Midt i mellom

Utskjelt for sin konformitet, hyllet for sin stabiliserende faktor, kurtisert for sin kvantitative tyngde: Middelklassen har stått i sentrum for politisk taktikk og tenkning i århundrer (se artikkel på side 14–15). Vestlige ledere og økonomer hyller den gryende middelklassen potensielle rolle som både revolusjonær og stabiliserende faktor i Afrika så vel som Asia (se artikkel på side 14–15). Det kan settes store spørsmålstegn ved dens reelle sammensetning og ambisjoner flere steder, eller om den i det hele tatt eksisterer, som i Russland (se artikkel side 12–13). I Vesten kan det se ut som om en middelklasse er en luksus kapitalismen ikke lenger har råd til.



Den moderne middelklassen i Europa er i stor grad et resultat av sosialdemokratiets utjevnende politikk, med sosial mobilitet og tilgang til utdanning og kultur. Eller den er et resultat av utviklingen av en større forbrukerklasse som økonomiens motor, som i USA. Dette relativt velstående og utdannede mellomsjiktet, med sikre jobber, trygg moral og kulturelle interesser utover den rene materialisme, er et så dominerende element i samfunnets forestillingsverden at langt flere oppfatter seg som en del av den enn det som faktisk er tilfellet. I Storbritannia kaller hele 71 prosent seg middelklasse. Nostalgien for middelklassen, som viser seg på den amerikanske høyresiden og Tea Party, er et talende tegn i tiden, for middelklassen presses i begge ender.



Realinntektene til de nederste 90 prosentene i USA har så å si ikke økt siden 1973. I de økonomisk gode tidene før finanskrisen sank faktisk medianinntekten med 2000 dollar. Årene siden finanskrisen har ikke bidratt til å bedre denne utviklingen, snarere tvert imot. Den sosiale mobiliteten har stagnert fullstendig.2 Skillet mellom fattige og rike øker drastisk. I dag bor knappe 40 prosent av amerikanske familier i såkalte middelklassestrøk, mot 65 prosent i 1970.3 Stadige økninger i skolepenger sperrer utdanningsmulighetene for de store massene, eller setter dem i et «slaveforhold» til arbeidsgiverne, der enhver yrkesmessig frihet og moral elimineres av overhengende gjeld for utdannede.



I Europa, med Norge som et hederlig unntak, truer sparepolitikk med å utradere middelklassen. Middelklassen var nettopp de som hadde tilgang til å ta opp gjeld til hus og studier, de som hadde trygge jobber i det offentlige og i institusjoner. Med budsjettkutt og oppsigelser er de også de som mister fundamentet og deklasseres til den stadig voksende «underklassen» av folk med usikre arbeidsforhold og inntektskilder. Når de godene som skapte middelklassen, billig eller gratis utdanning og økonomisk sikkerhet til å ta sjanser og søke frihet, forsvinner, vil også samfunnets klassesammensetning endres radikalt. Dette vil etter all sannsynlighet vise seg i det kommende parlamentsvalget i Hellas, 6. mai.



Yrker forsvinner, institusjoner, livslange karrierer, arbeidets integrerende rolle. Snart vil kanskje den tradisjonelle middelklassen bli en fjern drøm, en skyggefull eksistens som påkalles nostalgisk for å mobilisere klassebevissthet og gjenreise samfunnet.

Den mer eller mindre globale og løselig sammensatte okkuperingsbevegelsen, fra indignados i Spania til amerikanske Occupy via de store studentbevegelsene i Chile (se artikkel side 11–13) vitner ikke bare om middelklassens prekære situasjon, men gir også håp om at samfunnets mellomsjikt kan gjenfinne troen på mer radikale endringer og en reell framtid i allianser med andre utsatte klasser (se artikkel side 16–19), snarere enn å holde fast på håpet om at det gryende oligarkiet (se artikkel på neste side) vil bringe den gylne tiden tilbake.

© norske LMD


Fotnoter:
1 Owen Jones, «Chavs – Klasseforakt i spareknivenes Storbritannia», Le Monde diplomatique, september 2011.

2 «The crisis of middle-class America», Financial Times, 30. juli 2010.

3 «Middelklassestrøk skrumper inn i USA», NTB, 17. november 2011.