Latin-Amerika – Side 12

Et typisk bilde på Sør-Amerika

Kvinner og politikk i Midtøsten

Mumia Abu-Jamal er en forteller. I boken Live fra Death Row gjenskapte han for leseren de innsattes infernalske hverdag. Boken We want freedom tar for seg en annen historie. Det er en avhandling om Black Panthers-partiet, med partiet historiske og politiske forankring samt forfatterens eget vitnesbyrd. Mumia stilte selv i rekkene til Black Panther Party (BPP) i Philadelphia i 1969. Også her får man oppleve forfatterens fortellertalent. Mumia Abu meldte seg inn i organisasjonen som ble partiet til den svarte befolkningen i Amerikas gettoer. Partiet ble opprettet etter den såkalte Free Huey-kampanjen hvor man demonstrerte for løslatelsen av den fengslete BPP-lederen. En storstilt rekruttering skjedde i kjølvannet av drapet på Martin Luther King den 4. april 1968. Fra 1968 til 1971, tok partiet i bruk en retorikk om revolusjon og svart nasjonalistisk selvfølelse. Mot 70-åra begynte oppslutningen å dale helt til partiet til slutt forsvant. The Black Panthers utførte dessuten et sosialt arbeid som gjorde dem populære i de områdene de opererte. BPP ble en indre fiende for FBI. Den amerikanske etterretningstjenesten infiltrerte organisasjonen. Man opprettet mapper på aktivistene og fabrikkerte bevis for å diskreditere dem med propaganda og farseaktige rettssaker. Aktivister ble drept med lokalpolitiets delaktighet. I 1971 ble kontraspionasjeprogrammet Counter Intelligence Programme (Cointelpro) avslørt. Dette var ledet av FBI, i tillegg til at CIA og amerikanske sikkerhetsagenter i utlandet hadde begått overtramp. Avsløringen førte til at Senatet opprettet en granskningskomité. I 1976 stemte Kongressen for Freedom of Information Act (FOIA) – lov om innsyn i offentlig forvaltning – som gir enhver borger rett til å kreve å få se dokumenter omhandlende sin person som ikke er sikkerhetsklassifiserte. I 1978 fikk man igjennom Foreign Intelligence Surveillance Act (FISA) – lov om kontroll av kontraspionasje – som forplikter etterretningstjenestene og FBI å få utstedt ransakingsordre av en dommer på grunnlag av «sterke indisier». Disse to lovene befinner seg nå i begivenhetenes sentrum siden Bush-administrasjonen har brutt FISA-loven i sin krig mot terror. New York Times-journalisten James Risen fordømmer et presidentskap som baserer seg på hemmelighold og som med vilje ignorerer personvernet som ble opprettet av Kongressen for å begrense overtramp og ulovlig overvåkning i USA. «I dag avlytter de (Bush-administrasjonen) bortimot fem hundre personer i USA. De har tilgang til telefonsamtaler og e-poster til en million mennesker. Alt dette uten en eneste ransakingsordre eller kontroll fra uavhengige instanser». CIA har hemmelige steder, fjernt fra det amerikanske rettsystemet, hvor de holder flere personer fanget. Deriblant innflytelsesrike Al-Qaida ledere som Abu Zubeida og Khaled Sheikh Mohammed, antatt leder for attentatene 11.september. CIA kontrollerer forhørene og har makt over de innsattes liv og død. Et av disse stedene går under kodenavnet Bright Light. En av Risen sine kilder sier at «sendes man til Bright Light, vender man aldri tilbake». Mumia Abu-Jamal var en indre fiende, mens Abu Zubeida er en ytre fiende. Begge befinner seg nå et sted man aldri vender tilbake fra… Marie-Agnes Combesque. Oversatt av C.S.C. 1 Mumia Abu-Jamal, Live from Death Row, Addison Wesley Publishing Company, New York, 1995, 215 s. 2 Mumia Abu-Jamal, We want freedom. A life in the Black Panther Party, South End Press, Cambridge, Massachusetts, 2004, 292 s. 3 Huey P. Newton var én av grunnleggerne til BPP. I et sammenstøt i Oakland, USA, ble en politibetjent skutt og drept, en annen såret. H.P. Newton, som

Ikke lenge etter at han ble valgt til Venezuelas president i 1998, undertegnet Hugo Chávez en avtale med den cubanske regjering. Dette var starten på et storstilt offentlig helseprogram kalt «Misión Barrio Adentro». Nå finnes det omtrent 14 000 cubanske leger i Venezuelas fattigstrøk. Internasjonalt sett finnes det i år 25 000 cubanske helsearbeidene utplassert i 68 land. Cuba sender på sosialistisk vis ut hjelp som de selv betaler. Dette er en utplassering av medisinsk personell som selv ikke Verdens Helseorganisasjon (WHO) kan yte. Til sammenligning har organisasjonen Leger uten grenser rundt et par tusen i verden.

Etter Fidel Castro alene ved makten i 47 år, finnes det misnøye og opposisjonelle. USA vil gjøre Cuba til en koloni og Europa belærer Cuba. Men det er med Cubas forbindelser til Sør-Amerika at det nå snakkes om «sosialisme for det 21. århundret».

I forrige presidentperiode (1994-2000) var man vitne til at mange narkobaroner enten døde eller ble fengslet idet de befant seg på toppen av sin «karriere». Etter at Vincente Fox ble innsatt som president har man kappet hodet av de store kartellene og oppløst nettverket som beskyttet dem under de foregående regimer. I dette nettverket var det både presidentrådgivere, ministre, medlemmer av militærstaben, guvernører og sjefer i narkotikapolitiet. Men en ny type narkohandlere dukker opp i tomrommet de «klassiske» narkohandlerne har etterlatt seg. Man ser ikke lenger baroner med gullkjeder i luksuriøse millionvillaer og med prangende firehjulstrekkere. Men forbruket av kokain i Mexico skyter i været.

Et nytt Latin-Amerika tar ordet. Er det en konflikt mellom to «venstresider»? På den ene siden en «moderat» og «fornuftig» venstreside ledet av Lula da Silva, den chilenske presidenten Michelle Bachelet, Uruguays president Tabaré Vazquez og Costa Ricas president Oscar Arias. På den andre siden den «populistiske» venstresiden som Washington, internasjonale finanskretser, transnasjonale selskaper og mediene raser mot. Denne venstresiden symboliseres av aksen Caracas-La Paz — en akse som strekker seg helt til Havana. Men verken Chávez eller Morales ønsker å innføre den kubanske modellen i sine land — og Fidel Castro var den første som frarådet dette. Kan Brasil framstå som et stabilt punkt som kan garantere stabilitet i regionen?

Kunstnere skal skabe deres eget software.

Situasjonen i Latin-Amerika har ikke vært så gunstig for venstresiden på over femti år. I de nye samarbeidsavtalene i Latin-Amerika får man støtte i form av lån, teknisk og juridisk assistanse, marketing og internasjonal handel, mens det fra Nord-Amerika lages avtaler der markedets dominerende krefter og de store økonomiske interessentenes finansielle kapasitet rår grunnen. De cubanske og venezuelanske regjeringene går foran med en radikal form for integrering basert på utfyllende samarbeid. Eksempelvis i Venezuela gis lån og tilbud om utstyr og teknologi for foretak forlatt av eierne og overtatt av lønnstakerne. Målene er å implisere alle sosiale og økonomiske aktører som kooperativer, nasjonale firma, små, middels og store private foretak–og gi førsteprioritet til løsninger på befolkningenes grunnleggende problemer

Landet har siden uavhengigheten i 1825 opplevd rundt regnet 180 statskupp. I mange tiår var Washington pådriver for den militaristiske utviklingen i Bolivia. I fjor kom en ny «borgerorganisasjon» offisielt inn på den politiske arenaen–Tradepa. Organisasjonen sier den står for «en revolusjonær, uavhengig og humanistisk nasjonalisme» som går inn for at «hæren skal delta i den nasjonale utviklingen som motvekt til de korrupte politiske partiene. Men ifølge nyvalgte president Evo Morales er dette en fascistisk bevegelse fra en del av overkommandoen som ønsker et statskupp mot den sosiale bevegelsen og hans parti MAS. Overklassen i Bolivia har alltid gjort hva den kan for å beholde sine privilegier, og kommer ikke til å la Morales hvile på sine laurbær–det vil heller ikke Washington, de multinasjonale selskapene og den hvite eliten i de olje- og gassrike regionene Santa Cruz og Tarija. Over grensen har 500 soldater fra de amerikanske spesialstyrkene nå trent den paraguayanske hæren i «kamp mot terror og narkotrafikk». De har også arbeidet med å sette i stand flyplassen Mariscal Estigarribia i Chaco, som ligger 25 mil fra Bolivia–et perfekt utgangspunkt for en intervensjon i Bolivia?

Evo Morales er svært godt posisjonert som presidentkandidat. Det er også første gang en indianer kan innta Bolivias høyeste embete. Hans organisasjon MAS er den eneste politiske og sosiale bevegelsen med basis i kollektive, folkelige aksjoner som har overskredet de lokale rammene og blitt en nasjonal bevegelse. Nå baserer de andre sin strategi ikke på hva som er de grunnleggende problemene, men på hvor stor andel av makten hver enkelt kan skaffe seg i Kongressen, ved å støtte eller å gå imot MAS. Opplever Bolivia en krise med førrevolusjonære trekk uten å ha de nødvendige politiske redskapene?

I løpet av 90-tallet gikk Mellom-Amerika fra å være landbruksdominert til å bli «maquilera» – preget av eksportfirmaer i frisoner. Fordi Maquila-bedriftene importerer råvarene, og ikke betaler skatt, bidrar de ikke til statskassen. Og arbeidsplassene er både ustabile og dårlig betalt. I USA har holdningskampanjer overfor forbrukerne om arbeidsforholdene i maquila-fabrikkene, kombinert med press fra fagbevegelsen, tvunget de fleste store selskapene (GAP, Liz Claiborne, Nike, Reebok, osv.) til å innføre en adferdskodeks. Disse forsøker å få underleverandørene sine til å fremstå i et mer fordelaktig lys. Men det er fortsatt svært vanlig at arbeiderne i frisonene utsettes for fysisk vold, lovstridige oppsigelser, seksuell trakassering, uendelige arbeidsdager, samt manglende overtidsbetaling.

Situasjonen i Latin-Amerika preges mer av usikkerhet og fare for kaos, enn fremvekst av virkelige alternativer. Når 225 millioner menneskerlever i fattigdom, sitter regjeringene på tikkende bomber. De nye påtvungne frihandelsavtalene omfatter utover rent økonomiske spørsmål og saker som statsadministrasjon, arbeidslovgivning, åndsverk, miljø, natur- og energiressurser, samt helse og utdanning. Men dårlig skjult nykolonialisme får befolkningene i Latin-Amerika til å tordne. Det første toppmøtet mellom Den søramerikanske unionen og Den arabiske liga, som ble avsluttet i Brasil 11. mai, markerte det latinamerikanske kontinentets ønske om uavhengighet fra USA.

We want Freedom. A Life in the Black Panther Party, av Mumia Abu-Jamal, med forord av Kathleen Cleaver
South End Press, Cambridge, Massachusetts, 2004, 292 s.