Latin-Amerika – Side 13

Midt i debatten om begejstringsindustrien kommer et nyt manifest fra forfatterne bag Funky Business og drømmen om dot.kommunisme.

En författning för Europa? Erik Oddvar Eriksen, John Erik Fossum og Agustín Jose Menéndez (red.) Daidalos, Göteborg, 2003, 258 s. I juni 2003 ble det lagt frem et utkast til grunnlov for EU. Grunnlovsforslaget reiser en rekke spørsmål om EUs fortsatte utvikling. Forhandlingene om EUs første grunnlov har ligget på is siden toppmøtet i Brussel i desember (se Bernard Cassen s. 10-11). Initiativet til En författning för Europa? kom fra en forskergruppe ved Universitetet i Oslo, hvis medlemmer bidrar med analyser av ulike sider ved konstitusjonsprosessen i EU. Sammen med juristene Dieter Grimm, Joseph Weiler, Ulrich Preuss og G. Frederico Mancini, samt filosofen Jürgen Habermas, tar de for seg spørsmål som: Hva er en grunnlov og hvilke funksjoner har den? Hvor går unionen? Holder den på å utvikles i retning av en egen stat, eller forblir den et redskap for medlemslandene? Hvordan er forholdet mellom stat og grunnlov? Er en grunnlov et skritt på veien til en statsdannelse, og i så fall hva slags type? Hvordan er utsiktene for en demokratisering av EU? Hvilken rolle spiller i denne sammenheng utarbeidelsen av en grunnlov? Hva er folket, det demos som skal styre seg selv? Finnes det eller kan det utvikles et europeisk demos? Hvilke karakteristikker vil det ha? Slik sett gir boken en utmerket bakgrunn for den som vil sette seg inn i EUs utvikling, uavhengig av om selve grunnloven havner på historiens skraphaug eller faller på plass i løpet av den irske formannskapsperioden frem mot valget til EU-parlament i juni. Obsolescent capitalism – contemporary politics and global disorder Samir Amin Zed books, 2003, 190 s. Kapitalismen er foreldet og i ferd med å seniliseres. Systemets ambisjoner begrenser seg nå til å opprettholde de rikes velstand, mens de fattige, dømt til evig fattigdom, i stadig større grad demoniseres som fienden. Dette er temaet i denne boken, der den Paris-utdannede egypteren Samir Amin presenterer et nedslående bilde av klodens fremtid. Her til lands er han mest kjent for boken Eurosentrismen, men Amin har også vært direktør for IDEP (FNs planleggingsinstitutt for Afrika) fra 1970-80, direktør for Third World Forum i Dakar i Senegal, samt en av grunnleggerne av tankesmien World Forum for Alternatives. Han spår at vi vil få en verden der NATO og såkalte koalisjoner av villige vil ta over for FN, der USAs hegemoni vil være mer eller mindre komplett, og der millioner er dømt til å dø for å opprettholde den sosiale orden som er innført av USA, Europa og Japan. Amins analyse av golfkrigen, krigene i det tidligere Jugoslavia og krigen i Sentral-Asia avslører omfanget av USAs strategiske målsetning. Han hevder den politiske og militære dimensjonen i USAs dominans er like signifikant som USAs økonomiske overmakt når det gjelder å avgjøre den kapitalistiske utviklingens fremtid. Amin setter frem sine teser for å åpne en debatt om jordens fremtid, og trekker selv de mest radikale konklusjoner: Kapitalismen må overvinnes om menneskeheten skal overleve. French Women Philosophers. A contemporary reader. Subjectivity, Identity, Alterity Christina Howells (red). Routledge, 2004, 453 s For første gang presenteres tekster av ledende franske kvinnelige filosofer for et engelsklesende publikum. En rekke temaer innenfor filosofi og teori berøres: etikk, psykoanalyse, juss, politikk, historie, vitenskap og rasjonalitet. Boken består av originale tekster oversatt til engelsk, med en introduksjon for hvert bidrag, hvor forfatteren presenteres. Blant bidragsyterne finner

Er det grunn til å tro at amerikanske myndigheter visste om eller var innblandet i attentatene 11. september? Flere nyutgitte bøker utfordrer den offisielle versjonen av hendelsene.

Det er gått ti år siden zapatisthæren EZLN startet sitt verdenskjente opprør i Mexico. Zapatistene har hatt stor betydning for dagens Latin-Amerika og de kampene som utspiller seg på kontinentet. I tillegg sådde de spiren til dagens verdensomspennende bevegelse for en alternativ globalisering.

Our Word is our Weapon. Selected writings of Subcomandante Insurgente Marcos Subcomandante Marcos Seven Stories Press, 2001, 456 s. Denne store samlingen av zapatistlederen subcomandante Marcos’ tekster, samlet og redigert av Juana Ponce de Leon, og med et forord av nobelprisvinner i litteratur Jose Saramago, kom ut i 2001. Boka bringer et stort utvalg av subcomandante Marcos’ politiske essays, filosofiske og personlige refleksjoner, samt litterære tekster. Disse tekstene ble først trykt i ulike meksikanske aviser og tidsskrifter, og senere spredt hovedsakelig via internett. Denne boka, som fortsatt er en milepæl når det gjelder samling av Marcos’ tekster, viser en «opprørers lidenskap, en bevegelses poesi, og det litterære geni i Mexicos urbefolkning.» Og den viser hvorfor den enigmatiske subcomandanten er blitt et internasjonalt fenomen: Han er sjeldent dyktig med ord. Marcos ble først verdenskjent for ti år siden, den 1. januar 1994, da han og zapatistene gjorde opprør mot den meksikanske regjeringen og tok over flere byer i delstaten Chiapas. Siden dette har zapatistbevegelsen generelt og subcomandante Marcos spesielt, blitt et symbol for grasrotbegelse, opprør og demokrati. Det beste av de mange poetisk-politiske tekster, taler og tradisjonelle myter som har kommet fra subcomandante Marcos i løpet av disse årene, er samlet i denne boka. Boka er delt i tre deler. Den første inneholder politiske essays og viser hvordan zapatistenes tenkning har utviklet seg, både innenfor og utenfor Mexico. Del to presenterer Marcos’ filosofiske tekster og personlige refleksjoner. Den inneholder også en opptegnelse over hans første dager som geriljakriger. Tredje del bringer de mange novellene, folkeeventyrene og utbefolkningsmyter som Marcos er blitt kjent for – også hans prisbelønte «Fortellingen om fargene». Kompromissløs motstand og kamp for verdighet, demokrati og frigjøring preger zapatistene og deres ideer. Dette er en bevegelse som i stor grad har gjort ordet til sitt viktigste våpen. Tekstene er ulike, men det som kjennetegner dem alle, er forfatterens brennende ønske om å gjøre urbefolkningen synlig, fortelle om dens undertrykkelse og fattigdom, men også formidle dens rike tradisjoner. Deltagande demokrati. En resa till Latinamerika och tillbaka på jakt efter demokratins framtid America Vera-Zavala Agora, Stockholm, 2003, 215 s. Den brasilianske byen Porto Alegre er blitt verdenskjent de siste årene. Den var åsted for de tre første utgavene av Verdens sosiale forum, der titusener av aktivister og bevegelser har vært samlet for å diskutere veien til en annen verden. Porto Alegre er også kjent for sin budsjettprosess, hvor prioriteringer gjøres lokalt, på åpne møter som alle de berørte kan komme på. Såkalt «deltakende demokrati». «Demokratiet er i krise» er en kjent klagesang fra politikere og tv-stasjoner i forbindelse med lav valgdeltakelse og medlemsflukt fra de politiske partiene. I virkeligheten har flertallet av befolkningen fått mindre og mindre innflytelse over politiske og økonomiske beslutninger, og har derfor liten tiltro til egne muligheter til påvirkning. Demokratiet må gjenerobres, fordypes, utvikles og skapes på nytt – dette er et sentralt spørsmål for den alternative globaliseringsbevegelsen. Demokratiets rolle burde være å sørge for at flertallet kan delta i utformingen av sin egen hverdag, sørge for omfordeling av ressurser og økt rettferdighet. Slik er det ikke i dag. Dette er utgangspunktet for America Vera-Zavalas bok Deltagande demokrati som viser aktuelle eksempler på steder hvor demokratiet nettopp utvikles og fordypes – og åpnes opp, som i Porto Alegre. Andre eksempler som trekkes frem er Buenos Aires, Kerala

Krig: Noam Chomsky: Hegemony Or Survival – America’s Quest for Global Dominance Metropolitan Books, 2003, 288 s. Noam Chomskys siste bok inngår i bokserien American Empire Project, som forsøker å belyse USAs aspirasjoner på den internasjonale politiske arena. Utgangspunktet for bokserien er de nåværende amerikanske lederskapets åpne imperiale ambisjoner, og man stiller seg spørsmålet: hvordan havnet vi i denne situasjonen? Hva ligger foran oss? Ledende amerikanske intellektuelle vil i flere kommende bøker forsøke å finne alternative måter å belyse, omtale, diskutere og handle i USAs nye politiske virkelighet. Chomskys Hegemony Or Survival er første bok ut. Her dissekerer han USAs jakt på globalt herredømme, og undersøker i hvilken grad den er en trussel mot menneskeheten og planetens overlevelse. Amerikanske ledere (og andre) har tidligere vist seg villige til å følge sin drøm om globalt herredømme uansett hvilke kostnader det kan få, Cubakrisen er ett eksempel på det. Bush-administrasjonen intensiverer denne prosessen, og målsetningen om «full spectrum dominance» for enhver pris, betyr ikke bare unilaterale kriger, men også nedbygging av internasjonale avtaler, statsterrorisme og militarisering av verdensrommet. Denne utviklingen kan true vår eksistens, hevder Chomsky. Vi må velge mellom hegemoni eller overlevelse, og dette valget er kanskje aldri blitt stilt så klart tidligere. Olje på bålet. Om USA og Irakkrigen Øystein Noreng Abstrakt forlag, Oslo, 2003, 291 s. Øystein Noreng, professor i oljeøkonomi, skriver i denne boken om hvordan Irak behandles som et krigsbytte for USA. I oktober 2003 påpekte en rapport fra en kristen velferdsorganisasjon at det amerikanske okkupasjonsstyret i Irak siden april har hatt tilgang til rundt 5 milliarder dollar av irakiske oljeinntekter, men kunne bare gjøre rede for bruken av 1 milliard. 4 milliarder dollar kan dermed ha forsvunnet. Olje på bålet er et resultat av et forskningsprosjekt som tok en ny vending da USA gikk til krig mot Irak. Forskeren begynte å rette oppmerksomheten mot USAs mulige hensikter i Irak. Boken forsøker å gi svar på spørsmål som hvorfor USA gikk til krig mot Irak, og hva de vil oppnå med okkupasjonen, og hvordan skal de klare og komme seg ut igjen. Det kan virke som om okkupasjonsmakten strategisk er i villrede, og man kan spørre seg hvor gjennomtenkt den amerikanske Irak-politikken egentlig er. Nordeng påpeker at USA har «utvist en manglende politisk forberedelse av et militært eventyr og en svak evne til å styre et sammensatt samfunn på den andre siden av kloden. Kontrasten mellom militær overmakt og politisk uforstand er slående, men USAs motiver fortjener en nærmere gjennomgang». Et viktig spørsmål Nordeng tar opp, er oljens betydning for Irakkrigen. Han understreker at grunnene til krigen må ses i et vidt perspektiv, «i de sammensatte konfliktene som preger Midtøsten og i regionens nyere historie, og ikke minst i USAs egne problemer og konflikter.» Langsiktig kontroll av Midtøsten, knyttet til fremtidige oljeforsyninger, militære baser og markeder, trekkes frem som en viktig faktor. Nordeng er også opptatt av Israels betyning for USAs utenrikspolitikk. Olje er sentralt i den forstand at USA har interesse av lave oljepriser. Det må ikke nødvendigvis være amerikanske oljeselskaper som kontrollerer denne viktige ressursen, men et viktig poeng at ikke fiendtlige stater har det. Hvorfor Krig? En brevveksling Albert Einstein og Sigmund Freud Bazar forlag, 2003, 64 s. En liten bok med en brevveksling mellom to av det 20. århundres fremste tenkere. Teamet er

Da det spanske Amerika ble selvstendig på begynnelsen av 1800-tallet, brøt det alle forbindelser til Europa. Siden har kontinentet utallige ganger blitt offer for et nytt imperium, USA. Hvem skal Latin-Amerika nå vende seg mot, om ikke Europa? Det krever imidlertid at Europa gir det beste av seg selv

Legen og antropologen Paul Farmer ønsker en helsepolitikk som ikke handler om å telle penger. Han har selv viet sitt liv til å sette dette ut i livet, og har skrevet flere bøker om helse, makt og sosial ulikhet.

FN klarte ikke å hindre krigsherjingen i Somalia, folkemordet i Rwanda eller massakrene i Bosnia, og ble stilt på sidelinjen av USA i forbindelse med Irak-krigen. Flere nye bøker stiller spørsmålstegn ved FNs fremtid.

Bernard Cassen, som har vært sentral i oppbyggingen av Attac og utviklingen av Verdens sosiale forum i Porto Alegre i Brasil, har nylig gitt ut en bok om de sosiale foraenes historie, fremvekst og utfordringer.

Bush in Babylon: Recolonising Iraq Tariq Ali. Verso, London, november 2003, 230 s. I november utgis boken Bush in Babylon: Recolonising Iraq av forfatteren og filmskaperen Tariq Ali, som er en av de sentrale skikkelsene i den globale antikrigsbevegelsen. Hans forrige bok, Clash of Fundamentalisms, ga en historisk og politisk analyse av fundamentalismen, både den vestlige og den islamske. Han ønsket blant annet å vise hvorfor det amerikanske imperiets undersåtter i Midtøsten ikke elsker sine undertrykkere. I Recolonising Iraq gir han en flengende kritikk av USAs okkupasjon av Irak. Han gir et detaljert innblikk i de imperialistiske ambisjonene til nøkkelfigurer i Bush-administrasjonen, og viser hvordan profitører som står Bush nært, håver inn penger som følge av kontrakter i Irak. Men Bush in Babylon går lenger enn til å beskrive dette plyndringstoktet. Tariq Ali ser på krigen i Irak, okkupasjonen og motstanden mot den som et historisk vendepunkt som kommer til å prege det 21. århundret. Den 15. februar demonstrerte opp mot 10 millioner mennesker på alle kontinenter mot en krig som ennå ikke hadde begynt. Mange flere enn noen gang ser det amerikanske imperiet som den største trusselen mot verdensfred, sammen med allierte som Blair og Sharon. Tariq Ali påpeker hvordan land som Japan og Frankrike til slutt kom USA til unnsetning, og tar opp FNs nytteløse motstand mot en igangsettelse av krigen. Ali foreslår at man gjenoppretter Mark Twains American Anti-Imperialist League (som blant annet besto av William James, W.E.B. DuBois, William Dean Howells, og John Dewey) for å føre antikrigsbevegelsen videre. Bush in Babylon gir også en grundig og omfattende innsikt i motstanden mot okkupasjonen inne i selve Irak, hvor irakerne krever uavhengighet i stedet for å vise «takknemlighet» for «frigjøringen». Som i sin forrige bok, blander Tariq Ali politkk, historie og kultur i sin analyse av verdenssituasjonen. We are everywhere. The irresistable rise of global anti-capitalism Notes from nowhere. Verso, London, 2003, 320 s. «Hvis en bok kunne være et karneval istedet for en lineær fortelling, ville den være som denne boken,» skrev Naomi Klein i forbindelse med den nylige utgivelsen av We are everywhere. The irresistable rise of global anti-capitalism. Dette er en bok av, om og for de som ønsker en annen globalisering og en annen verden. I 1994 kom Zapatistene ut av regnskogen med et «Ya Basta» (Nok er nok) mot den nord-amerikanske frihandelsavtalen NAFTA. Disse mennene og kvinnene var blant inspirasjonskildene til en radikal motstandsbevegelsen som i løpet av de neste årene skulle utvikle seg over hele verden, fra «reclaim the street»-aktivister i London, til jordokkupanter i Brasil og indiske bønder i protest mot genmodifisering. Protester over hele verden hadde en felles fiende: den globale kapitalen. Begivenhetene spredte seg fra Chiapas til Seattle, fra Genova til Bangalore, fra Quebec til Cochabamba, fra Capetown til Buenos Aires – og bevegelsen har vokst til å bli en sterk politisk kraft, som har vist seg i stand til å stå i mot brutale reaksjoner fra flere stater. Utgiverne av We are everywhere har vært sentrale i denne bevegelsen siden starten, som skribenter, dokumentarister og aktivister. Boken består av fotografier, tekster og intervjuer som viser mangfoldet av ideer og aktiviteter i den antikapitalistiske bevegelsen. Notes from Nowhere, som bokens bakmenn og -kvinner kaller seg, er et redaksjonelt kollektiv bestående av Katharine Ainger, Graeme Chesters, Tony Credland, John

Det var et fullkomment demokrati. Ble kanskje ikke de grunnleggende menneskerettighetene overholdt – pressefriheten og de politiske friheter? At retten til arbeid, retten til bolig, retten til helse, retten til mat og en rekke andre, like grunnleggende rettigheter ble systematisk tråkket på, lot ikke til å redusere denne statens «demokratiske fullkommenhet» på noen måte. I Bolivia, et land med knapt 8,5 millioner innbyggere og noen av klodens rikeste ressurser i undergrunnen, har en håndfull velstående personer grafset til seg rikdommer og politisk makt i to hundre år, mens 60 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Indianerne, som er i flertall, diskrimineres fremdeles, barnedødeligheten ligger på et uanstendig nivå, arbeidsledigheten er kronisk, analfabetismen dominerer, og 51 prosent av innbyggerne har fortsatt ikke tilgang til elektrisk strøm. Men det rører ikke ved det vesentlige, nemlig at det dreier seg om et «demokrati». Den 11. og 12. oktober skjøt hæren, etter ordre fra president Gonzalo Sanchez de Losada, med tunge maskingeværer på demonstrantene. Rundt 60 personer ble drept og hundrevis såret. Da Condoleezza Rice, sikkerhetsrådgiver for USAs president, omtalte dette opprøret for medlemmene i Det interamerikanske presseforbundet (SIP) på et møte i Chicago, erklærte hun at Washington advarte demonstrantene(!) mot «ethvert forsøk på å styrte en demokratisk valgt regjering med makt». Da Venezuelas demokratisk valgte president Hugo Chávez 11. april 2002 ble midlertidig styrtet av militære som støttet arbeidsgiverne og de store mediene, skyndte Washington seg som kjent å anerkjenne kuppmakerne, ut fra det løgnaktige påskuddet at Chávez «hadde gitt ordre om å skyte på sitt eget folk» … «Slakteren», som bolivianerne kalte Sanchez de Losada etter dette, søkte naturlig nok tilflukt i Miami 17. oktober, uten at USA har noen planer om å stille ham for noen form for domstol for forbrytelser mot menneskeheten. Hvorfor skulle de det? Som planleggingsminister fra 1986 til 1989 utsatte Sanchez de Losada, etter råd fra økonomen Jeffrey Sachs, landet sitt for «sjokkbehandling», slik Washington ønsket. Følgen av denne politikken ble at titusener av ansatte i offentlig sektor ble oppsagt. I sin første presidentperiode (1993-1997) gikk den ultraliberale presidenten, som nå var blitt en av de rikeste i landet, med på å iverksette et program for å få slutt på cocadyrkingen i landet, fortsatt under press fra USA. Dette programmet ruinerte hundretusener av bønder som ikke fikk noen annen mulighet til å overleve, og som siden har vært i konstant opprørstilstand. Presidenten gikk også i gang med å privatisere alt det staten hadde av verdier, til fordel for firmaer som i alt vesentlig var nordamerikanske: jernbanen, gruvene, oljen, elektrisitetsforsyningen, telefonnettet, flyselskapene, vannforsyningen. Privatiseringen av vannforsyningen i byen Cochabamba, som ble overtatt av det nordamerikanske firmaet Bechtel (en av de fremste profitørene på det totale privatiseringsprogrammet som okkupasjonsmyndighetene nå gjennomfører i Irak), førte til opprør i april 2000. Det endte med at Bechtel forsvant, regjeringen gjorde retrett og vannforsyningen ble renasjonalisert. Som følge av disse to konfliktene – opprøret blant cocadyrkerne og opprøret i Cochabamba – dukket det frem en folkelig leder utenom det vanlige: Evo Morales. Denne 42 år gamle, selvlærte aymara-indianeren og fagforeningslederen har i nesten 20 år stått bak den mest offensive sektoren i befolkningen, nemlig bøndene som ble ruinert da cocadyrkingen ble avviklet. Over hele Latin-Amerika og blant de som ønsker en annen globalisering, er Evo Morales blitt en svært populær person. Han er

De fleste bøker om globalisering konsentrerer seg om globaliseringens økonomiske dimensjon. Men globaliseringen representerer en mangfoldig sosial realitet som omfatter både kultur, idealitet og subjektivitet. Tre nylig utkomne bøker omhandler nettopp disse aspektene ved globaliseringen.

Politikkens væsen. Udvalgte essays 1944-76. Introduktion, ovs. og kommentar Trine Engholm Michelsen, 274 s., Museum Tusculanum, Danmark

Ti år etter at Sovjetunionen brøt sammen, er og blir dette sammenbruddet en gåte. Sovjetologene klarte ikke å forutse hendelsen, og mistet derfor all tiltro. Hva deres etterfølgere angår, fordelte de seg på diverse tematiske og geografiske områder – de 15 nye statenes utenrikspolitiske orienteringer, regional geopolitikk, Russlands økonomiske overgangsperiode, oljeressursene i det Kaspiske hav, indre konflikter i Kaukasus – og analyserte begivenhetene samtidig som de fant sted. Det har tatt ti år å få i gang en virkelig diskusjon om årsakene til og konsekvensene av Sovjetunionens sammenbrudd. Mark Beissingers bok Nationalist Mobilization and the Collapse of the Soviet State, som utkom i fjor,1 markerer i så måte et fremskritt. Beissinger undersøker hvordan «ideen om Sovjetunionens oppløsning, som syntes helt utenkelig, på få år ble fullstendig uunngåelig». Når det gjelder spørsmålet om sammenbruddet var en logisk følge av strukturelle problemer i Sovjetunionen, har forfatteren en nyansert tilnærmingsmåte: Han undersøker hvordan den nasjonalistiske mobiliseringen forandret oppfatningen av Sovjetunionen, og endte med å legge den i ruiner. Han analyserer Sovjetunionens sammenbrudd fra tre synsvinkler: de allerede eksisterende strukturene, begrensninger pålagt av institusjonene, og endelig de innvirkninger pågående utviklingsprosesser hadde på senere handlinger – med særskilt vekt på det siste punktet. De baltiske republikkene observerte for eksempel den gunstige mobiliseringen i Armenia omkring spørsmålet om fjellområdene i Karabakh, noe som førte til at andre handlinger ble igangsatt. Vil den Russiske føderasjonen følge den sovjetiske modellen og gå i oppløsning den også? Frykten for at dette skal skje, har tjent som offisiell berettigelse for Russlands to siste invasjoner i Tjetsjenia, i 1994 og 1999. I sin siste bok, The Chechen Wars, Will Russia Go the Way of the Soviet Union?,2 mener Matthew Evangelista at en slik berettigelse er overdrevet. Boris Jeltsin iverksatte den første krigen fordi han ikke var i stand til å forhandle med den tjetsjenske lederen Dudajev. Sammen med sine rådgivere håpet han dessuten å kunne bruke krigen som et middel til å bøte på sin dalende popularitet. Denne politikken fikk katastrofale konsekvenser både for Russland og Tjetsjenia. Evangelista mener også at rubelens sammenbrudd i 1998 beviser at det ikke lenger fantes noen løsrivelsesvilje i de russiske provinsene, og at Putins krig i Tjetsjenia året etter, skyldtes mer det nye russiske prosjektet om å påtvinge et «lovdiktatur», enn et ønske om å sikre føderalsystemet. Forfatteren beskylder vestlige journalister og analytikere – især engelske og amerikanske – for ikke å være kritisk nok innstilt til de massive bruddene på internasjonal lov i Tjetsjenia – brudd som forfatteren betegner som «krigsforbrytelser». En slik mangel på kritisk distanse vender en bort fra tilnærmingsmåter basert på spørsmål om legalitet og moral. Når det gjelder den generelle krigsoppfatningen, fører mangelen på distanse dessuten til at militære angrep, inkludert angrep mot sivile skyteskiver i «fiendenasjonen», gis illegitime berettigelser hvis egentlige mål er å forsvare angriperlandets eget militære. En tendens som har økt ytterligere etter 11. september 2001. 1 Mark R. Beissinger, Nationalist Mobilization and the Collapse of the Soviet State, Cambridge University Press, Cambridge, 2002, 504 sider.2 Matthew Evangelista, The Chechen Wars, Will Russia Go the Way of the Soviet Union?, Brookings Institution Press, 2002, 244 sider.

Culture and resistance. Conversations with Edward W. Said David Barsamian og Edward Said, Pluto Press, 2003. 225 s. Edward Said døde 26. september, 67 år gammel. Said var verdenskjent for sin humanistiske forskning og for sitt utrettelige politiske engasjement. Han var professor i litteratur ved Colombia University, og i et av sine hovedverk, Orientalisme: vestlige oppfatninger av Orienten, som utkom for første gang i 1978, utfordret Said vestens oppfatninger av Islam og Midtøsten, samt de litterære fremstillingene om denne delen av verden og dens befolkning, ofte kategorisert som «de andre». Said var en av de sterkeste forkjemperne for palestinernes sak, og brukte mye av sin energi og kunnskap til å gjøre den kjent, spesielt i USA. Said var også en av de skarpeste kritikerne av Yassir Arafat, og så på Osloavtalen som en «Palestinsk Versailles-traktat». Boken Culture and resistance består av intervjuer og samtaler med Edward Said, hvor han snakker om hvor sentral folkelig motstand er for hans forståelse av kultur, historie og sosial forandring. Intervjuene, som er gjort av David Barsamian, kretser rundt aktuelle tema som krigen mot terrorisme, årsaker til terror, og ikke minst den palestinsk-israelske konflikten. Said beskriver sine tanker om et sekulært, demokratisk Midtøsten, med utgangspunkt i en en-statsløsning i Palestina, hvor israelere og palestinere lever side om side. Dette er den eneste farbare veien ifølge Said, som ikke så noen «militær» løsning på konflikten. Said hadde mange motstandere blant makthaverne både i vesten og i den arabiske verden. Han ble av meningsmotstandere i USA kalt «terrorprofessoren», mens bøkene hans må selges illegalt i Palestina. Men Said ga enorm inspirasjon til forkjempere for frihet og forståelse verden over. Edward Said var en sentral bidragsyter til Le Monde diplomatique. Se blant annet «Et annet Amerika» (Nordiske Le Monde diplomatique, april 2003) og «Humanisme eller barbari» (Nordiske Le Monde diplomatique, september 2003). Krig om Vattnet. Plundring och profit Vandana Shiva, Ordfront, Stockholm 2003. 186 s. Skydda eller skövla. Patent, etik och nykolonialism Vandana Shiva, Ordfront, Stockholm 2003. 156 s. Den indiske fysikeren og aktivisten Vandana Shiva er en sentral skikkelse i kampen for biologisk mangfold, og er kjent for sitt feministiske økologiske perspektiv på blant annet landbrukspolitikk og ressursforvaltning i verden. To av hennes bøker er nylig kommet ut på svensk. Den ene, Krig om Vattnet, handler om et av de sannsynligvis mest avgjørende spørsmålene i dette århundret: hvem skal kontrollere denne livsnødvendige ressursen, og skal private selskaper kunne profitere på den? I Nord-Amerika forbruker hver innbygger over 1600 kubikkmeter vann per år, mens i Afrika er det tilsvarende tallet knapt 200. I Turkmenistan har bare 2 prosent tilgang til rent vann. Vannet er dermed et symbol på de dramatiske forskjellene mellom fattige og rike, og et område hvor sterke krefter ser en gullkantet mulighet til å tjene penger. I følge Shiva er det et angrep på menneskeheten å tilegne seg denne livsnødvendige ressursen, for så å profitere på den. Det samme gjelder å forurense vannet, demme det opp og fordrive mennesker fra sine hjem, noe som skjer i stor skala i Shivas hjemland India. Shiva forteller også om vellykket motstand mot privatisering av vannet, som for eksempel i Bolivia, hvor folkelig motstand har drevet privatiseringen på retur. Et annet sentralt spørsmål i dagens kritikk av den nyliberalistiske globaliseringen, dreier seg om patentrettigheter. Vandana Shivas bok Skydda eller

1970 4. september: Salvador Allende, grunnlegger av det chilenske Sosialistpartiet og presidentkandidat for koalisjonen Unidad Popular blir valgt til president i Chile med 36,3 prosent av stemmene. 22. oktober: René Schneider, øverstkommanderende for hæren, blir drept. Allende utnevner Carlos Prats som hans etterfølger. 1971 Den amerikanske presidenten Richard Nixon iverksetter økonomisk boikott av Chile. 11. juli: Nasjonalisering (statsovertakelse) av kobberindustrien og store gruveforekomster. 2. september: Det erklæres unntakstilstand i landet. 1972 Oktober: Streik organisert av Transportarbeiderkonføderasjonen, i stor grad finansiert av CIA. Landet lammes av streiken. 1973 4. mars: med støtte fra kristelig-demokratene vinner Unidad Popular parlamentsvalget med 43,4 prosent av stemmene. 28. juni: Presidentpalasset utsettes for et militært angrep. Kuppforsøket mislykkes takket være general Prats, som støtter presidenten. 23. august: Prats går av, etter press fra offiserskorpset som ikke deler hans lojalitet overfor regjeringen. Allende utnevner general Augusto Pinochet til øverstkommanderende for hæren. 11. september: Militærkupp. Salvador Allende tar sitt eget liv i stedet for å overgi seg. Begynnelsen på et blodig slag som «offisielt» fører til 3000 drepte og forsvunne. 1974 26. juni: General Augusto Pinochet blir «nasjonens øverste leder» i følge et «dekret» fra militærjuntaen. 1980 11. september: Pinochet innfører en ny Grunnlov som sikrer at han kan holde på makten, og annonserer at det skal avholdes en folkeavstemming i 1988. 1988 5. oktober: Regimet forkastes av folkeavstemmingen. Pinochet erklærer at han blir sittende ved makten til hans mandat går ut i 1990. 1989 14. desember: Valgseier for koalisjonen Concertación Democrática, som samler 17 partier. Kristelig-demokraten Patricio Alwyn blir valgt til president med 55,2 prosent av stemmene.

Hvad vil «dansk filosofi» egentlig sige? Vi er vel blevet vant til – fra paralleller som «dansk litteratur» eller «dansk kunst» – at se for os disciplinens danske udvikling, hvor elev følger lærer (med passende generationsopgør) – hvor det altså samler sig i en særlig dansk kulturel historie, og hvor udenlandsk påvirkning eller påvirkning fra andre områder mere er et krydderi end et existensvilkår. Dansk filosofis historie kan imidlertid slet ikke beskrives på denne måde (og det rejser naturligvis spørgsmålet om hvorvidt dansk litteratur og kunst egentlig kan det!) – der er simpelt hen ikke nogen organisk, sammenhængende, endsige dansksproget tradition. Tværtimod foregår det hele på latin til langt op i 1600-tallet, og den typiske danske filosof er berejst og internationalt forbundet i det europæiske kulturfællesskab. Snarere end historien om udviklingen af noget særligt dansk er det derfor historien om et hjørne af europæisk kultur, set gennem en geografi. Kortlægningen af dansk filosofis historie kræver således i emninent grad europæisk udblik, og det har de to forfattere til det imponerende fembindsværk i støbeskeen da også. De hører til Københavns Universitets førende forskere – den klassiske filolog Sten Ebbesen, førende international kender af skolastisk tænkning, og filosofihistorikeren C. H. Koch, expert i renaissancens og oplysningstidens åndshistorie. Som antydet ligger det på flere måder ikke særlig lige for at kortlægge dansk filosofis historie, og de to første bind af værket bryder på flere måder helt ny grund. Det første bind er Ebbesens, der har stået centralt i arbejdet med etableringen af kritiske udgaver af dansk skolastik siden banebryderen Jan Pinborgs tidlige død – dvs. af filosoffer som Martinus de Dacia, Johannes de Dacia, Boethius de Dacia – eller Martin, Johannes og Bo fra Danmark, som de ville hedde på dansk. Disse filosoffer tilhører en tidlig tinde i dansk filosofi omkring «modismen» i 2. halvdel af 1200-tallet – dvs. den gren af den skolastiske filosofi, der udvider den netop genopdagede Aristoteles på logikkens og sprogteoriens område ved at interessere sig for «modi significandi», betydningsformer. Boethius vandt sig en tidlig hæder ved at stå centralt i den berømte liste på 219 antagelser, som biskoppen af Paris fordømte i 1277 i et forsøg på at dæmme op for aristotelismen og i bredere forstand for at inddæmme den skolastiske filosofis stadig større selvstændighed i forhold til kirken. Boethius’ ry varede imidlertid ikke længe og med den store nedgang i filosofien, der fulgte med renaissancehumanisternes vending mod det praktiske liv og hårdhændede opgivelse af skolastikkens indsigter, blev hans kiste for alvor forseglet. Ebbesen er imidlertid blandt de forskere, der ser Boethius som en af de største og mest orginale filosoffer i skolastikken – på linje med Abélard, Aquinas, Duns Scotus, William af Ockham osv. – og Boethius får da også en absolut hovedrolle i bind 1. Hele hans aktive virke udspiller sig – ligesom sine skolastiske landsmænd – i det internationale filosofiske kredsløb med center i Paris; først med Københavns Universitets grundlæggelse i 1479 får Danmark en egen basis for filosofisk udvikling. Boethius hævder, at «Alt der er til er enten en ting eller en måde ved en ting» – han arver fra den persiske aristoteliker Avicenna den ide, at ting generelt er «fællesnaturer», der hverken er almene eller singulære (og derved undslipper universaliestriden, i det mindste i dens mere primitive form) – de kan så i