Leder – Side 11

Man må legge ideologiene til sides for å redde miljøet, sies det. For at en ideologi skal få råde fritt.

Internett alene kan ikke gis skylden for den uavhengige kvalitetsjournalistikkens dårlige kår.

Obamas forsøk på å reformere et sørgelig helsesystem, har avslørt hvor møllspist det politiske systemet i USA er.

Hvordan ser den nære digitale framtiden ut? Det juridiske rammeverket som for tiden er under konstruksjon for å forhindre brudd på opphavsretten og beskytte mot terror, truer med å sette drastiske begrensninger på den digitale friheten.

Det er førti år siden det første mennesket satte sine bein på månen og skapte en ny forhåpning for framtiden. Hva er vår tids framtidstro?

Selv om innholdet i Obamas tale i Kairo 4. juni ikke var nytt, er det mye som tyder på at han ikke har mistet kontakten med sin progressive fortid.

Er europeerne maktesløse overfor det institusjonelle maskineriet foran valget til nytt Europaparlament i juni?

De siste tretti årene har revolusjonstanken blitt redusert til et spøkelse på historiens kirkegård. Selv i en tid med omfattende økonomisk og økologisk krise, virker det ikke som om tanken på radikal samfunnsomveltning vil bre om seg slik den har gjort så mange ganger siden 1789. Le Monde diplomatique ser nærmere på fortidens, nåtidens og framtidens revolusjonære framskritt, feiltrinn og forhåpninger. Går vi mot en ny revolusjonær tid, eller har historien virkelig fått en ufullendt slutt?

Må vi velge mellom en antisemittisk eller en antimuslimsk anvendelse av menneskerettighetstanken?

Mot slutten av 1800-tallet var de fremste tilhengerne av proteksjonisme konservative. De fryktet at import av billige varer kunne føre til sosiale omveltninger. Britiske aristokrater hadde imidlertid ingen problemer med å tilpasse seg frihandel.

Det som var en kjettersk tanke i går, er i dag blitt opplagt.

Europaparlamentet mener båndene mellom EU og NATO må bli tettere. Har NATO noen eksistensberettigelse etter 20 år etter Berlinmurens fall?

Hva sier den seneste tidens krigsfilmer oss om motstandshandlinger?

Israel bomber EU-finansiert infrastruktur sønder og sammen. Hva gjør EU?

Hvilke interesser tjener politikere som hopper fram og tilbake mellom regjeringsposter og privat næringsliv?

Mot slutten av 1800-tallet opplevde flere vestlige land en økning i politisk vold utført av mer eller mindre marginale arbeiderklassegrupper eller -miljøer som brukte eller ble påklistret merkelappen «anarkister». Etter hvert oppsto det i maktkretsene en forestilling om at det eksisterte en internasjonal organisert anarkistisk konspirasjon mot den etablerte orden, snarere enn at den politiske volden var isolerte aksjoner fra en undertrykt, sosialt ekskludert og utbyttet arbeiderklasse uten rettigheter. Etter mordet på den franske statsministeren Sadi Carnot 24. Juni 1894, og bombeattentater mot en rekke europeiske statsledere (Wilhelm 1 av Tyskland, den spanske kongen og kongen av Italia) mot ordensmakten (eksempelvis bomben som ble kastet under en demonstrasjon på Haymarket Square i Chicago som førte til at fire øyensynlig uskyldige anarkister ble dømt til døden), begynte forestillingen om «internasjonal terrorisme» å ta form. Denne ideen ledet til den første internasjonale konferansen om bekjempelse av anarkistene arrangert i Roma 24. november 1898. Under strenge sikkerhetstiltak slo de 21 deltakerlandene enstemmig fast at anarkismen ikke skulle betraktes som en politisk doktrine.1 Etter hvert som arbeiderbevegelsen ble mer organisert rundt ikke-voldelig og parlamentarisk kamp for arbeidernes rettigheter og anerkjennelse utover 1900-tallet, forsvant «anarkistterroren» som merkelapp. Ikke desto mindre er anarkismens politiske og filosofiske innhold, som er like relevant i dag som på Proudhons tid (se neste side), fortsatt miskjent og blir eksempelvis brukt fra offentlig hold til å avvise demonstrantene i Hellas (se forsiden), og støttedemonstrasjonene i flere europeiske byer. Men det er i Frankrike at den ideologiske forfølgelsen av anarkismen for tiden er mest åpenbar. TIDLIG PÅ MORGENEN 11. november omringer 150 politibetjenter, de fleste fra antiterroravdelinger, den lille landsbyen Tarnac i Limousin-regionen. Politiet gjennomsøker en bondegård like utenfor landsbyen og arresterer ni personer fra autonomikollektivet på rundt 20 personer som har slått seg ned i landsbyen og gitt nytt liv til den, med blant annet å gjenåpne landsbyens landhandel og kafe. De arresterte blir varetekstsfengslet anklaget for å planlegge «forbrytelser med terroristiske intensjoner» og å være tilknyttet en «terrorvirksomhet». Forbrytelsen de såkalte «Tarnac 9» skal ha vært involvert i, er sabotasje av høyhastighetstoglinja (TGV) Paris-Lille 8. november. De skal ha hektet en metallkrok på strømlederne og dermed fått dem til å falle av idet første toget passerte. Sabotasjen var sikkert irriterende for et par tusen passasjerer som ble forsinket noen timer, men sto ikke i fare for å skade andre menneskeliv enn hvem det enn var som sto bak den. Dette får terroristanklagene til å virke mildt sagt overdimensjonerte i forhold til de faktiske handlingene, men som i andre europeiske land og i USA har nye terrorlover etter 11. september åpnet for «forkjøpsarrestasjon», og det er dette fransk politi har valgt å vektlegge, ved at to av de ni som opprinnelige ble varetekstfengslet, fortsatt sitter varetektsfengslet med besøksforbud. De to det dreier seg om er Julien Coupat og kjæresten hans, Yildune Levy. Antiterrorpolitiet har særlig rettet oppmerksomheten mot Coupat, som de i en lekket politirapport beskriver som den «karismatiske ideologiske lederen» av «en hemmelig anarko-autonom struktur».2 Bevisene mot Coupat og Levy er ifølge forsvarerne syltynne: De skal ha vært i området da TGV-linja ble sabotert og hatt med seg en togtabell, det skal også ha blitt beslaglagt et par togtabeller på gården i Tarnac.3 Da Coupat og Levy ble arrestert hadde de allerede vært overvåket av fransk politiet etter at de

Kampen om Bushs ettermæle er innledet. Utspekulert, smådum eller ubuesk?

Var det ikke slik at finanskrise og økonomisk nødhjelp legger grunnlaget for ny start, for en ny verden med mange ulike stemmer?

De gigantiske redningsoperasjonene rettet mot verdens banker viser at alt er mulig. Så hvor er venstresiden?

Det finnes ingen alternativer, de må skapes.

Den amerikanske presidentvalgkampen er i gang for fullt. Og med finanskrisen har Obama fått et nytt kort å spille på.