Rettssaken i Fritt fall tegner et fasettert bilde av et ekteskap så svekket at det kan ha endt i drap eller selvmord. Filmen gir også en hjerterå skildring av nedverdigelsen i å være siktet og umyndiggjort mens privatlivet blir nyhetsstoff.
Atmosfæren er gammelmodig rock and roll, tango og vodka. Stillferdige mennesker møtes med snaue replikker i provisoriske iscenesettelser. Aki Kaurismäki er en av få nålevende regissører som viser hvor basal filmkunst kan være.
Med et hjerte av gull: I rollen som kongens elskerinne Jeanne du Barry betoner regissør Maïwenn de skjebnesvangre konsekvenser av de såkalt nære ting.
Erik Gandinis galleri av mennesker fra hele spekteret av jobbrelasjoner gir et fasettert og urovekkende bilde av vårt forhold til arbeid.
Filmen om den første smarttelefonen skildrer en hektisk produksjonsprosess og særlig en til dels kaotisk lansering. Den kunne gjerne hatt mer av det første.
Svik, mord og hevn er sentrale bestanddeler i en arkaisk japansk fortellertradisjon kalt «jitsuroku». Motivkretsen lever i beste velgående i mangaserier og utallige filmer med hevn som drivkraft. En eksemplarisk tradisjonsbærer er Toshiya Fujitas Lady Snowblood fra 1973.
Når Nick Cassavetes lager film basert på en virkelig historie om bortføring av tenåringsjenter, skulle utgangspunktet være rikt på muligheter. Ikke alle valg han tar er innlysende.
Når artistens egen datter står for portrettet, bør det ikke overraske at dokumentarens fokus er personen heller enn fenomenet, den overarbeidede mor framfor artisten. Noe bransjekunnskap tilføres likevel med Donna Summers privatliv, som ikke var uten dramatikk.
Nøkternt observerende eller slapt konstaterende? Publikum vil trolig deles i synet på denne halvkvedede medlidenhet med den aldrende keiserinne Elisabeths åk.
Elegance Brattons auteur-debut The Inspection er avstemt, ryddig og med en imponerende ledig flyt, også med tanke på at filmen er om hans egne erfaringer som homofil rekrutt i den amerikanske marinen.
I Rainer Werner Fassbinders filmer er man gjerne dominerende, underdanig eller begge deler, som hovedrollen i Petra von Kants bitre tårer fra 1972. François Ozon brukte femtiårsjubileet til å gjøre noen små justeringer i sin nye versjon av tyskerens kammerspill.
Javier Bardem drar mye av lasset i dette beherskede myldrebildet av en spansk arbeidsplass som produserer vekter. De ansattes forskjellige relasjoner til sjefen munner ut i et vitalt hverdagsdrama med tilløp til situasjonskomikk.
James Ivorys dekorative produksjonsdesign kan være avskrekkende for publikum som frykter ufarliggjøring av de grelle klasseforskjeller som skildres. E.M. Forsters sosiale engasjement er likevel ikke til å ta feil av i den elegante trettiåringen Howards End.
Crimes of the Future viderefører motiv kjent fra høydepunktene i David Cronenbergs filmografi: bisarr bioteknologi, lystpreget selvskading og grådig fokus på kroppens innside, gjerne via nye åpninger.
Official Competitions skildring av innstuderingen av et filmmanus blir et elegant spill på innfallsvinkler, fordommer og fiksjonsnivåer, og setter solide spørsmålstegn ved forhastede slutninger, også hos oss i publikum.
Wheel of Fortune and Fantasy utmerker seg med en nesten påfallende asketisk scenografi, og med sin bestemte disponering av hendelser.
Kjærlighet til salgs – gitt tabuet rundt slike forbindelser, spiller Sophie Hydes skildring av denne relasjonen på mange av de samme strenger som øvrige filmer der Han møter Henne. Emma Thompson er heller ingen heftelse.
Barry Levinson er påfallende lydig i filmatiseringen av Alan Hafts bok om faren, Auschwitz-bokseren Harry Haft. Til gjengjeld er denne livshistorien sterk nok i seg selv.
Som westernfilm er Old Henry en kontant stiløvelse, og mest av alt en overbevisende etappe i skuespilleren Tim Blake Nelsons utvikling.
Kategorier overskrides, livssyn utfordres. Thailandske Apichatpong Weerasethakul er en av få nålevende regissører som kan påberope seg en egen sjanger.
… blir komikere som Bill Maher konger av selvsagtheter. Gitt omstendighetene, fortoner disse selvfølgelighetene seg som glitrende innsikter.
Asghar Farhadi presenterer en mann uten andre egenskaper enn omgivelsene tillegger ham. Slik blir han pussig nok en mann med mange ansikter, i en film som derimot er sosial satire med steinansikt, en sjelden miks av kynisme og empati.
Seere som er umettelige på offentlige figurers privatliv får et og annet kjøttbein også i Bruce David Kleins portrett av finansmannen Carl Icahn. Heldigvis tar det ikke alt fokus fra virksomheten han i utgangspunktet er kjent for.
Luchino Viscontis femtiåring Døden i Venedig skildrer et svermeri så håpløst og dødsdømt at filmens framdrift synes å drives av umulighetene alene, med Dirk Bogarde i sitt livs rolle som døende komponist på stranden.
