Paolo Sorrentinos siste, Den store skjønnheten, føyer seg til en imponerende filmografi, hvor en livstrøtt, til tider suicidal verdensanskuelse får en paradoksalt vital formulering. Tematikken er makt, status og tapsfornemmelser, samt transaksjonene der i mellom.
Hvor godt man liker filmen om Apple-mannen Steve Jobs, er som så ofte et spørsmål om filmvaner, men i vel så høy grad om hvor høyt man setter hovedrollen og produktene hans, og dernest i hvilken grad filmen gir form til tenkningen bak produktene.
Det vestlige ungdomsopprøret har vart i over 60 år. Og filmmediet har vært med hele veien, fra uropprørerne Marlon Brando i The Wild One og Paul Newman i Hud til årets The Bling Ring og Spring Breakers.
Innblikk er stikkordet for både The Butler og A Late Quartet, virksomheten bakenfor den offentlige opptreden: Diskusjoner, konflikter og rivalisering i orkestret, streif av debatter og forhandlinger i Det hvite hus.
Er den ene et produkt av den andre? Jan Ole Gersters debutfilm Oh boy overlater tolkningen til publikum, mens hovedpersonen – tankefull og forhåpentlig – vandrer omkring i Berlin.
I Sofia Coppolas The Bling Ring trekkes de kjendisfikserte fram i lyset, ut av skyggetilværelsen som pikante bimotiv i hennes tidligere filmer.
François Ozons I de beste hjem skildrer samspillet mellom fortellernivåene når fortelleren påvirker de han forteller om. Når etikken hules ut av poetikken åpnes det for temmelig bredbent satire.
I Paradis: Håp setter Ulrich Seidl tenåringsjenters famlende grublerier opp mot de voksnes vaklende selvbeherskelse. Seidl avstår fra å forklare dem og godt er det.
Spørsmålet om sukring av pillen er bare en av mange utfordringer reklamemannen René påtar seg når han går med på å lede opposisjonens mediekampanje mot Augusto Pinochet.
Dokumtentaren Bully viser hvilken institusjon trakassering har blitt i skolebarns hverdag, og etterlater noen spørsmål om lærerstandens og myndigheters ansvar.
Hvem er god og hvem er ond i en verden der alt er endevendt? Den «gode» leiemorderen Tul ser verden opp ned etter en skade, som et mulig symbol for en nasjons politiske forvirring.
Ulrich Seidls Paradis er en stemningsmessig huskestue, der eksaltert humor og humør veksler med det grelleste ubehag i beskrivelsen av en vestlig verden på nachspielstadiet.
14 kilometer er en påminnelse om hvor såre enkel en film faktisk kan gjøres, i en ubarmhjertig fortelling om tre unge mennesker som velger å forlate sine fødeland – og hvorfor.
Gitt finanssektorens sentrale og foruroligende rolle i vestlige samfunn finnes det overraskende få fiksjonsfilmer om den. J. C. Chandors Margin Call forsøker å bøte på mangelen. Og reiser spørsmålet om fraværet av finansfolk med dårlig samvittighet som klasket ned i fortauene på Wall Street høsten 2008.
Dra på ferie sammen, gå hverandre på nervene, snakk ut: Blant litt mange enkeltskjebner og et litt vassent publikumsfrieri finner vi et forpint kjærlighetsdrama som knapt har vært å se på film tidligere.
Robert B. Weides dokumentar om filmskaperen og mannen Woody Allen er en gave til alle gamle fans, kanskje særlig oss frafalne: et hyggelig gjensyn med både høy- og lavmål i karrieren. For medlemmer av klubben som neppe vil ha medlemmer som ønsker medlemskap.
En dokumentar om tradere på gølvet og en dokumentar om de siste sauecowboyene skildrer to høyst ulike næringer. Til tross for innbyrdes forskjeller, har de mer til felles enn at begge representerer eksotiske bransjer i solnedgang.
Vi må snakke om Kevin er en sterk og noe tendensiøs historie som underbygges med alle fagets knep. Regissør Lynne Ramsay er en visuell virtuos, men blir overdrevent didaktisk i fortellingen om et sterkt fortegnet bøllefrø som oser av uforholdsmessig forakt, umotivert fiendtlighet og demonstrativt lite empati.
Debutant Schleinzers trivielle hverdagsrytme gjør en grotesk historie utholdelig. Han forfører oss et godt stykke på vei til en innlevelse på overgriperens premisser, mens disse motarbeides kontinuerlig av udådens realitet.
I Møte i Toscana spiller den anerkjente regissøren Abbas Kiarostami på hovedrollenes fordommer og forventninger, og i siste instans publikums, i en overraskende sprek film.
Den ujevne regissøren Wim Wenders viser ofte begavelse i dokumentarfilmene sine. Med Pina føyer han et nytt tilskudd til en respektabel rekke av sympatiske kunstnerportretter.
To av filmkunstens milepæler hadde premiere for femti år siden: Michelangelo Antonionis Natten og Alain Resnais’ I fjor i Marienbad. Begge viser en filmkunstnerisk selvstendighet som til dags dato er uovertruffen. Med det reiser de spørsmålet om filmkunsten har utviklet seg siden. Hvor banebrytende kan en banebrytende regissør være idag?
Dokumentaren POM Wonderful presents: The Greatest Movie Ever Sold viser hvordan filmer sponses til verden.
Jean-Pierre og Luc Dardenne fokuserer de evige spørsmål i dagsaktuelle problemstillinger. De belgiske prisgrossistenes beherskede framstilling av opprivende skjebner ender denne gang i en lysere, mer forhåpningsfull film enn vi tidligere har sett fra dem.
