Film som fredsbygging
En filmfestival kan forebygge fred i et tidligere men fremdeles urolig krigsområde.
Dokumentarisk selvrefleksjon
Dokumentarfilmen er et demokratisk uttrykk og undervurdert som kunstform. Men flere selvstendige filmskapere og journalister har dødd de siste årene når de har begitt seg inn i krigsområder. Hva kan man lære om bransjen i løpet av hundre seminarer på en britisk dokumentarfilmfestival?
Umulig forsoning
Konflikten mellom Israel og Palestina er bakteppe for dokumentarfestivalen Docaviv i Tel Aviv. Festivalen viser i likhet med dagliglivet at en forsoning er langt unna, på tross av sterk kritikk mot den israelske statens sikkerhetspolitikk.
Blodig vitnesbyrd
Opprøret i Syria er det verste journalisten og filmskaperen Sofia Amara har opplevd i løpet av sine 22 år som krigsreporter. Vi møtte henne for å snakke om hennes opplevelser. Budskapet hennes er klart: Det internasjonale samfunnet kan ikke sitte stille og se på dette overgrepet mot den syriske befolkningen.
– Vi trenger en ny Oslo-avtale
Eyal Sivan lager heller filmer om overgriperen enn offeret. Med sin siste film Common State tar han til orde for énstatsløsning i Israel. Truls Lie møtte Sivan i Tessaloniki.
Filmens hukommelse
Dokumentasjon av minner står sentralt i flere nye filmer om konflikten mellom Israel og Palestina. Tjener de bare til å bearbeide sorgen, eller kan filmene faktisk få oss til å handle?
Negasjonens kraft
Flere bøker forsøker å snakke om et revolusjonerende nytt fellesskap. Men er det mulig, slik filosofen Giorgio Agamben og amerikaneren Gene Sharp gjør, å fremme ikke-vold som strategi?
Med Hizbollah i Libanon
Hvor lenge kan freden vare på et sted som Beirut? Massakrene i Sabra og Shatila antyder tretti år etter hva som igjen kan blusse opp i denne byen. Om ikke Hizbollah og den ytre israelske fienden holder landet sammen.
Essaymesteren Farocki
Hva kan dagens filmskapere lære av en tysker som har laget eksperimentell film siden 60-tallet, i dag professor på Kunstakademiet i Wien? Vi møtte ham på festival i Lisboa.
Kvinners mot
Årets Film Fra Sør viste hva mot og engasjement har å si i kampen mot overgrep og massakre.
En kjærlighet til verden
To nye bøker om filosofen Hannah Arendt bryr seg ikke stort om å vise hvordan man kan få anvendt Arendt. Men hennes politiske tenkning om totalitarisme, pluralitet, frihet og revolusjon er fremdeles like aktuell i dag, 35 år etter hennes død.
Kairos – revolusjonens øyeblikk
Kairo i august, et halvår etter starten på den egyptiske revolusjon.
Istanbuls ecumenopolis
En filmfestival og tre demonstrasjoner som forteller meg noe om Istanbul og frihet.
Fra et jurymedlem
Hvordan vurderer man filmer opp mot hverandre for å kåre en vinner? Og hvorfor havner kvinner så ofte i bakgrunnen på filmlerretet?
Avmaktens styrke
Hva betyr etikk i dagens internasjonale politiske klima, eller i samtalen mellom en selv og andre? Hvordan gir gudstroen eller kjærligheten mening for et liv? Vi samtaler med professor emeritus Asbjørn Aarnes (87), som på slutten av sitt liv gjør opp status med noen av hans livs viktigste innsikter.
Filmhistoriens nytte og unytte
Hvordan går det når norske filmkunstnere fra 1960 til 1990 skal portretteres? Kurator Fahrad Kalantary ga en rekke yngre norske filmkunstnere frie tøyler. En påfallende beundrende omgang med historien har blitt det mest framtredene ved portrettene, som kun i
liten grad evner å reflektere over historiens relevans for norsk filmkunst.
Flyktningen, estetisert
Kunsten har en tendens til å estetisere flyktningene og dermed frata dem politisk betydning.
Alvoret i Berlin
Cinema for Peace kretser rundt tilværelsens uutholdelige tyngde. Det gjør også juryvinner Béla Tarrs The Turin Horse. Alvoret var toneangivende for de mest interessante delene av årets filmfestival i Berlin.
Konspirasjon mot konspirasjonen
Tre nye dokumentarfilmer viser avsløringens kraft. Burma Soldier, You Don’t Like the Truth–4 Days inside Guantánamo og WikiRebels avdekker på hver sin måte statlig maktmisbruk.
Essayfilmens kjetterske form
Essayfilmen gjør seg stadig mer gjeldende som politisk uttrykk. Det viste høstens dokumentarfilmfestivaler. Men hva kjennetegner egentlig essayfilmen som sjanger?
Dokumentarens dilemmaer
Hvor mange dilemmaer kan et menneske utsettes for i løpet av en uke? Både som ordstyrer og som publikummer under filmfestivalen Film Fra Sør i Oslo i oktober, ble jeg utsatt for en veritabel mengde av disse. Du vil utsettes for noe av det samme.
Dødens Venezia
Essayfilmen viser seg standhaftig overfor filmindustrien. Under filmfestivalen i Venezia overrasket Vincent Gallo og Isaac Julien positivt, mens Sofia Coppola var en skuffelse. Som et gjennomgangstema i filmkunsten, hadde også en rekke filmer i Venezia dødens mange former som motiv.
Kroppens meteorologiske laboratorium
Butoh er en øvelse i det egoløse, i å slippe seg selv og la kroppen overta, ifølge Monica Emilie Herstad, som bringer den japanske dansetradisjonen til Norge med forestillingen Movers and shakers.
Den monterte virkeligheten
Oppgaven å klippe sammen NRK-filmen Kjære Haiti, hva nå? et halvt år etter jordskjelvet, bød på en del utfordringer. Framfor å lage en typisk dramatisk fortelling, ble valget et filmessay av inntrykk som henleder til vår ofte noe montasjeaktige måte å oppfatte eller forestille oss virkeligheten på.