersielt medium for massekonsumpsjon. Hollywood-produsentene har alltid visst å tilpasse sine produksjonsmetoder til den rådende økonomiske modellen
Er det mulig å skape en virkelig filosofisk film, en film som ikke er rent didaktisk, formanende eller propagandistisk, men som i seg selv konstituerer et relativt autonomt filosofisk verk?
