Leder – Side 10

Ny tid i Storbritannia

På en overraskende valgplakat siteres en smilende Gordon Brown jovialt: «Jeg har skapt større skiller mellom fattig og rik. Stem på meg.» Det er uvisst hvor sitatet er hentet fra, men kjensgjerningen er det ingen som kan benekte. På slutten av Thatcher-Major-perioden hadde den rikeste prosenten av britene 17 prosent av nasjonalinntekten. Etter Blair og Brown har de nå 21 prosent. Den ironiske plakaten konkluderer: «Stem for endring. Stem konservativt.» I et kort øyeblikk ser man for seg en valgkamp i bakvendtland, med Labour-politikere som forsvarer the golden boys i City mens motstanderne er mest opptatt av de lavere samfunnssjiktene. Dette er ikke tilfellet, særlig ikke det siste. Men det har utkrystallert seg en politisk justering i de to største partiene, som fjerner dem fra deres gamle lederskikkelser og hjemstavner. Verken Thatcher eller Blair – britisk politikk går inn i en ny tid. TEMAER SOM lenge har vært forvist dukker dermed opp igjen i den politiske debatten: sosiale klasser, aktiv stat, fagforeninger.1 De konservative satset i utgangspunktet på gjeld, de tunge tidene landet har vente, men de måtte justere siktet. De kunne ikke lenger utelukke at deler av den økonomiske innhentingen må skje gjennom nye skatter, ikke bare budsjettkutt. De hyller nå National Health Service, det offentlige helsesystemet Thatcher hatet, og de sverger å øke budsjettmidlene hvert år. Og ikke minst gjør de bot for deres tidligere homofobe moralisme og forsøker å gi seg et grønt image. Selv om de fortsatt holder fast på sikkerhetsretorikken, er det vanskelig å skille dem fra rivalene. Har ikke Labour åpnet for at 1036 ekstra lovovertredelser kan straffes med fengsel?2 Labour har også gått fullt inn for deregulering, og gjort London til et fristed for finansvulgariteter. Konkursen banker på døren. Et avgrunnsdypt budsjettunderskudd (11,9 prosent av BNP) som kan sammenlignes med det greske (13,6 prosent) tvinger myndighetene til å kutte i sosiale utgifter. Noe som ikke slår heldig ut for de folkevalgte som i noen måneder nå har forsynt seg av skattekista for å renovere fritidsboligene sine, kjøpe små flytende hytter for å beskytte endene sine. Altså, i all stillhet har Labour reformert industripolitikken sin. Det har til og med tatt for seg bankfolkene! Liberaldemokratene har vind i seilene. Det politiske systemet ris av skandaler som de i mindre grad assosieres med enn sine konkurrenter. Liberaldemokratenes leder, Nick Clegg – sønn av en bankmann, utdannet ved Cambridge, gift med en forretningsadvokat, tidligere rådgiver for den ultraliberale EU-kommissæren for konkurranse, Leon Brittan – har ikke fornektet seg en retorisk venstredreining. Dette ubesudlede eliteproduktet har antydet at Thatcher og Blairs liberale paradis kan komme til å oppleve samme sosiale uro som Hellas. Oversatt av R.N. Fotnoter:1 Se Seumas Milne, «The real political battle will begin after the election», The Guardian, London, 8. april 2010. 2 Jf. Tony Wood, «Good Riddance to New Labour», New Left Review, London, mars-april 2010.

mai 2010

Bla bla burka

Hvordan kan man unngå å se det komiske i at høyresiden plutselig har falt pladask for sekularitet, feminisme og fritenkning?

april 2010

Uærlighet lønner seg

Statene reddet bankene uten å kreve noe i gjengjeld. Bankene har kommet til krefter igjen, og vender dem mot statene. De innleder en utpressing av statene som baserer seg på avsløringen av nedrighetene de selv har anbefalt dem. For når den offentlige kreditten minker, øker lånerentene ?

mars 2010

Beijing-konsensusen

Seksti år etter Mao Zedongs erklæring fra 1. oktober 1949 siterte Hu Jintao sin fjerne forgjenger (både tidsmessig og ideologisk): «Kina står i dag oppreist takket være sosialismens framskritt». Gjenreisningen er forbløffende. Det er lenge siden Kina har latt seg ydmyke eller stykke opp av Europa eller Japan. Og enda bedre, deler av befolkningen opplever en velstandsøkning. Men at dette skulle ha noe med sosialisme å gjøre, er en annen sak. Det er så langt fra virkeligheten at man til og med kan si at den kinesiske veksten (9,6 prosent i 2008 og 8,7 prosent i 2009) delvis har erstattet det sviktende amerikanske lokomotivet. Slik bidro Kina til å stable på beina et kapitalistisk system som har opplevd sin verste krise siden 1929. Globaliseringen har blitt såret i Washington, men har frisknet til Shanghai. I RØDERE TIDER handlet ordtaket «vinden fra øst vil feie vekk vinden fra vest» om noe helt annet enn at Kina skulle bli et av verdens største eksportland og et eldorado for de store kjøpesenterkjedene: Franske Carrefour har 156 sentere og britiske Tesco har 72. Den amerikanske giganten Wal-Mart hadde ikke vært like mektig uten den grove utbyttingen av kinesiske arbeidere som gjør at kjeden kan presse ned prisene (og konkurrentene). Hvis verdensutviklingen skal måles etter slike forandringer, har vestlige businessmiljøer lite å frykte. Wall Street Journal fryder seg: «Kina er og blir et ekstremt attraktivt marked for vestlige selskaper som vil vokse. Alle vet at det er disse vekstmarkedene som vil hjelpe verden ut av krisa.» Metallarbeidernes fagforening i USA er betydelig mindre entusiastisk. Den har bedt Washington om å anmelde Kina for dumping. Men det er ikke lenger mulig å redusere «den kinesiske modellen» til en eksportøkonomi drevet av billig arbeidskraft. Landet ønsker å styre sin utvikling i retning sitt indre marked og styrke båndene til andre økonomier i regionen. En handelssone på linje med Den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA) eller EU blir mer aktuelt. Den vil – slik regelen nesten alltid er – favorisere de mektigste sektorene i det dominerende landet. I år vil Kina antakelig gå forbi det langt mindre befolkede Japan og bli verdens nest største økonomi. Innen 2026 kan Kina til og med bli størst, ifølge den amerikanske banken Goldman Sachs. HVA KOMMER KINA til å bruke makten til? Verken på G20-toppmøtet eller på klimatoppmøtet i København viste landet noen tegn til å ville tale de fattiges eller sør-landenes sak. Kinas utviklingsmodell forfører, men framfor alt dem som ønsker å forene økonomisk vekst, handelsliberalisme og stabilitet med makten til et halvt politisk, halvt industrielt oligarki. «Beijing-konsensusen» får stadig flere tilhengere blant vestlige sjefer. Oversatt av G.E.

februar 2010

Gjensyn med en epidemi

Et beklagelig spøkelse hjemsøker Europa. I stadig flere land forsøker stadig større deler av den politiske høyresiden å lage debatt om hva som kjennetegner sin nasjon, sin identitet, med mål om å ekskludere det som faller utenfor. I Danmark har spillet holdt på lenge, med et tiår langt forsøk på definere hva som er «danske verdier», forsøket har helst gått gjennom negasjon, gjennom hva som ikke er forenlig med dem. Sveitserne har gått til valg over om minareter er forenlig med «sveitsiske verdier». Sist ut nå er Frankrike og innvandringsminister Eric Besson som i relativt lang tid forsøkt å dra i gang en debatt om fransk verdier og identitet i forbindelse med forslag om å forby burka. Selv om flere meningsmålinger har vist at franskmenn flest ikke ser på islam som noen trussel mot hva enn de legger i «franske verdier», har ikke regjeringen gitt opp. Justisminister Michele Alliot gikk like før jul ut å sa at menn som lot kona si gå i burka burde fratas statsborgerskap, fordi de «ikke synes å dele våre verdier». I en ny etappe i verdibegrepets tragikomiske historie, verves dette opprinnelig relativistiske begrepet i den såkalte «kulturkampens» frontalangrep mot det som relativt arbitrært kalles «relativisme». Det begrepet Nietzche engang konstruerte som et kritisk begrep – definert av spørsmålet hvilken verdi en verdi har (hva som gir sannhet, Gud, osv. verdi) – er igjen blitt kamparena for en urovekkende velkjent vilje til homogenisering. TENDENSEN TIL å ville kvalifisere statsborgerskap bygger på en skummel logikk fra første halvdel av forrige århundre, da europeiske stater i hopetall forlot ideen om at statsborgerskap er en ukrenkelig rett, til fordel for en tanke om at statsborgerskap er noe man må gjøre seg fortjent til, noe man må leve opp til. Altså at man inndeler mennesker i forskjellige kategorier og fordeler politiske rettigheter tilsvarende. I stedet for universalitet, likhet for loven, manifesterer det seg nå stadig flere krefter som vil fordele rettigheter ut fra ekstrajuridiske forestillinger om forskjellige menneskers nærhet til visse «verdier». Hva som gir disse «verdiene» en bestemt verdi er uklart, eller hvorfor disse verdiene er bedre enn andre, synes ikke å begrunnes ut fra en nasjonal kultur eller «opprinnelse» som verdienes verdi. For snart hundre år siden innledet Frankrike ballet i 1915 med å vedta en lov som gjorde det mulig å frata statsborgerskapet til borgere med «fiendtlig» opprinnelse. Sju år seinere fulgte Belgia opp og åpnet for å ta tilbake statsborgerskapet til som var innvilget til borgere som hadde begått «antinasjonale» handlinger under første verdenskrig. I 1926 tok fascist-Italia opp stafettpinen og vedtok en lov som tillot å frata statsborgerskapet til borgere som var «ikke var verdig italiensk statsborgerskap». Med nazi-Tysklands Nürnberg-lover i 1935 ble logikken til det ekstreme ved å gjøre statsborgerskap noe man måte vise seg verdig til og som til enhver tid kunne bli fratatt.1 I OVER TJUE har det blitt hevdet at nasjonalstaten er i ferd med å visne hen, men i de samme årene har også nasjonal identitet og nasjonale verdier (se vår artikkel om den politiske instrumentaliseringen av «nasjonal identitet» i Elfenbenskysten og Usbekistan på s. 8) fått et enormt oppsving og radikalt endret det politiske landskapet. Det er lett å forklare nasjonalismen som nasjonalstatens dødsralling og reaksjonær frykt for globaliseringens endringer. Samtidig var det forrige århundrets modernistiske nasjonalisme ikke

februar 2010

Et avgjørende tiår

Utslippstoppen bør ifølge klimaforskere komme innen 2020. Samtidig peker oppturen etter finanskrisen på nye problemer for produksjonsregimet. Vil de ti neste årene avgjøre planetens skjebne?

januar 2010

Digitalpolitikk

Hvordan ser den nære digitale framtiden ut? Det juridiske rammeverket som for tiden er under konstruksjon for å forhindre brudd på opphavsretten og beskytte mot terror, truer med å sette drastiske begrensninger på den digitale friheten.

september 2009

Fortidens framtid

Det er førti år siden det første mennesket satte sine bein på månen og skapte en ny forhåpning for framtiden. Hva er vår tids framtidstro?

juli 2009

Katastrofenes politikk

Krise er ikke et tilstrekkelig begrep til å forstå den nye politiske rasjonalitet som har blitt konstruert sakte men sikkert i løpet av et halvt århundre.

juni 2009

Hvor ble det av Revolusjonen?

De siste tretti årene har revolusjonstanken blitt redusert til et spøkelse på historiens kirkegård. Selv i en tid med omfattende økonomisk og økologisk krise, virker det ikke som om tanken på radikal samfunnsomveltning vil bre om seg slik den har gjort så mange ganger siden 1789. Le Monde diplomatique ser nærmere på fortidens, nåtidens og framtidens revolusjonære framskritt, feiltrinn og forhåpninger. Går vi mot en ny revolusjonær tid, eller har historien virkelig fått en ufullendt slutt?

mai 2009
1 8 9 10 11 12 15