
Voksen frykt for ungdomstiden
Netflix-serien Adolescence har blitt hyllet for å ta opp de mange utfordringene dagens tenåringer opplever med en digital verden som blir stadig mer giftig. Men den snakker først og fremst til engstelige foreldre.
Netflix-serien Adolescence har blitt hyllet for å ta opp de mange utfordringene dagens tenåringer opplever med en digital verden som blir stadig mer giftig. Men den snakker først og fremst til engstelige foreldre.
Anders Rønnow Klarlund har med The Secret Society of Fine Arts taget bevægelsen ud af filmen. Det er smukt og virtuost, men på ingen måde noget, man gribes af.
Ulrich Seidls Paradis er en stemningsmessig huskestue, der eksaltert humor og humør veksler med det grelleste ubehag i beskrivelsen av en vestlig verden på nachspielstadiet.
I The Dark Knight Rises viser Hollywood seg ute av stand til å forestille seg ekte folkemakt uten vold. Men tanken om at Occupy-bevegelsen kan ta makten og etablere et folkedemokrati på Manhattan er åpenbart absurd. Hvorfor drømmer da en Hollywood-kassasuksess om det?
Nylig publicerede magasinet The New Yorker en artikel om udfordringen ved at finde ud af, hvad man egentlig skal læse. I et menneskeliv kan man, selv hvis man er yderst ihærdig og dygtig, kun nå at læse få tusinde bøger, og med den voldsomme mængde af udgivelser, kan det være vanskeligt at beslutte sig for, hvordan man skal placere sin sparsomme læsetid.
Til Ungdommen fungerer frem for alt som en oprigtig ode til ungdomslivet, håbet og viljen, der gør, at mennesket aldrig giver op.
Kane er nå blitt detronisert av en film som på flere måter er dens rake motsetning. Vertigo er fargerik, mens Kane var i svart/hvitt. Førstnevnte rekonstruerer romantiske kjærlighetsfigurer for så å dekonstruere dem, fjernt fra Kanes satiriske register.
14 kilometer er en påminnelse om hvor såre enkel en film faktisk kan gjøres, i en ubarmhjertig fortelling om tre unge mennesker som velger å forlate sine fødeland – og hvorfor.
I høst er det norgespremiere på den meksikanske regissøren Carlos Reygadas’ prisbelønte spillefilm Post Tenebras Lux. Vi møtte den omdiskuterte filmskaperen for en samtale om filmenes møte med livet, hans bruk og kritikk av dokumentariske virkemidler og viktigheten av amatørskuespillere for å nærme seg virkeligheten gjennom fiksjonen.
Hvert år strømmer 5000 journalister og teknikere fra 88 land til Cannes for å se de tjuetalls filmene i det offisielle programmet. Mye står på spill både økonomisk og kunstnerisk under festivalen.
Gitt finanssektorens sentrale og foruroligende rolle i vestlige samfunn finnes det overraskende få fiksjonsfilmer om den. J. C. Chandors Margin Call forsøker å bøte på mangelen. Og reiser spørsmålet om fraværet av finansfolk med dårlig samvittighet som klasket ned i fortauene på Wall Street høsten 2008.
David MacDougall vil måske være et navn, der vækker genklang hos enkelte læsere. Igennem snart 40 år har han vekslet mellem at skabe etnografiske film og at skrive om film. Og begge dele har han gjort med stor vellykkethed.
I elegant multiprotagonist-form fortæller 678 Kairo en væsentlig beretning om egyptiske kvinders kamp for at få lov at være i fred.
Martin Scorsese rejser tilbage til filmens barndom og formår næsten at bringe pioner-magien til live i Hugo.
En filmfestival kan forebygge fred i et tidligere men fremdeles urolig krigsområde.
Dra på ferie sammen, gå hverandre på nervene, snakk ut: Blant litt mange enkeltskjebner og et litt vassent publikumsfrieri finner vi et forpint kjærlighetsdrama som knapt har vært å se på film tidligere.
Med To Rome with Love har Woody Allen unngått en ny «amerikanere i Roma»-film. Berlusconis underholdningsmaskin tas på kornet. Woody Allen framstår som pastisj på seg selv men klarer tidvis å løfte seg ut av gjentagelsenes humrende likegyldighet med frekke og uventede ideer.
Palindromer er en overset perle fra Todd Solondz, der hverken forfalder til behagesyge eller tomme stiløvelser.
På veien til Buenos Aires er ikke nogen stumfilm, men den kommer tæt på. Dens ordknappe væsen er dens primære karaktertræk. Og måske også dens primære kvalitet.
Dokumentarfilmen er et demokratisk uttrykk og undervurdert som kunstform. Men flere selvstendige filmskapere og journalister har dødd de siste årene når de har begitt seg inn i krigsområder. Hva kan man lære om bransjen i løpet av hundre seminarer på en britisk dokumentarfilmfestival?
Robert B. Weides dokumentar om filmskaperen og mannen Woody Allen er en gave til alle gamle fans, kanskje særlig oss frafalne: et hyggelig gjensyn med både høy- og lavmål i karrieren. For medlemmer av klubben som neppe vil ha medlemmer som ønsker medlemskap.
Konflikten mellom Israel og Palestina er bakteppe for dokumentarfestivalen Docaviv i Tel Aviv. Festivalen viser i likhet med dagliglivet at en forsoning er langt unna, på tross av sterk kritikk mot den israelske statens sikkerhetspolitikk.
Andrew Haigh har laget en meget fintfølende og indsigtsfuld film, der – også – handler om homoseksualitet.
At bruge virkelige mennesker i en fiktionsfilm er ikke nødvendigvis noget, det skaber realisme. Det er i al fald mit tydelige indtryk efter at have overværet krigsfilmen Act of Valor i biografen for nylig.
Tidlig på 2000-tallet kaster forskeren Alexander Hoffmann seg ut i finanseventyret ved hjelp av en supermaskin, VIXAL. Maskinen skal generere større profitt ved å spille på markedets frykt. Robert Harris’ Fryktindeksen er en fascinerende, satirisk og kritisk thriller om finansverdenen.