Voksen frykt for ungdomstiden
Netflix-serien Adolescence har blitt hyllet for å ta opp de mange utfordringene dagens tenåringer opplever med en digital verden som blir stadig mer giftig. Men den snakker først og fremst til engstelige foreldre.
11. september og Hollywood
Amerikansk filmproduksjon gir et fasettert bilde av situasjonen etter 11. september. Noen støtter unntakspolitikken, andre er mer kritiske. Hollywoods styrke ligger i dets evne til å ta opp i seg tilsynelatende motstridende diskurser, og likevel samle publikum foran lerretet.
De døde og de sanne døde
Filmfestivalen i Venezia var et forsøk på å hedre virkeligheten. Sjelden har det blitt skrytt så mye om sannhet, undersøkelse og virkelighetsnærhet.
Article 61
Article 61 (Madeh 61) er regissert og produsert i Iran i
2005 av Mahvash Sheikholeslami. Det er en film med enkle virkemidler og
sterke historier.
Med skjerpet blikk
Det nye fjernsynsmuseet i Berlin viser medielegender–og beviser at kvalitet og seeroppslutning ikke er motsetninger. Tyskland er verdensmester i å produsere underholdnings-TV, dokumentarfilmer og dokufiksjon. I det nye musset er alle sjangrer representert
Kinoøjet siger: «Jeg er maskinen som viser dig verden»
Filmen foregreb det moderne arbejdsliv og den moderne mediekultur præget af opmærksomhedsøkonomier, interaktivitet og mødetilstande. Men er vår tids billedunivers den globale kapitalismes kampplads for den permanente krig og kamp om selve vores opfattelse og hvordan vi ser?
Filmens salgsmesse
Filmfestivalen i Cannes fortsetter sin frammarsj med å overdrevent spille på sin legendariske stilling. 4000 filmdistributører er til stede fra hele verden, og årets juryformann er Wong Kar-Wai. Festivalen har henfalt til den «individualistiske auteur-stilen» som gjør det mulig å ta opp all verdens problemer uten å egentlig måtte ta stilling til dem. En vektlegging av form framfor dybde, det individuelle framfor det kollektive, det estetiske framfor det politiske.
Filmens fire tyranner
Hvor andre kunstarter har udviklet og ændret sig, har filmmediet stået i stampe de sidste mange år. Efter at have eksisteret i 108 år er det kedeligt, forudsigeligt, og uvillig til forandring. Det lider av store tyrannier som tekstens, rammens, skuespillets og kameraets tyranni. Det bør genopfindes.
Dette revolusjonære, kvinnelige symbolet
Portrett av en palestinsk «terrorist» – Leila Khaled. Filmskaperen setter spørsmålstegn ved terrorismen som legitimt middel i løsningen av konflikter. Hvor langt kan man gå for å forsvare friheten.
Manderlay – en politisk film
«De pleide å gjøre noe med fangene sine, som de kalte for «å riste blodørn» på dem; de bandt dem med armene om en trestamme og klippet dem opp i ryggen, gjennom både ribbein og kjøtt – så trakk de ut lungene på dem bakfra.»Sitatet er fra Jens Bjørneboes «Bestalitetens historie». Ja, er ikke kroppen stadig vårt mest politiske objekt? Lars von Triers film Manderlay er ikke om politikk, slik vi daglig mediefores av konflikter og all verdens pragmatikk. Det politiske i filmen er langt mer alvorlig enn det. Selve det politiske er de verdimessige, psykologiske, estetiske, moralske eller meningsdannende praksisene som gir livet retning. Normer som underveis omdannes, utvikles og innvikles i den daglige globale hverdagen. Og kunst som adresserer det politiske, slik Manderlay lager teater på film og etterlater oss fnysende, ettertenksomme eller spørrende.Manderlay er historien om slavene som oppdages på den amerikanske plantasjen Manderlay i Alabama på 30-tallet. Lenge etter slavenes frigivelse lever de fremdeles i et herre/trell-forhold – de vet ikke om noen annen måte å leve, eller overleve på. Gangsterkongens datter Grace, spilt av Bryce Dallas Howard, har andre holdninger enn sin far, og griper medfølende inn – hun sørger for at de får friheten tilbake. Ved hjelp av gangstere med maskinpistoler innfører nådens gudinne demokrati, kontrakter og stadige avstemminger. Hun føler en moralsk skyld overfor de undertrykte – hennes nasjon hadde jo skapt slaveriet. Men faktisk hadde slavene funnet sin «Happiness in Slavery» – som tittelen på Jean Paulhans forord til The History of O lyder.1 For friheten førte bare med seg problemer. Som von Trier selv har kommentert, skjønner ikke disse «dumme» slavene på egenhånd hvordan de skal overleve. Uten ledelse og regler ender det med at plantasjen vanskjøttes, de sulter, mangler medisiner, krangler og så videre.Sandstormen i filmen viser hvor hardt fattige rammes av naturkatastrofer, som vannets herjinger i New Orleans eller Thailand i vår tid. Men filmens mer opplagte politiske parallell er Irak. Amerikanerne skulle fjerne tyrannen, for så å innføre demokrati. Er nå «frigivelsen» av Irak så annerledes de tidligere slaveeierne som skapte gjeldsslaver av sine nye «arbeidstakere» – med dyre startlån og følgende lønnslaveri? Filmens Grace, som nok har edlere motiver enn USAs Bush, avviste derimot denne sinnrike kapitalismen ved å gi alle andeler i plantasjen – hvite som svarte. Hennes demokratiforsøk skulle stå til eksamen, og forsøket besto prøven – så lenge gangsternes geværmunninger var til stede.Von Trier har i mange filmer latt oss berøre av selve kroppen, og spesielt kvinnekroppen, som politisk objekt. Von Trier benytter stadig kvinner i hovedrollene (noe som er uvanlig i film og teater). I trilogien Breaking the Waves, Idiotene og Dancer in the Dark, ser vi Bess, Karen og Selma bli radikalt berørt av kroppen eller kjødet. Først i Bess’ seksuelle fornedrelse, deretter slik Karen berøres av de kroppslige handikapene og gruppesexen til «spasserne», og til slutt Selmas grufulle hengning, kroppens opphør. Von Trier vil berøre oss, og gjerne la oss fylles av ubehag. Slik er han politisk, og iblant på grensen til å bli moralsk.I den pågående trilogien om Amerika (Dogville, Manderlay, Washington2) skaper von Trier flere nye affektive rom, i betydningen rom som berører. Med teaterscenen minner rommets begrensninger, flathet og tegnmessige holdepunkter nærmest om Francis Bacons malte triptyker – med et sentralt lidelsesvesen, lokale elliptiske avgrensninger og flate omgivelser.
Panserkrysseren Potemkin
Det er denne måneden 100 år siden den russiske revolusjonen i 1905. Samtidig er det også 80 år siden premieren på filmskaperen Eisensteins film om hendelsen. I den grad minnet om revolusjonen i 1905 fortsatt lever rundt omkring i verden, har Sergej Eisenstein og Pansekrysseren Potemkin en stor del av æren for det.
Når eliten tar over
Det nye Cinémathèque française er innviet med splitter nye vegg-til-vegg-tepper og et usedvanlig upersonlig personale. Den franske kulturministeren sto for åpningen og den Martin Scorsese kastet glans over innvielsesseremonien. Til forskjell fra cineasten, en person som vet for mye om film.
«Runaway production»
Mens filmmediet i Europa utviklet seg fra nyvinning til kunstform, ble det i USA helt fra starten utviklet som et kommersielt medium for massekonsumpsjon. Hollywood-produsentene har alltid visst å tilpasse sine produksjonsmetoder til den rådende økonomiske modellen
Mot en filosofisk filmkunst
Er det mulig å skape en virkelig filosofisk film, en film som ikke er rent didaktisk, formanende eller propagandistisk, men som i seg selv konstituerer et relativt autonomt filosofisk verk?
Virkeligheten med stor V
Er film i ferd med å endre sitt forhold til virkeligheten? Jo mer man ønsker å la virkeligheten innta lerretet, jo større risiko er det for at skuespillerne nedverdiges, tilskuerne blir sensasjonslystne, regissøren forsvinner eller forvandles til kikker. Regissørene trodde lenge at de kunne fange «Virkeligheten med stor V» i dokumentarfilm, eller gjenskape den med avanserte teknikker. Årets filmfestival i Cannes ser ut til å ville oppmuntre denne nye tilnærmingen, som må finne seg en plass mellom dokumentaren og illusjonen. Det er den fysiske konfrontasjonen som berører oss følelsesmessig, ikke ord som forteller hva som skal berøre oss.
Kristendommens voldelige kjærlighet
New Age-inspirert buddhisme er blitt en sterk konkurrent til kristendommen, Vestlig buddhisme presenteres gjerne som botemiddel mot kapitalismens stressende spenninger, men fungerer det i stedet som det perfekte ideologiske supplement til dagens virtuelle kapitalisme? Star Wars-regissør George Lucas er også påvirket av disse strømningene. Det kommer frem i siste tilskudd til Star Wars-sagaen, Sithene tar hevn, som har verdenspremiere 18. mai. Og er det onde imperiet der ute et sted, eller vokser det–som med «Krigen mot terror»–nettopp frem gjennom måten vi, «de gode», bekjemper det på?
The Corporation
I denne tankevekkende kanadiske dokumentaren blir kapitalismens fascistiske sider avdekket. Bedriften blir definert som begrep og dens utvikling og betydning i vårt moderne samfunn blir kartlagt og analysert gjennom tre deler. Den første delen tar for seg den historiske utviklingen, som førte til at Bedriften fikk en juridisk status som person, med en persons rettigheter, men uten menneskenes forpliktelser. Her tar dokumentaren en humoristisk vending, som likner Michael Moores måte å belyse misforhold på. Konsekvensene av bedriftenes manglende forpliktelser blir kartlagt, på en indirekte, men morsom måte. Begrepet Bedriften får gjennomgå en psykologisk test og med eksempler fra virkeligheten analyseres bedrifters ulike handlinger. I del to belyses Bedriftens innflytelse i menneskenes liv og samfunn, og hvordan stadig nye områder av vår natur, kropp og vårt samfunns fellesgoder blir gjort tilgjengelige for markedet, også det menneskelige DNA. Dokumentaren viser hvordan fellesressurser og -tjenester blir gjerdet inn med stengsler og rettigheter for å sikre en god profitt for de få. Dokumentaren viser også her på konsekvensene; lokalsamfunn som blitt plyndret og ødelagt, miljøødeleggelser og økende fattigdom. Del tre beskriver Bedriftens forhold til demokrati. I 1934 prøvde en gruppe bedriftseiere å fjerne Rosevelt med et stats kupp, på grunn av hans reform «The New Deal», som ville begrense markedet. I dag sikrer deres gjennomgripende innflytelse i samfunnet dem en markedsvennlig politikk. Med eksempler fra historien til idag viser dokumentaren at de fleste bedrifter er opportunister og vil utnytte markedet der det gir god avkastning uavhengig av politisk styre. Et rystende eksempel er IBM som spesialdesignet og vedlikeholdt datasystemet som ble brukt av nazistene for å organisere jødeutryddelsen under annen verdenskrig. Eller børsmekleren i Twin Towers som den 11. september jubler over at gullprisen vil gå opp, før han redder seg utav byggningen. Jennifer Abbot og Mark Achbar har brukt syv år på å lage dokumentaren, som er et grundig journalistisk arbeid, basert på intervjuer, fakta og casestudier. Kjente antikapitalister som Noam Chomsky, Naomi Klein og Michael Moore blir intervjuet, men også markedsførere, bedriftspioner og toppsjefene i IBM, Shell, Body Shop og Pfizer. Dokumentaren har fått mye oppmerksomhet internasjonalt og flere priser. Den ble vist på Oslo dokumentarfestival i høst og er nå tilgjengelig som norsk utgivelse på DVD på Norsk filminstitutt.
Med kamera som våpen
Mens politisk dokumentarfilm står sterkt internasjonalt, har norsk dokumentarfilm vært preget av det navlebeskuende og nasjonale. Dette kan være i ferd med å endre seg. Nylig ga institusjonen Fritt Ord 12 millioner kroner til debattskapende dokumentar, mens Margreth Olins film Ungdommens råskap setter søkelys på norsk skolepolitikk.
Nutiden i fortiden
På baggrund af en revideret italiensk udgave udkom i foråret en revideret dansk oversættelse af den italienske klassiker Leoparden. Hvorfor bliver romanen og filmatiseringen ved med at drage? Måske fordi de giver mening til Italien?
Sammensmelting av film og liv
Indisk film blir stadig mer populært i Europa, men vestlig filminteresse er ingenting mot den utrolige lidenskap inderne selv har for masseproduksjonene fra Bollywood. I hvilken grad avspeiler indisk film landets virkelighet? Opprettholder disse filmene det sosiale status quo i India?
Blindt spor
Nogle tilsyneladende dokumentariske film er såkaldte mockumentaries, altså snyd. Andre opererer i en grænseegn mellem sandt og falsk, hvilket kan være endnu mere frustrerende.
Farlig lidenskap?
Mel Gibsons nye film The Passion of Christ kritiseres for å være både ondskapsfull og antisemittisk. Mye av kritikken mot filmen uttrykker vår tids redsel for religiøs lidenskap, eller for lidenskap overhodet.
Gjennom kameraøyet
En generasjon algeriske filmskapere som er utdannet og bosatt i Europa, kaster nytt lys over hjemlandets virkelighet, selv om det nødvendigvis dreier seg om et blikk som kommer utenfra.
Med kamera som knyttneve
Filmer fra Quebec når sjelden europeiske kinosaler, til tross for en rik filmtradisjon og en oppblomstring av nye filmskapere de siste årene. Mange av disse tar i bruk grep fra «direct cinema»-tradisjonen og tilpasser dem til dagens politiske kamper knyttet til globaliseringen.
Fenomenet iransk film
Iransk film har høstet priser på internasjonale filmfestivaler de siste årene. Landet har en lang filmtradisjon, men den virkelige oppblomstringen startet i etterkant av den islamske revolusjonen i 1979.