Kina– Side 4

Samtidskrim skrevet av innbyggere i Kina er sjelden vare. Under Mao ble forbrytelse ansett som «borgerlig» tankespinn. Og fortsatt i dag preges sjangeren av sensuren. Kinesisk krim gir et fascinerende innblikk i et samfunn der en forbryter er en som forstyrrer den sosiale orden.

I over tusen har Kina vært avhengig av kull. Nå er avhengigheten i ferd med å bli en hemsko for landet. Global oppvarming som følge av drivhusgasser og sosiale problemer knyttet til kullutvinning, gjør at myndighetene nå jakter på nye energikilder.

Et utskjelt USA som ikke lenger har den beste karakteren i (kapitalist-) klassen; Et Kina som bes fylle kassene og skape global vekst. Selv i sine mest vanvittige nasjonalistiske drømmer ville de kinesiske lederne aldri forestilt seg en så spektakulær historisk vending.

Dårlige levekår og en jernhard disiplin, har fått stadig flere kinesiske arbeidere til å legge ned arbeidet for å kreve bedre lønninger og arbeidsforhold. Men protestene har også andre og mindre kjente utløp.

Japan ønsker internasjonal anerkjennelse for sin rolle i en usikker region. Men regjeringen sliter med å gi slipp på USA, som landet har underkastet seg siden andre verdenskrig. Et problem som kan komme til å koste dyrt i senatorvalgene i juni.

Mens de kinesiske lederne utålmodig venter på en ny økonomisk oppsving, trues Kina av utkantene–Tibet i sør, Indre Mongolia i nord og Xinjiang i vest. Eller av en av de 52 andre offisielle minoritetene. I juli eksploderte det i Xinjiang. De tyrkisktalende uigurene her har lenge vært utsatt for en «hanisering» som har marginalisert dem, en rask modernisering som har ekskludert dem og en vekst i turismen som har reduserte kulturen deres til staffasje. Men utviklingen er ikke bare styrt fra sentralregjeringen i Beijing. Le Monde diplomatique har besøkt Kinas «Ville Vest».

Tusenvis av fabrikker må stenge, millioner av migrantarbeider er arbeidsledige–hver dag kommer det dystre nyheter fra Kina. I Chenghai, et av sentrene for den kinesiske leketøysindustrien, viser virkeligheten seg langt mer nyansert. Le Monde diplomatique har besøkt leketøysprovinsen Guangdong.

Mange har forhåpninger til Kinas nye middelklasse. Vil dette velutdannede og relativt rike samfunnslaget bidra til å demokratisere Kina eller vil det tjene som et økonomisk fundament for herskerklassen?

Mens OL nærmer seg, øker de kinesiske myndighetene presset mot de sosiale bevegelsene i landet. Samtidig kommer protestene stadig oftere fra «innsiden», i takt med at partiboka gir færre fordeler, og at næringslivet vinner mer makt over partiet og det kinesiske samfunnet. Kommunistene har nå begynt å snakke om en «konservativ demokratisering», som skal bevare deres makt, men samtidig gi borgerne større politiske friheter. Ønsker kommunistene virkelig å demokratisere Kina eller bare «demokratisere» politikerklassen?

Det gamle «spillehelvetet» Macao satser igjen på å bli verdens gamblinghovedstad. Til det trenger byen land og arbeidskraft. Tidligere i år passerte den tidligere handelskolonien rivalen Las Vegas som verdens største spilleby. Etter at den tidligere kolonien ble overgitt til Kina i 1999 fikk Macao en viss grad av selvstyre. I 2001 ble monopolet på kasinodrift portugiserne hadde innført 40 år tidligere opphevet. Og amerikanske spilleselskaper kastet seg over byen. Nå tårner problemene seg opp. Men kinesiske myndigheter vegrer seg for gripe inn. De ønsker ikke en massiv arbeidsinnvandring til et Macao der Kinas lover ikke gjelder. Derfor vil myndighetene innføre en pendlerordning som minner om kolonitiden. Samtidig har mangel på land til nye kasinoer gitt opphav til ideen om å leie en øy av Kina.

Strømmen av folk mot byene er en viktig brikke i Kinas omstilling. Samtidig vokser de sosiale spenningene. Protestbevegelsene svekkes ikke, på tross av at de blir slått hardt ned på. Myndighetene har lenge ignorert arbeidernes elendige arbeidsforhold, men er nå i ferd med å utarbeide en ny sosialpolitikk – som møter motstand.

Kina er i ferd med å ta igjen Vesten. Ifølge dem er man ved
slutten av en lang historisk parentes markert av den europeiske kulturens
brutale iver. De kinesiske tenkerne fra antikken av utviklet en tenkning
knyttet til tilgjengelighet det å holde alle muligheter åpne. I Europa har
vi tanken om en indre frihet som hviler på «autonomi». Kina mangler det
bakenforliggende ideplanet som skapte Europa. De har kun tenkt på monarkiet

Japan har hatt en ti års lang periode med stagnasjon. Japan hadde nylig rundt fire millioner freeters i aldersgruppen 15-34 år. Ordet freeter var i starten en betegnelse på ungdom som nektet å innordne seg vanlige normer i arbeidslivet. Den økonomiske krisen i Japan har ført til at man praktisk talt ikke har noe valg lenger, og småjobbene er som oftest noe man er nødt til å ta, ikke noe man selv velger. En annen bekymringsverdig utvikling er den sterke økningen av antallet «Nito»–fra den engelske forkortelsen NEET, som står for «Not in education, employment or training». Mange tar sitt eget liv fordi de ikke har mulighet til å klare seg lenger

Kina produserer og eksporterer billige tekstiler og leker. Landet kontrollerer også 55 prosent av det internasjonale markedet for bærbare datamaskiner, 30 prosent av flatskjermmarkedet, 20 prosent av markedet for mikroprosessorer. Mao Zedong, der han står midt på Zhongshan-plassen, mobiliseres i den lange marsjen mot kommersialisering

Økonomien inngår som en del av den større visjonen Kina har om seg selv, både som regional og global makt. Veksten sikrer grunnlaget for samfunnspakten innad i Kina, og sørger for at regimet overlever. Japan satser på å befeste sin rolle som global leder i Asia, mens Kina på sin side forsøker å hevde seg som asiatisk leder i verden. Enkelte eksperter drømmer likevel om en kinesisk-japansk akse, lik den fransk-tyske aksen i Europa. For øyeblikket er imidlertid Kinas vekst–som fortsatt er usikker på grunn av et sårbart finanssystem–svært avhengig av ASEAN-landene og Japan for produksjon, og vestlige land for eksport. To tredjedeler av den kinesiske eksporten stammer fra utenlandske selskaper som har etablert seg i Kina.

I løpet av året vil Kina sannsynligvis bli Afrikas tredje største handelspartner. En årsak til suksessen er prinsippet om ikke å blande seg inn i landenes interne anliggender. Kinas forbindelser til Sudan–svartelistet av FN på grunn av situasjonen i Darfur–er et godt eksempel på en temmelig skruppelløs strategi. Hvor lenge vil det afrikanske kontinentets tradisjonelle partnere tilpasse seg Kinas økende tilstedeværelse?

Denne måneden setter det kinesiske kommunistpartiet i gang en kampanje for å gjenreise regimets sosialistiske image. Men historien om «kinesisk kommunisme» er fremfor alt historien om en form for revolusjonær nasjonalisme.

Kina opprioriterer relationerne til andre stormagter, især USA. Samtidig balancerer diplomatiet på en knivsæg i spørgsmålet om Nordkorea.