Voksen frykt for ungdomstiden
Netflix-serien Adolescence har blitt hyllet for å ta opp de mange utfordringene dagens tenåringer opplever med en digital verden som blir stadig mer giftig. Men den snakker først og fremst til engstelige foreldre.
Alvoret i Berlin
Cinema for Peace kretser rundt tilværelsens uutholdelige tyngde. Det gjør også juryvinner Béla Tarrs The Turin Horse. Alvoret var toneangivende for de mest interessante delene av årets filmfestival i Berlin.
Verdens farligste vej
Ken Loach begynder godt men slutter skidt i Route Irish, der er for tynget af et utroværdigt manuskript, symbolik og for mange tanker om sammensværgelse.
Fassbinder til folket
Billigt og mangfoldigt tilbydes nu klogt udvalgte værker af en af Tysklands mest interessante instruktører gennem tidene.
Regnskogens ro
En feelgood spøkelsesfilm? Ja, gjenferd, spøkelsesaper og vanlige dødelige konfererer i døsig suggererende tempo. Thailandske Onkel Boonme er en effektiv motgift mot overdoser av hysterisk montasje.
Vinger & fjær
Etter den beherskede The Wrestler leverer Darren Aronofsky noe som ligner en katalog over egne fortrinn og svakheter som regissør. Det ser ut som han forholder seg til Kunstfilm som Village People til indianere og politimenn. Likevel er Black Swan en tour de force av visuelle finter og fortellerteknikk.
Helt ind i marven
Winter’s Bone er en dragende spændingsfilm, et velspillet familieportræt og ikke mindst den mest indlevende skildring af det fattige, hvide USA, på lang tid.
Konspirasjon mot konspirasjonen
Tre nye dokumentarfilmer viser avsløringens kraft. Burma Soldier, You Don’t Like the Truth–4 Days inside Guantánamo og WikiRebels avdekker på hver sin måte statlig maktmisbruk.
Rødder
Julie Bertuccellis anden spillefilm, Træet, er et studie af sorg iklædt en overbevisende panteistisk omfavnelse.
Pasjonsspill og kjærlighet
To stk. Xavier, to kinoaktuelle fransktalende filmer. På hver sin ende av det filmiske spekteret viser de en sann beherskelse av filmmediet.
Essayfilmens kjetterske form
Essayfilmen gjør seg stadig mer gjeldende som politisk uttrykk. Det viste høstens dokumentarfilmfestivaler. Men hva kjennetegner egentlig essayfilmen som sjanger?
Ind i mørket
Winding Refns elementære Valhalla Rising skal ses for farvernes, tavshedens og det rumlende lydspors skyld.
Kropp så vel som hjerne
World Cyber Games er dataspillernes svar på De olympiske leker, men er dataspill virkelig en idrettsgren?
Dokumentarens dilemmaer
Hvor mange dilemmaer kan et menneske utsettes for i løpet av en uke? Både som ordstyrer og som publikummer under filmfestivalen Film Fra Sør i Oslo i oktober, ble jeg utsatt for en veritabel mengde av disse. Du vil utsettes for noe av det samme.
Djevelen er blant oss
Det klaustrofobiske rommet i en heis er en effektiv medspiller i Devil, som ellers ikke tilføyer mye nytt til skrekksjangeren.
Bisk politimann, øm politimann
Mark Wahlberg og Will Ferrell gjør pladaskflauser og søkte vitser med bravur, men de kunne godt ha lagt lista litt høyere. The Other Guys er ellers noe av en stafettløype av kjente situasjoner de vil harselere med.
Dødens Venezia
Essayfilmen viser seg standhaftig overfor filmindustrien. Under filmfestivalen i Venezia overrasket Vincent Gallo og Isaac Julien positivt, mens Sofia Coppola var en skuffelse. Som et gjennomgangstema i filmkunsten, hadde også en rekke filmer i Venezia dødens mange former som motiv.
Kødets lyst
Med åpne øyne blotlægger magtstrukturen og den iboende undertrykkelse ved religiøs fanatisme i det israelske samfund. Heldigvis for filmoplevelsen gør filmen det uden at virke udleverende eller sensationslysten.
Skyter tilbake med kamera
Hver fredag demonstrerer de palestinske ungdommene i landsbyen Ni’lin på Vestbredden, som mistet over 3000 mål da den israelske muren ble bygd. Demonstrasjonene er imidlertid ikke palestinernes eneste våpen i kampen for å vinne tilbake landet. Etter at den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem startet å dele ut kameraer for tre år siden har ungdommene begynt å dokumentere hverdagslivet i de okkuperte territoriene og den israelske hærens overgrep.
Tung at danse med
Smukke balletscener bliver siddende, men Maos siste danser er tynget af en al for blid og behagesyg tilgang til det biografiske materiale.
Kroppens meteorologiske laboratorium
Butoh er en øvelse i det egoløse, i å slippe seg selv og la kroppen overta, ifølge Monica Emilie Herstad, som bringer den japanske dansetradisjonen til Norge med forestillingen Movers and shakers.
Den monterte virkeligheten
Oppgaven å klippe sammen NRK-filmen Kjære Haiti, hva nå? et halvt år etter jordskjelvet, bød på en del utfordringer. Framfor å lage en typisk dramatisk fortelling, ble valget et filmessay av inntrykk som henleder til vår ofte noe montasjeaktige måte å oppfatte eller forestille oss virkeligheten på.
Ind i kugleregnen
Armadillo fremstiller de danske soldater som en flok drengerøve, der præget af ungdommelig hovmod og umodenhed likviderer og gør grin med de afghanske ofre. Alligevel er det svært at føle anstød over filmen. For krig er vel bare sådan?
Når dokumentarer betyr noe
Norske Beate Arnestad viser seg som en av Norges mest interessante internasjonale filmskapere for tiden. Etter at hun grep an tamilenes situasjon på Sri Lanka, fulgte hun en talende rettssak etter folkemordet i Rwanda. Dokumentarene viser stadig enkeltmennesker i pressede situasjoner.
Fra anti-ikonet Mao til filmhistoriens politikk
Etter mai 68 ble Mao en viktig skikkelse for Jean-Luc Godard. Men hvor maoistisk var filmskaperen egentlig, og hva har perioden fått å si for hans filmkunst fram til i dag? Godard er på 60-tallet en av de mest reklamebevisste kunstnere overhodet og bruker Mao som anti-ikon heller enn som intellektuell ledestjerne, skriver Arnstein Bjørkly i andre og siste del av sitt essay om Godard.