Essayfilmen viser seg standhaftig overfor filmindustrien. Under filmfestivalen i Venezia overrasket Vincent Gallo og Isaac Julien positivt, mens Sofia Coppola var en skuffelse. Som et gjennomgangstema i filmkunsten, hadde også en rekke filmer i Venezia dødens mange former som motiv.
Med åpne øyne blotlægger magtstrukturen og den iboende undertrykkelse ved religiøs fanatisme i det israelske samfund. Heldigvis for filmoplevelsen gør filmen det uden at virke udleverende eller sensationslysten.
Hver fredag demonstrerer de palestinske ungdommene i landsbyen Ni’lin på Vestbredden, som mistet over 3000 mål da den israelske muren ble bygd. Demonstrasjonene er imidlertid ikke palestinernes eneste våpen i kampen for å vinne tilbake landet. Etter at den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem startet å dele ut kameraer for tre år siden har ungdommene begynt å dokumentere hverdagslivet i de okkuperte territoriene og den israelske hærens overgrep.
Smukke balletscener bliver siddende, men Maos siste danser er tynget af en al for blid og behagesyg tilgang til det biografiske materiale.
Butoh er en øvelse i det egoløse, i å slippe seg selv og la kroppen overta, ifølge Monica Emilie Herstad, som bringer den japanske dansetradisjonen til Norge med forestillingen Movers and shakers.
Armadillo fremstiller de danske soldater som en flok drengerøve, der præget af ungdommelig hovmod og umodenhed likviderer og gør grin med de afghanske ofre. Alligevel er det svært at føle anstød over filmen. For krig er vel bare sådan?
Oppgaven å klippe sammen NRK-filmen Kjære Haiti, hva nå? et halvt år etter jordskjelvet, bød på en del utfordringer. Framfor å lage en typisk dramatisk fortelling, ble valget et filmessay av inntrykk som henleder til vår ofte noe montasjeaktige måte å oppfatte eller forestille oss virkeligheten på.
Norske Beate Arnestad viser seg som en av Norges mest interessante internasjonale filmskapere for tiden. Etter at hun grep an tamilenes situasjon på Sri Lanka, fulgte hun en talende rettssak etter folkemordet i Rwanda. Dokumentarene viser stadig enkeltmennesker i pressede situasjoner.
Etter mai 68 ble Mao en viktig skikkelse for Jean-Luc Godard. Men hvor maoistisk var filmskaperen egentlig, og hva har perioden fått å si for hans filmkunst fram til i dag? Godard er på 60-tallet en av de mest reklamebevisste kunstnere overhodet og bruker Mao som anti-ikon heller enn som intellektuell ledestjerne, skriver Arnstein Bjørkly i andre og siste del av sitt essay om Godard.
Sondringen mellem natur og civilisation er essentiel i Gonzales-Rubios anden film, dramadokumentaren Alamar. Men heldigvis formår filmen også at levere et varmt portræt af forholdet mellem en søn og en far.
En ny, massiv biografi om Jean-Luc Godard gir et detaljert innblikk i livet og kunsten til den banebrytende filmskaperen som startet sin karriere med å stjele kassabeholdningen fra filmtidsskriftet Cahiers du Cinéma.
Hva kan en uke på Haiti fortelle om folkets strev for å komme seg opp etter jordskjelvet. Hvor langt kan man gå som observatør med kamera? Én ting gir seg i alle fall til kjenne: De etablerte elitene holder på makten.
Til tross for få glimt av originalitet glimrer Bad Lieutenant: Port of Call New Orleans primært med sitt fravær av Werner Herzogs visjoner.
I Haiti–Kuppet, Faldet, Katastrofen gir mangeårige Haiti-boer Jørgen Leth en detaljert innsikt i det politiske spillet som lenge har vært Haitis bane. I sentrum for Haitis skjebne står Aristide, frelseren som ble korrumpert.
Bokssæt fra talentudviklingsprogrammet New Danish Screen give grobund for optimisme på dansk films vegne.
Hva kan en fiksjon om en Tony Blair-skikkelse lære oss? Roman Polanskis filmatisering av Robert Harris? roman The Ghost, får oss til å stille spørsmål ved enkelte statslederes servilitet.
Til trods for glimrende skuespil og gennemført scenografi skæmmes helhedsindtrykket i An Education. Det er en film, der er for skematisk i sin fortælling og for banal i sine budskaber.
I de nordkoreanske fangeleirene er drap, voldtekter, gnagende sult og kulde dagligdags. Hvordan kan verdenssamfunnet la denne ekstreme undertrykkelsen fortsatt pågå?
Under årets filmfestival i Berlin rettet flere filmer rammende kritikk mot Israels undertrykking av palestinerne i Gaza og på Vestbredden. Sterkt inntrykk gjorde dokumentaren Black Bus som viser hvordan israelske jøder også undertrykkes av stadig strengere religiøs praksis.
Både Martin Scorseses Shutter Island og Jacques Audiards En profet tematiserer innesperring og frihetsberøvelse. Mens Scorsese beveger seg ut i et filmunivers som sår tvil om bildenes og fortellingens sannferdighet, gir Audiard et brutalt innblikk i kampen om makt og verdighet i franske fengsler.
Park Chan-wook tøyer vampyrsjangeren og drar på intelligent vis nytte av vampyrfigurens erotiske fascinasjon. Men ha kunne godt ha unngått filmens avsluttende tredjedel.
Framtiden er her, tømt for det meste.
Hva skal til for at offentligheten virkelig tar ansvar overfor Gaza og gjør noe med denne rå maktutøvelsen som krever så mange liv? Når skal også Vesten få nok av Israels krigsforbrytelser? Dokumentarfilm er i det minste et bevegende virkemiddel, og spesielt filmen som nå kommer om Mads Gilbert.
Alain Resnais er i sitt åttiåttende år en forbløffende vital filmskaper. Etter to velspilte og billedskjønne, men middels minneverdige filmer på 2000-tallet, er det gledelig å se at hans nye film – og aller første romanadaptasjon – Les Herbes folles, har noe av den samme dristigheten som de tidlige mesterverkene Hiroshima, min elskede og I fjor i Marienbad.
