Geriljaene FARC og ELN ble oppført på USAs liste over terrororganisasjoner i september 2001, og senere på EUs liste. De siste tjue årene har borgerkrigen i Colombia kostet minst 70 000 mennesker livet og resultert i tre millioner internt fordrevne. President Alvaro Uribes er besatt av å seire militært over sin «ondskapens akse», mens geriljaen ikke vil utlevere gisler før hans undertrykkende regjering forsvinner.
Chile er en av de få statene i Sør-Amerika som ikke har ratifisert den internasjonale avtalen om urbefolkningenes rettigheter. I hele det 20. århundret har mapuche-folket levd i skyggen. De undertrykkes, og kalles raskt i sin politiske kamp for «terrorister».
Zapatistene har bygget opp autonomi gjennom egne soner kalt caracoles (spiraler) og «råd for godt styre» (Juntas de buen gobierno). Disse fungerer som samordningsinstanser for de autonome kommunene i hvert område. Ifølge deres subcomandante Marcos er vinden som kommer nedenfra, opprørets og verdighetens vind. Den representerer et håp om å forvandle opprør til frihet og verdighet. I Chiapas har de funnet nye måter å organisere samfunnet på
Landet har siden uavhengigheten i 1825 opplevd rundt regnet 180 statskupp. I mange tiår var Washington pådriver for den militaristiske utviklingen i Bolivia. I fjor kom en ny «borgerorganisasjon» offisielt inn på den politiske arenaen–Tradepa. Organisasjonen sier den står for «en revolusjonær, uavhengig og humanistisk nasjonalisme» som går inn for at «hæren skal delta i den nasjonale utviklingen som motvekt til de korrupte politiske partiene. Men ifølge nyvalgte president Evo Morales er dette en fascistisk bevegelse fra en del av overkommandoen som ønsker et statskupp mot den sosiale bevegelsen og hans parti MAS. Overklassen i Bolivia har alltid gjort hva den kan for å beholde sine privilegier, og kommer ikke til å la Morales hvile på sine laurbær–det vil heller ikke Washington, de multinasjonale selskapene og den hvite eliten i de olje- og gassrike regionene Santa Cruz og Tarija. Over grensen har 500 soldater fra de amerikanske spesialstyrkene nå trent den paraguayanske hæren i «kamp mot terror og narkotrafikk». De har også arbeidet med å sette i stand flyplassen Mariscal Estigarribia i Chaco, som ligger 25 mil fra Bolivia–et perfekt utgangspunkt for en intervensjon i Bolivia?
Situasjonen i Latin-Amerika har ikke vært så gunstig for venstresiden på over femti år. I de nye samarbeidsavtalene i Latin-Amerika får man støtte i form av lån, teknisk og juridisk assistanse, marketing og internasjonal handel, mens det fra Nord-Amerika lages avtaler der markedets dominerende krefter og de store økonomiske interessentenes finansielle kapasitet rår grunnen. De cubanske og venezuelanske regjeringene går foran med en radikal form for integrering basert på utfyllende samarbeid. Eksempelvis i Venezuela gis lån og tilbud om utstyr og teknologi for foretak forlatt av eierne og overtatt av lønnstakerne. Målene er å implisere alle sosiale og økonomiske aktører som kooperativer, nasjonale firma, små, middels og store private foretak–og gi førsteprioritet til løsninger på befolkningenes grunnleggende problemer
«USA hater oss fordi de ikke kan få oss til å danse etter deres pipe. Vi har rett til å ha de systemet vi vil ha. Og det systemet vi har, forandrer vi den dagen det ikke passer oss lenger. Og det er Fidel klar over!», sier den kubanske musikeren José Luis Cortés.
Evo Morales er svært godt posisjonert som presidentkandidat. Det er også første gang en indianer kan innta Bolivias høyeste embete. Hans organisasjon MAS er den eneste politiske og sosiale bevegelsen med basis i kollektive, folkelige aksjoner som har overskredet de lokale rammene og blitt en nasjonal bevegelse. Nå baserer de andre sin strategi ikke på hva som er de grunnleggende problemene, men på hvor stor andel av makten hver enkelt kan skaffe seg i Kongressen, ved å støtte eller å gå imot MAS. Opplever Bolivia en krise med førrevolusjonære trekk uten å ha de nødvendige politiske redskapene?
Etter den økonomiske krisen som ruinerte Argentina i 2001, har stadig flere arbeidsledige okkupert sine gamle konkursrammede bedrifter og satt i gang produksjonen igjen uten sjefer. I dag finnes rundt 170 arbeiderstyrte bedrifter som gir jobb til mer enn 10 000 personer. Takket være kreativitet og en sterk solidaritetsbevegelse, klarer de å holde de arbeiderstyrte bedriftene gående, men de krever også politiske reformer og tiltak som støtter opp om de nye kooperativene. Vi ser nærmere på Bauen-kooperativet i Buenos Aires.
38 år etter Che Guevaras død, forteller Richard Gott, en av de få journalistene som opplevde dette på nært hold, hvordan den bolivianske hæren transporterte liket til den argentinske revolusjonshelten til Valle Grande–godt hjulpet av amerikanske offiserer og CIA-agenter. I denne lille landsbyen «klargjorde» legepersonell liket før det ble presentert for all verdens media.
I løpet av 90-tallet gikk Mellom-Amerika fra å være landbruksdominert til å bli «maquilera» – preget av eksportfirmaer i frisoner. Fordi Maquila-bedriftene importerer råvarene, og ikke betaler skatt, bidrar de ikke til statskassen. Og arbeidsplassene er både ustabile og dårlig betalt. I USA har holdningskampanjer overfor forbrukerne om arbeidsforholdene i maquila-fabrikkene, kombinert med press fra fagbevegelsen, tvunget de fleste store selskapene (GAP, Liz Claiborne, Nike, Reebok, osv.) til å innføre en adferdskodeks. Disse forsøker å få underleverandørene sine til å fremstå i et mer fordelaktig lys. Men det er fortsatt svært vanlig at arbeiderne i frisonene utsettes for fysisk vold, lovstridige oppsigelser, seksuell trakassering, uendelige arbeidsdager, samt manglende overtidsbetaling.
Situasjonen i Latin-Amerika preges mer av usikkerhet og fare for kaos, enn fremvekst av virkelige alternativer. Når 225 millioner menneskerlever i fattigdom, sitter regjeringene på tikkende bomber. De nye påtvungne frihandelsavtalene omfatter utover rent økonomiske spørsmål og saker som statsadministrasjon, arbeidslovgivning, åndsverk, miljø, natur- og energiressurser, samt helse og utdanning. Men dårlig skjult nykolonialisme får befolkningene i Latin-Amerika til å tordne. Det første toppmøtet mellom Den søramerikanske unionen og Den arabiske liga, som ble avsluttet i Brasil 11. mai, markerte det latinamerikanske kontinentets ønske om uavhengighet fra USA.
Uten offisielle innrømmelser vil sårene aldri gro, skriver José Maldavsky, en av de mange tusen som ble torturert under Augusto Pinochets diktatur. Deler av hæren er nå for første gang villig til å innrømme overgrep.
Den katolske kirken i Latin-Amerika er i ferd med å miste sin dominerende rolle. Samtidig vokser det frem evangeliske bevegelser og pinsemenigheter som står sterkt i urbefolkningen. I Ecuador er den evangeliske urfolksbevegelsen FEINE blitt en viktig politisk kraft.
We want Freedom. A Life in the Black Panther Party, av Mumia Abu-Jamal, med forord av Kathleen Cleaver
South End Press, Cambridge, Massachusetts, 2004, 292 s.
I 1902 reiste den selvutnevnte sheriffen Martin Sheffields til Argentina på jakt etter rømlingene Butch Cassidy og Sundance Kid. Han fant dem, men arresterte dem aldri. Vi fulgte Sheffields' fotspor, hundre år etter.
31. oktober valgte Uruguay en president fra venstresiden, etter 170 år med borgerlig topartistyre. Samtidig bestemte et flertall på 64,5 prosent i en folkeavstemning å grunnlovsbestemme at vann er offentlig eiendom og ikke skal privatiseres.
I 2004 skulle Haiti feire 200-årsjubileet for sin uavhengighet, men både naturkrefter og politiske krefter har skapt et dramatisk jubileumsår. I februar ble president Jean-Bertrand Aristide tvunget til å gå av og forlate landet. Fortsatt er det mange ubesvarte spørsmål knyttet til koalisjonen som felte ham.
Brakseieren for president Hugo Chávez i folkeavstemningen 15. august gir håp om fortsatte sosiale reformer.
Brakseieren for president Hugo Chávez i folkeavstemningen 15. august gir håp om fortsatte sosiale reformer.
I mai 2004 mistet 103 unge innsatte livet da fengselet i San Pedro Sula brant. Tragedien er bare toppen av isfjellet. Honduras har erklært krig mot gjengkriminalitet, og resultatet er utenomrettslige henrettelser av barn og unge.
Et nytt, svært kritikkverdig fenomen har dukket opp i Honduras: dødsfall i varetekt. Flere titalls unge mistenkte i fengsel har mistet livet under mistenkelige forhold, mens de var under oppsyn av politi og fengselsbetjenter. Til å begynne med var det få som lot seg merke ved dette fenomenet, som virkelig toppet seg i april 2003, i fengselet El Porvenir, nær byen La Ceiba ved atlanterhavskysten. Da døde 58 innsatte som praktisk talt alle sammen var medlemmer av gjengen «El Barrio 18». Noen brant levende, andre ble skutt ned. Rettsvesenet har først nå fått klarhet i omstendighetene rundt denne tragedien. Den offisielle versjonen gikk ut på at utgangspunktet var en konflikt mellom gjengmedlemmer (som til tross for at de var fengslet skal ha vært væpnet til tennene…) og en plutselig skuddveksling i en celle. Det er nå klart at det var politiet og de militære som var skyldige i det som likner på en kollektiv massakre. Fengselsvokterne skal ha provosert fram en konflikt mellom to gjenger for å kunne likvidere de unge innsatte uten å bli straffet. Før riksadvokat Roy Medina fratrådte sin stilling i mars 2003, etterforsket han et femtitalls individer som for det meste tilhørte politiet. Ingen fikk noen form for straff. Etter at «antigjengloven» (lov 332, se hovedsak) ble vedtatt av Kongressen i juli 2003, har fengslene blitt fylt til randen av tusener av unge, anholdt og arrestert på grunn av deres tilhørighet til en gjeng. Fengselet i San Pedro Sula, landets nest største by, 24 mil nord for hovedstaden, har en kapasitet på 800 innsatte. Da en brann brøt ut i dette fengselet 17. mai 2003, rommet det 2200 innsatte – nesten tre ganger så mange. 300 innsatte døde under forferdelige omstendigheter. Flesteparten var medlemmer av gjengen «Mara Salvatrucha». Flere av de overlevende har anklagd myndighetene for ikke å ha kommet dem til unnsetning og holdt dem innesperret etter at brannen brøt ut. Disse vitneprovene ble bekreftet av San Pedro Sulas biskop, Rómulo Emiliani, som har fått opplysninger om dette: «I over en time tryglet fangene om at man måtte åpne dørene til cellene deres.» Men uten resultat. 1 Ifølge Casa Alianza er 59 unge under 23 år blitt myrdet i varetekt mellom mai 2002 og mars 2004. 2 BBC, London, 19. mai 2004.
Zbigniew Brzezinski, George Soros, Benjamin Barber og Michael Moore har en ting til felles–de har alle skrevet bøker om Bush.
Bianco, rosso, verde… e azzurro. Mappe e colori dell’Italia politica (Hvitt, rødt, grønt… og blått. Det politiske Italias kart og farger) Av Ilvo Diamanti Il Mulino, Bologna, 2003, 181 sider. Le Nouveau prince (Den nye fyrsten), Av Pierre Musso Editions de l’Aube, La Tour-d’Aigues, 2003, 195 sider. I fjor utkom to nødvendige bøker for den som vil forstå «berlusconismen» og det Italia som ga Silvio Berlusconi makten. Ilvo Diamanti understreker i sin bok fenomenets «kompleksitet», og sier seg dermed enig i Pierre Mussos påstand om at man ikke kan forklare dette fenomenet ved å redusere det til enkle begrep som «telepopulisme» eller «telekrati». Og det er enda mer feilslått å snakke om «telefascisme» eller «elektronisk peronisme».Selv om det er elementer av sannhet i disse forenklede forklaringene, forbigår de det viktigste når de reduserer den utrolige suksessen til Il Cavaliere (ett av Berlusconis kallenavn) til det faktum at han kontrollerer samtlige italienske TV-selskaper. Ifølge Pierre Musso har et «symbolsk statskupp» funnet sted – erobringen av italienernes drømmer og forestillinger. Musso er professor i informasjons- og kommunikasjonsvitenskap, og understreker at «tv-mediet ikke bare er et manipulasjonsredskap», men «først og fremst en sosial forbindelse, det vil si et bånd – for ikke å si et speil – mellom et samfunn og dets forestillinger». Musso vil med sin bok vise hvordan Il Cavaliere utnyttet krisen i de tradisjonelle partiene for å gjøre dette symbolikkens fremste domene til sitt, og etablere sitt «hegemoni» (i den betydningen den marxistiske filosofen Antonio Gramsci gir dette begrepet: politisk og kulturelt herredømme over et samfunn). For å forstå fenomenet Berlusconi må man kjenne til historien om hvordan denne magnaten fra Milano kom til toppen, og det grunnleggende elementet i denne historien er de strategier han satte i verk i forhold til bruken av TV-mediet. Berlusconi går for øvrig også under kallenavnet «forestillingenes manager».I 1990-årenes politiske tomrom – som var et resultat av kombinasjonen av Berlinmurens fall og den italienske antikorrupsjonsoperasjonen «Rene hender» – «investerer Berlusconi på nytt i symbolbruk og i italienernes drømmer». Han gir et bilde av seg selv som en slags ny Kristus som «inkarnerer og forener» de mest populære skikkelsene i Italia («formann i fotballklubben AC Milan, en rik og mektig lykkejeger, fjernsynets og Kirkens største stjerne – en slags pavefigur»). Samtidig gir han «forbrukerborgerne» i Italia «en liberal og konservativ amerikansk drøm, omformet av latinske og katolske tradisjoner», det vil si den drømmen hans tv-kanaler har formet i over to tiår. Med utgangspunkt i situasjonen i Italia tar Musso for seg den grunnleggende forbindelsen mellom politikk og billedbruk, en forbindelse som også har ført til en krise på den franske politiske scene. Har denne modellen et «eksportpotensial», slik Musso hevder? Både hans og Diamantis bok understreker egentlig i hvor stor grad situasjonen i Italia er spesifikk.Ilvo Diamanti, professor i statsvitenskap, undersøker hva som er igjen av de store lokalpolitiske tradisjonene (som i 50 år har preget italienske kommuner, provinser og regioner) i en tid hvor «partiene, fascinert av Berlusconis suksess, foretrekker å satse på kommunikasjon, og da særlig media, og velgerne har en tendens til å fokusere på lederen heller enn partiet». Diamanti har særlig studert rotfestingen til Forza Italia, dette partiet som ble grunnlagt uten særlig rot i virkeligheten av Berlusconi i 1994. Forfatteren konkluderer med at dette partiet er «en ustødig og flytende
Refusenik! Israel’s soldiers of conscience
Peretz Kidron (red), forord av Susan Sontag
Zed Books, februar 2004, 118 s.
