I Rainer Werner Fassbinders filmer er man gjerne dominerende, underdanig eller begge deler, som hovedrollen i Petra von Kants bitre tårer fra 1972. François Ozon brukte femtiårsjubileet til å gjøre noen små justeringer i sin nye versjon av tyskerens kammerspill.
Javier Bardem drar mye av lasset i dette beherskede myldrebildet av en spansk arbeidsplass som produserer vekter. De ansattes forskjellige relasjoner til sjefen munner ut i et vitalt hverdagsdrama med tilløp til situasjonskomikk.
James Ivorys dekorative produksjonsdesign kan være avskrekkende for publikum som frykter ufarliggjøring av de grelle klasseforskjeller som skildres. E.M. Forsters sosiale engasjement er likevel ikke til å ta feil av i den elegante trettiåringen Howards End.
Crimes of the Future viderefører motiv kjent fra høydepunktene i David Cronenbergs filmografi: bisarr bioteknologi, lystpreget selvskading og grådig fokus på kroppens innside, gjerne via nye åpninger.
Official Competitions skildring av innstuderingen av et filmmanus blir et elegant spill på innfallsvinkler, fordommer og fiksjonsnivåer, og setter solide spørsmålstegn ved forhastede slutninger, også hos oss i publikum.
Wheel of Fortune and Fantasy utmerker seg med en nesten påfallende asketisk scenografi, og med sin bestemte disponering av hendelser.
Kjærlighet til salgs – gitt tabuet rundt slike forbindelser, spiller Sophie Hydes skildring av denne relasjonen på mange av de samme strenger som øvrige filmer der Han møter Henne. Emma Thompson er heller ingen heftelse.
Barry Levinson er påfallende lydig i filmatiseringen av Alan Hafts bok om faren, Auschwitz-bokseren Harry Haft. Til gjengjeld er denne livshistorien sterk nok i seg selv.
Som westernfilm er Old Henry en kontant stiløvelse, og mest av alt en overbevisende etappe i skuespilleren Tim Blake Nelsons utvikling.
Kategorier overskrides, livssyn utfordres. Thailandske Apichatpong Weerasethakul er en av få nålevende regissører som kan påberope seg en egen sjanger.
… blir komikere som Bill Maher konger av selvsagtheter. Gitt omstendighetene, fortoner disse selvfølgelighetene seg som glitrende innsikter.
Asghar Farhadi presenterer en mann uten andre egenskaper enn omgivelsene tillegger ham. Slik blir han pussig nok en mann med mange ansikter, i en film som derimot er sosial satire med steinansikt, en sjelden miks av kynisme og empati.
Seere som er umettelige på offentlige figurers privatliv får et og annet kjøttbein også i Bruce David Kleins portrett av finansmannen Carl Icahn. Heldigvis tar det ikke alt fokus fra virksomheten han i utgangspunktet er kjent for.
Luchino Viscontis femtiåring Døden i Venedig skildrer et svermeri så håpløst og dødsdømt at filmens framdrift synes å drives av umulighetene alene, med Dirk Bogarde i sitt livs rolle som døende komponist på stranden.
I sin svanesang for tapte tradisjoner skildrer Luzzu tilværelsen til en solitær maltesisk fisker. Uten å bli sjenerende agitatorisk deler regissør Alex Camilleri sin frustrasjon på vegne av lokale småskalajobber som ikke utarmer naturen.
Mye kan sies om det å henge etter fingertuppene i en loddrett fjellvegg uten sikring, men det blir utvilsomt noen fabelaktige bilder og svimlende scener av det.
Selv om Terminator-filmene tilhører såkalt vitenskapelig fiksjon, er det åpenbart ganske primitive drifter de pleier hos publikum. For eksempel det barnaktige behov for å gå rett på, samme hva man støter på.
Kjente motiv går igjen i Paul Schraders skildring av en skyldbetynget pokerspiller som ser en yngre mann som en mulig delegat.
Teknomusikkens kjente pionerer fant ikke opp kruttet alene. I den informasjonsmettede dokumentaren Sisters With Transistors blir forrige århundres kvinnelige lydkunstnere omsider trukket fram fra glemselen.
Tapsfornemmelser, sjalusi og lengsler er reaksjoner vi neppe vokser fra med det første. Av den grunn alene kan Hagai Levis nye variasjoner over Ingmar Bergmans snart 50-årige Scener fra et ekteskap ha sin berettigelse.
Éric Rohmers filmografi skriver seg tilbake til begynnelsen av sekstitallet, ofte med moral som erklært tematikk. Filmene hans minner oss om våre synsvinkler, selvbedrag og fordommer, men presenterer det med en hverdagslig vitalitet og sjarme.
Noen har filmet noe og sendt det videre. Overgrepet blir ikke spesifisert som en voldtekt. Likevel er det åpenbart rape revenge-motivet som driver Emerald Fennells debutfilm, der subsjangeren har fått en tidsmessig oppgradering av struktur og miljø.
The Covid Diaries, videodagbøkene til fem unge mennesker i New York, kan sies å være en bagatell, men ikke desto mindre en sympatisk sådan.
François Ozons Sommeren ’85 og HBO-serien It’s a Sin tar oss tilbake til åttitallet og tidens vilkår for homofil kjærlighet. It’s a Sin har dessuten aids på dagsorden, og viser hva den nifse sykdommen gjorde med liv, helse og omgangsform.
