I dokumentarfilmens historie er dokumentaristens kjennetegn nettopp det at han tar politisk stilling. Margareth Olin mener at vi i Norge har liten forståelse for hva dokumentarfilm er som film. Dokumentarfilm skal ikke være objektiv, men gjerne komme inn på en rå og usminket virkelighet.
Også bilder kan lyve. Den russiske flåten i Panserkrysseren Potemkin var faktisk tysk. Hitlers håndtrykk ble rekonstruert. General de Gaulles triumfmarsj i 1944. Filmhistorien er full av montasjer eller rent ut forfalskede bilder. Og da Den røde armé nådde fram til Auschwitz-Birkenau 27. januar 1945, trengte de fanger som jublende kunne hilse frigjørerne velkommen. Man rekrutterte derfor statister fra nabolandsbyen Oswiecim.
Digitale medier engasjerer igjen hånden og fantasien. I filmen Mission to Earth arbeider han her med tydelige referenser til filmhistorien. Kritikk av globaliseringens ideologiske konsensus preger både Godards og Manovichs film. Soft Cinema, Texas, bygger på en stadig skiftende sammenstilling av bilder fra utvalgte verdensbyer. Manovichs har en idé om databasen som den dominerende kulturelle formen i vår tid
Marie Antoinette er fortellingen om en Pop-dronning fra 1700-tallet. Marie Antoinette dukker ned i denne melankolske fortapelsen som alt er karakteristisk for Sofia Coppolas tidligere heltinner. Coppola overfører vår tids hippe livsfølelse til 1700-tallet.
Dette er en amerikansk dokumentarfilm av Heidi Ewing og Rachel Gradysom følger en gruppe barn på en evangelisk-kristen sommerleir kalt «Kids on Fire» i Devil’s Lake i North Dakota. Barna blir forsøkt hjernevasket på alle tenkelige måter av leirens predikanter, til å tro at de er del av en ny generasjon kristne krigere. De skal gjenerobre USA fra angivelige farlige liberalere, og George Bush er USAs utvalgte leder i denne kampen. Ironisk nok får en vite fra en av de kvinnelige predikantene at deres forbilder er muslimer som lærer opp sine unger til selvmordsangrep. Filmen er en hjerteskjærende tilstandsrapport fra en del av USA som ser ut til å ha koblet seg av resten av samfunnet for å lage en isolert boble – bestående av en desperat og uvitenskapelig fornektelse av både evolusjonslære og global oppvarming, hat mot muslimer og homofile, en forakt for demokratiske prosesser i tilegg til en besettelse av å forby abort. Denne ideologiske pakken er utformet av Bush, Karl Rove og deres håndlanger i kristne miljøer Ted Haggard, som de sverger lojalitet til. Ikke alle de evangelisk-kristne i filmen aksepterer å være kanonføde for republikansk valgkamp, slik som radioverten Mike Papantonio. Han innrømmer at de viktigste politiske institusjonene i USA allerede er dominert av de kristen-konservative. For mer informasjon, se http://www.jesuscampthemovie.com/
Denne sveitsiske dokumentarfilmen av Marcel Schüpbach følger den utrettelige aktiviteten til Carla Del Ponte, lederen for FNs krigsforbryterdomstol for tidligere Jugoslavia. Hun fanger krigsforbrytere. I løpet av filmen får en innsikt i hvordan de vestlige stormaktene, med USA i spissen, i løpet av en tiårs periode har unnlatt å forfølge kjente krigsforbrytere fra konflikten i Bosnia. Filmen viser eksklusive opptak av hva som foregår bak kulissene under diplomatiske forhandlinger og juridiske prosesser. Det som er tragisk med hennes skytteltrafikk mellom Haag, New York, Beograd, Zagreb og Luxembourg, er at hun ikke klarer å få noen reelle resultater, til tross for at alle parter har erklært at de tilbyr fullt samarbeid. I løpet av ti år har den vestlige verden enda ikke klart å fange verken Ratko Mladic eller Radovan Karadzic, personlig ansvarlige for drap på titusener av uskyldig sivile. Men dette ser ikke ut til å plage vestlige stormakter nevneverdig, heller ikke USA. Del Ponte spekulerer i filmen på om dette kan være en bevisst strategi – at de helst ikke ser at krigsforbryterne ender i fengsel av obskure realpolitiske hensyn. Del Pontes frustrasjon over situasjonen er godt synlig i filmen, spesielt fordi hennes mandat til å fange dem utløper i september 2007. For mer informasjon om filmen, se http://www.widemanagement.com/fiche.php’id=15.
Flere skandinaviske dokumentarer var gjenstand for mye oppmerksomhet på IDFA. Ikke minst fordi danske regissører vant hele tre priser på festivalen. Kandidatene til alle priskategoriene, valgt blant flere tusen filmer, ble vurdert av en fagjury på tre personer. Den prestisjefulle VPRO Joris Ivens-prisen for dokumentarfilmer i full lengde gikk til filmen The Monastery – Mr. Vig and The Nun av Pernille Rose Grønkjær, som handler om hvordan russisk-ortodokse nonner forsøker å etablere et kloster i et dansk slott. I kategorien «Silver Wolf», hvor beste film på under 60 minutter skulle kåres, ble Eva Mulvads film om Afghanske kvinner som valgkampaktivister, Vores lykkes fjender, tildelt prisen. Det samme skjedde med filmen Inden for mine Øjne, av Erlend E. Mo, som handler om en blind jente som tar pianotimer. Den ble tildelt Silver Cub-prisen, for beste dokumentarfilm på under 30 minutter. Blant internasjonale filmer ble New Year Baby av Socheata Poeuv premiert med «Movies That Matter»-prisen. Den handler om regissørens oppdagelse av at hennes to søstre egentlig er adopterte søskenbarn. Bakgrunnen til dette finner hun i familiens tragiske historie med røtter i Kambodsjas blodige historie. Publikumsprisen gikk til We Are Together (Thina simunye) av Paul Taylor som skildrer foreldreløse barn i Sør-Afrika med foreldre døde av AIDS. Andre filmer fra Norden som utmerket seg var en samproduksjon av tre regissører om planetens tilstand: The Planet; Tomorrow Never Knows, en svensk film om to hjemløse i Stockholm, av Kirsi Nevanti; og en annen svensk film om ishockey-spillere i Nord-India, kalt Thin Ice, av Håkon Berthås. Dessuten utmerket den danske regissøren Asger Leth seg også på festivalen med Ghosts of Cité Soleil, som følger to brødre og gangstere i slummen på Haiti.1 Filmen var del av det ikke-konkurrerende programmet «Best of Fests» hvor det ble vist 12 filmer som hadde hatt stor betydning på internasjonale filmfestivaler det siste året. © norske Diplo 1 Se også Le Monde diplomatique desember 2006, om CPH:DOX
Den amerikanske kunstneren Sean Snyder sammenlikner de visuelle strategiene som det amerikanske forsvarsdepartementet bruker, med jihad-organisasjoners strategier. I teksten Some Byproducts
Spesielt i Irak-krigen ser man hvordan private selskaper tar over flere funksjoner som hæren tidligere har hatt. Fra første til andre Irak-krig har man sett en tidobling av andelen «leiesoldater»–til en av ti soldater. Private kontraktører, i motsetning til hæren, er fritatt for rettslig forfølgelse for handlinger de eller deres ansatte begår i Irak. Dessuten er det vanskelig å begrense dårlige kontraktører da det antakelig foregår en organisert «innsidehandel» med amerikanske oppdragsgivere.
Den «nye britiske filmen» svømmer i et farvann som er rikt på sosiale gnisninger, men fattig på politiske perspektiver.
Vietnamkrigen er et av de kapitlene i USAs nyere historie som har satt dypest spor i det amerikanske samfunn. Fra og med slutten av 60-tallet begynte uavhengige filmskapere å lage politiske dokumentarfilmer for å avsløre grusomhetene og forbrytelsene som USAs krigføring i Vietnam førte til. De var blant de første til å framlegge Vietnamkrigen råskap. Eksempelvis viste filmen Winter Soldier hvor dypt traumatisert USA var av konflikten. Her forteller soldatene om grusomhetene de begikk så snart de var forvandlet til roboter
Peace, Propaganda and the Promised land er en glimrende DVD samling for de som vil vite mer om Israel/Palestina-konflikten. Samlingen består av to DVD med en hovedfilm, flere og utvidede intervjuer, nyhetsklipp, kortfilmer, historiske kart over området, samt en pedagogisk gjennomgåelse av konfliktens historie.
Mellom 5.- 15. oktober arrangeres filmfestivalen Film fra Sør i Oslo. Dette er en årlig kulturbegivenhet for mennesker som ønsker å se film fra verden utenfor Europa og Nord-Amerika. På programmet i år er det en rekke fiksjons- og dokumentarfilmer fra Midtøsten, spesielt fra Iran.
Bergen internasjonale filmfestival (BIFF), som arrangeres 18.-25. oktober, skal ifølge festivalleder Tor Fosse, i år ha den største satsingen på dokumentarfilmer siden festivalen først startet i 2000.
Dokumentaren gjør noe med vår samvittighet. Den har en påvirkningskraft.
Denne filmen, laget av Davis Guggenheim, kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt. Etter Katrina-katastrofen har folk i USA fått opp øynene for at den globale oppvarmingen kan være mer enn bare en debatt og et tema i aviser. Det viser seg nå at orkanen fikk ekstra energi på grunn av ekstremt høye temperaturer i det Karibiske hav. Filmen er basert på Al Gores forelesninger rundt om i USA, hvor han på en populær måte forklarer fenomenet gjennom vitenskapelige fakta forankret i klimaforskningen rundt om i verden. I filmen følger Guggenheim Al Gores liv og den blir også et personlig portrett av en mann som med lidenskap opprettholder sin kamp mot klimaendringene gjennom hele livet. I filmen viser Al Gore, med en smertende klarhet, at det ikke lenger er mulig å avverge konsekvensene av vårt høye forbruk av fossile brensel. De er allerede utbredt over hele verden, i form av blant annet ekstremvær som slår alle rekorder. Videre viser han hva konsekvensene som allerede er i full utvikling, vil føre til hvis vi ikke gjør noe for å snu utviklingen. Al Gore slår fort sprekker i myten om at det er forskjellige meninger i forskningsverden. Han kan vise til dokumenter fra oljelobbyen hvor det klart fremgår at strategien var å så tvil, også tvil som ikke eksisterte i den vitenskapelige verden. Filmen avdekker flere sjokkerende sannheter: Den viser oljeindustriens lange armer inn i statsapparatet, helt opp til Bush, klimarapporter som har blitt sensurert for å passe den rådende politikken i USA og eksperter som har blitt tvunget til å godta endringer i rapporter de faglig sett ikke kan akseptere. USA står for 33 prosent av klimautslippene og Bush får flerrende kritikk av Al Gore i filmen når han nekter å signere Kyoto-avtalen. Gore stiller seg også kritisk til Bushs oljekrig i Midtøsten, som forverrer problemene med store utslipp av fossilt brensel. Videre kritiserer han Krigen mot terror, som han mener stjeler mye ressurser fra andre viktigere problemer – som konsekvensene av klimaendringene. Dette er kritikk som også kom fra andrehold etter Katrina katastrofen. Men på tross av det alvorlige budskapet, er En ubehagelig sannhet også positiv og preges av en tro på at menneskeheten, bare den får vite sannheten, skal ta sin fornuft til fange. Den peker på løsninger som finnes for å bremse utviklingen og redde oss fra en global katastrofe og på vei ut av kinosalen får du lyst til å gjøre det som må til. Liselott Säll
Amerikansk filmproduksjon gir et fasettert bilde av situasjonen etter 11. september. Noen støtter unntakspolitikken, andre er mer kritiske. Hollywoods styrke ligger i dets evne til å ta opp i seg tilsynelatende motstridende diskurser, og likevel samle publikum foran lerretet.
Filmfestivalen i Venezia var et forsøk på å hedre
virkeligheten. Sjelden har det blitt skrytt så mye om sannhet, undersøkelse
og virkelighetsnærhet. Man kunne undre seg over hvorvidt filmen i sterkere
grad enn før klamrer seg til virkeligheten av redsel for å dø. Regissørene
Alain Resnais, Manoel de Oliveira og David Lynch ga oss imidlertid noen
sanne filmopplevelser.
Article 61 (Madeh 61) er regissert og produsert i Iran i
2005 av Mahvash Sheikholeslami. Det er en film med enkle virkemidler og
sterke historier.
Det nye fjernsynsmuseet i Berlin viser medielegender–og beviser at kvalitet og seeroppslutning ikke er motsetninger. Tyskland er verdensmester i å produsere underholdnings-TV, dokumentarfilmer og dokufiksjon. I det nye musset er alle sjangrer representert
Filmen foregreb det moderne arbejdsliv og den moderne mediekultur præget af opmærksomhedsøkonomier, interaktivitet og mødetilstande. Men er vår tids billedunivers den globale kapitalismes kampplads for den permanente krig og kamp om selve vores opfattelse og hvordan vi ser?
Filmfestivalen i Cannes fortsetter sin frammarsj med å overdrevent spille på sin legendariske stilling. 4000 filmdistributører er til stede fra hele verden, og årets juryformann er Wong Kar-Wai. Festivalen har henfalt til den «individualistiske auteur-stilen» som gjør det mulig å ta opp all verdens problemer uten å egentlig måtte ta stilling til dem. En vektlegging av form framfor dybde, det individuelle framfor det kollektive, det estetiske framfor det politiske.
Hvor andre kunstarter har udviklet og ændret sig, har filmmediet stået i stampe de sidste mange år. Efter at have eksisteret i 108 år er det kedeligt, forudsigeligt, og uvillig til forandring. Det lider av store tyrannier som tekstens, rammens, skuespillets og kameraets tyranni. Det bør genopfindes.
Portrett av en palestinsk «terrorist» – Leila Khaled. Filmskaperen setter spørsmålstegn ved terrorismen som legitimt middel i løsningen av konflikter. Hvor langt kan man gå for å forsvare friheten.
