Leder – Side 13

Tiden er inne for forandring. Et tilsynelatende ubetydelig presidentvalg kan påvirke Europas framtid.

Er den nye polske loven rettet mot kommunisme og homoseksualitet grunnlovsstridig, siden den tvinger borgerne til å «bevise at de ikke har gjort det de ikke har gjort»?

Lukkede samfunn opererer etter det gammeltestamentlige, der fiender er nyttige redskaper for å legitimere egen makt. 5000 slike «fiender» sitter nå fengslet i USA uten dom.

«? I dette Imperiet hadde Kartografkunsten oppnådd en slik Perfeksjon at Kartet for én eneste Provins la beslag på en hel by, og Kartet over Imperiet en hel Provins. Med tiden ble disse Umåtelige Kartene utilfredsstillende og Kartograflauget tegnet et Kart over Imperiet i samme størrelse som Imperiet, et kart som sammenfalt punkt for punkt med det.»
– Jorge Luis Borges (1)

Hemmelige bortføringer av mennesker som senere blir torturert blir akseptert av demokratiske europeiske regjeringer som Sverige og Tyskland. Hva har skjedd?

Norske Stephen J. Walton har nettopp kommet med en bok om «Amerikanisering og modernitetens intellektuelle». Her gjennomgås en lang tradisjon av anti-amerikanisme – om hvorfor så mange hater USA. Selv har jeg hatt stor glede av et par år i USA. For ved Universitetet i Oslo rundt 1990 var filosofi-undervisningen av kjente eksistensialistiske filosofer som Søren Kierkegaard og Martin Heidegger alt for kristen her hjemme. Kristne Egil A. Wyller foreleste sin versjon av Kierkegaard, og russisk-ortodokse Torstein Tollefsen sin versjon av Heidegger.1 Jeg dro derfor til Berkeley-universitetet i California, hvor Heidegger ble undervist i en sekulær pragmatisk tradisjon, samt sett i lys av franske Michel Foucault.2 Kierkegaard ble faktisk undervist av en psykologiprofessor. Også et halvår i New York ved Hannah Arendts gamle universitet, New School for Social Research, ga inntrykk av en stor åpenhet for europeisk filosofi. Eksempelvis underviste en advokat i filosofi ved oppfinnsomt å sette den vestlige sivilisasjon på «anklagebenken» – Nietzsche som aktor ville revolusjonere sivilisasjonen, på den annen side Freud som bare foreskrev reformer. Fransk filosofi var velkommen – en uke hadde vi også små seminarer med nå avdøde Jacques Derrida. Det var også i New York jeg en dag plutselig sto med en bunke bøker av Jean Baudrillard i hånden. Kommentaren du her leser dreier seg altså om anti-amerikanisme – og spesielt fra franske intellektuelle. Waltons nevnte bok med hovedtittel Den teksta versjonen er allerede omtalt i Norge. Ifølge Morgenbladets Hermann Willis, er Walton helt på jordet: «her er det skjelling og smelling fra første stund Men på jordet er vel heller Willis: Han mener tydeligvis at Walton heller burde ha skrevet et detaljstudie om Amerika – å forstå at det «spesielle kristenlivet er noe av hjerteblodet i USA», eller viktigheten av den amerikanske familien. Det er noe hjelpeløst villet over Willis, som stort sett hopper bukk over 470 sider fulle av referanser til en 18 siders (!) litteraturliste – for så å latterliggjøre enkeltutdrag. Han fikk tydeligvis ikke med seg Waltons intensjon om å vise Europas amerikaniserte «diskurs». Willis tydelige teoriforakt og anti-intellektualisme i Morgenbladet, har sin motsetning i Klassekampens faste kritiker Tom Egil Hverven: Han omtaler boken som «en av de beste, viktigste og mest velskrevne bøkene jeg har lest på lenge.»3 Skjedde det noe etter at litteraturredaktør Bendik Wold i fjor flyttet over fra Morgenbladet til Klassekampen? Amerikanisering: Walton prosjekt er å beskrive den «fortelling som intellektuelle forteller hverandre og samfunnet om hvordan den kulturen de lever i, forandrer seg. Det er en fortelling som begynner med moderniteten […]».4Eksempelvis via det ubehaget franske intellektuelle kjenner ved USA gjennom et par hundre år, som Charles Baudelaire på 1800-tallet, Georges Duhamel i mellomkrigstiden, Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir i etterkrigstiden, og Jean Baudrillard i nyere tid. Franske Baudelaires estetiske avsky for Amerika på midten av 1800-tallet, dreide seg om den moderne sivilisasjon som underkaster mennesket materien og «mekanikken som kommer til å amerikanisere oss.»5 Baudelaire betraktes som den åndelige stamfaren til reaksjonær maskinskepsis i mellomkrigstiden. Noe mer organisk er Georges Duhamels to metaforer for det spesifikt amerikanske: «maurtuen» og «slaktehuset». Som også Tocqueville påpekte langt tidligere, er individet i USA utslettet, standardisert – slik man også husker det fra den underjordiske maskinverden i Fritz Langs film Metropolis (1926). Duhamel beskriver med avsky slakterhusene i Chicago: «Blodet sprutet fram, og rant i en

Bushadministrasjonen anklager de somaliske islamistene for å skjule to terrorister.

Papirpressens krise gjør avisenes økonomi sårbare. Dette skyldes bl.a. at internett forandring av kulturell praksis også rammer det øvrige mediefeltet.

RETTFERDIGHET? De mektigste velger å tyne sin motstander så lenge, at den undertrykte til slutt skriker opp og slår tilbake. Da har de henne–«terroristen».

Kan man belyse noe som helst ved hjelp av Jon Elster, Marx, IKEA, religion, boken Rebel, og opphavsretten?

Japans nye statsminister, Shinzo Abe, betraktes som en ultraliberal, erkekonservativ og nasjonalistisk politiker. Han er bl.a. kjent for sin intensjon om å endre Japans pasifistiske grunnlov. Står vi overfor et våpenkappløp i en av de farligste regionene på planeten?

Betrakter vi egentlig teknologien som en integrert del av oss, slik «maskinene» også er laget av kjøtt, av sosiale sammenhenger? Og er ikke nettopp rusen ved å miste seg selv et naturlig psykologisk behov? Maskinene er det drivende dopet.

Ifølge Nord-Korea ønsker ikke USA en diplomatisk løsning. Amerikanerne har en eneste målsetting

11. September blåste liv i gamle geopolitiske fantasier

Det er flere grunner til å tro at ruteflyet United flight 93 ble skutt ned av et amerikansk jagerfly. Hvorfor holder amerikanske myndigheter et så strengt hemmelighold rundt dette?

En seier av López Obrador (avgjøres 6. september) få enorme geopolitiske følger. Dette vil meksikanske arbeidsgivere og media for alt i verden unngå, selv om man da står i fare for å ofre demokratiet.

La meg komme med en sommerfortelling. En musiker på en fest i Oslo forteller meg entusiastisk om hans nye Apple MacBook Pro. Rolf Wallin hadde kjøpt det siste innen datamaskiner. Og min nabo, sivilingeniøren som ble billedkunstner, som ble skribent, som ble filmdokumentarist – hun stemte også i som entusiastisk Mac-bruker. Visstnok skal det å skifte fra PC til Mac, være som å konvertere fra protestantisme til katolisisme. Fra det stivbente og forretningsmessige til det smidige og lekende. Men kunne jeg skille meg fra en gammel venn som PC’en? Jeg har vært PC-bruker i 20 år. Først var PC og Windows følgesvenn gjennom tiåret der jeg jobbet med å bygge opp PC-bransjen i Norge – først programutvikling, deretter programvaredistribusjon. Faktisk var jeg første offisielle distributør av Microsoft i Norge – og jeg introduserte på 80-tallet tekstbehandleren Microsoft Word for hele databransjen. Vi solgte vel også det første dataspillet – Flight Simulator. Rundt 90-tallet utviklet jeg programmet Vega for PC, minst 5000 norske brukere benyttet det etter hvert til å håndtere kunder og klienter. Og deretter med revitaliseringen av Morgenbladet bestemte jeg meg også for at vi benyttet billige PC’er, selv om alle som drev med avispublisering brukte Mac. Jeg utviklet til og med Morgenbladets redaksjons- og abonnementsystem på PC/Windows. I dag er det vel heller motsatt, at det er uvanlig å benytte Mac til publisering. For Windowsmaskiner dominerer nå 95 prosent av alle små datamaskiner og laptopper – Mac benyttes av bare 5 prosent. Så hvorfor tvile på Windows? SAMTIDIG MED AT tvilen oppsto har jeg oppdaget at Bill Gates, Microsofts grunnlegger, er i ferd med å forlate Microsoft – selv om han skal bruke to år på å komme seg ut av døren. Etter 30 år i dette firmaet, og posisjonen som verdens rikeste mann, ønsker han sammen med sin kone å være filantrop i stedet – gjennom Bill & Melinda Gates Foundation. For ti år siden var planen å vente med dette til han ble pensjonist, men han har ombestemte seg med 25 år. Fondet på rundt 30 milliarder dollar skal hjelpe verdens utvikling og helse – halvparten av fondet rettes spesielt mot neglisjerte sykdommer. Dette skjer samtidig med at Microsoft møter problemer. Vi vet at Microsoft kom sent i gang med internett – Bill Gates skjønte tidligere ikke helt hva som var på ferde. I dag er Google og nettselskapene deres store utfordrere, de puster dem i nakken. Gates har valgt sin etterfølger som utviklingssjef med Ray Ozzie – han skal respondere overfor nettselskapene. Nå er Ozzie er ingen smågutt. Han utviklet en gang Lotus Notes – som IBM overtok i 1995 – det første større notat- og e-postsystemet, før Microsoft overtok markedet med Outlook. Ozzi var radikal nok til å forutse nettets betydning. Dessuten startet denne dataguruen – noe forretningsmannen Bill Gates aldri egentlig har vært – firmaet Groove i 1997, der han anvendte sin nettverksholdning på «peer-to-peer»-teknologi – hva vi i dag kjenner som file-share, der folk deler musikk og annet på nettet. Til hodebry for enhver rettighetshaver som plateselskaper og andre. I Microsoft er Ozzis motto «Complexity kills», noe som har forårsaket at neste versjon av Windows har blitt forsinket med flere år – da Windows-programmene skal integreres totalt med hverandre. Med Ozzie i toppen hos Microsoft og det dominerende Windows-markedet i Norge –

Noen erfaringer med Microsoft som kan forklare hvorfor Bill Gates går fra borde. Windows er nok ikke det eneste saliggjørende religionen man kan dyrke.

Fotball er fremfor alt en politisk sport. Den berører sentrale problemstillinger som tilhørighet, identitet og sosiale kår.

Det nye lovforslaget fra EU/EØS om overvåkning av all vår telefoni og internettbruk, skal diskuteres i sommer av norske myndigheter. Hva i all verden har skapt slik kontroll?

I år er det hundreårsjubileum for filosofen Hannah Arendt. Hun er mer aktuell enn noensinne. Arendt stiller det radikale spørsmålet om politikk lenger har noen mening i det hele tatt. Om ikke meningsytringer kan gjøres i frihet, opphører det politiske rommet–slik vi har sett tendenser til i det siste. Samtidig innebærer det å være politisk å se og lytte til de som ikke «regnes med.»

Karl Marx var selv positiv til kapitalismen, fordi han så i dens utvikling nettopp dens oppløsning. En oppløsning påskyndet av anarkistiske trekk i medie- og nettverksamfunnet?

Zapateros sosialistiske regjering har tatt flere initiativ som har fått de mest konservative kreftene i Spania til å rase.

Mens FN samler stater eller regjeringer, det vil si maktstrukturene, forsøker Verdens Sosiale Forum å skape spiren til en forsamling for hele menneskeheten.