Fullstendig fritatt fra demokratiske beslutninger har Den europeiske sentralbankens oppgave vært å sikre en stabil euro. Institusjonen har ført eurosonen mot avgrunnen, uten at det har svekket dens makt. Snarere tvert imot. Le Monde diplomatique har besøkt Eurotower i Frankfurt.
Kappløpet mot stupet kan avverges, men det vil verken bli behagelig eller enkelt.
Via EUs stabilitetsfond arbeider EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og IMF med en redningsplan for de irske bankene som vil koste landets borgere dyrt. Dette stabilitetsfondet ønsker Tyskland nå å gjøre til en permanent del av unionen, noe som vil endre maktbalansen i EU i lang tid framover.
Økonomien vokser, arbeidsledigheten synker. Tyskland er tilsynelatende på full fart ut av krisen. Tyske ledere mener dette skyldes landets økonomiske modell, som bygger på lønnskutt og liberalisering av arbeidslivet, men mye tyder på at strategien vil bli skjebnesvanger for både Tyskland og EU.
Finanssektoren må underlegges en hestekur, bonuser må kuttes og dens rolle i Europa må reduseres. EU trenger en sterk sentralbank og et integrert skattesystem. Kort fortalt, for å redde Europa må man gjøre alt det som ikke engang vurderes i dag.
Elleve år etter at fellesvalutaen ble født har Den europeiske sentralbanken forlatt alle sine prinsipper med et mål for øye: å redde euroen. Men hvem tjener egentlig på det og hvorfor?
Folket stemmer med et par års mellomrom, næringslivet lobbyerer hver dag, i alle fall i Brussel, der man ikke ser noen grunn til å begrense lobbyistenes innflytelse.
Under press fra Verdens handelsorganisasjon er EUs felles landbrukspolitikk i ferd med å raseres. Dereguleringen av landbruket destabiliserer både priser og produksjon. Dette har fått de europeiske melkebøndene til å reagere.
Hvem vil egentlig ha en europeisk utenrikspolitikk? Striden rundt utnevnelsen av Herman Van Rompuy og Catherine Ashton som EUs første permanente president og EUs utenriksminister i november, viser at medlemslandene ønsker å beholde kontrollen over EUs felles utenrikspolitikk. Samtidig utsetter den forvirrende Lisboa-traktaten nødvendige avklaringer til uvisse framtidige forhandlinger.
Den europeiske militær-intellektuelle verden lider under NATOs virkelighetsforståelse. Europa har få instanser som er i stand til å sette dagsorden i refleksjonen rundt verdens konflikter og maktforhold. Dermed overlates den strategiske tenkningen ofte til amerikanske tenketanker.
«Dere drømmer om et forent, autonomt og sosialistisk Europa. Men hvis kontinentet avslår beskyttelse fra USA, vil det fatalt falle i hendene på Stalin», sier en av hovedpersonene i Simone de Beauvoirs Mandarinene og minner oss om at den kalde krigen var drivkraften bak det europeiske prosjekt.
Valget til nytt Europaparlament 7. juni skjer samtidig som unionens juridiske pilarer vakler under presset fra den økonomiske krisen. Er den institusjonelle og økonomiske krisen en anledning til å radikalt revurdere det europeiske prosjektet?
Europaparlamentet har lenge slitt med et image som en maktesløs instans i det store EU-systemet. Men parlamentets motstand i høst mot en avgjørelse i EF-domstolen som legaliserer sosial dumping, har fått mange til å se på parlamentet som et håp for et «sosialt EU». Et grundigere blikk på striden om parlamentets motstand mot EU-dommernes liberalistiske traktatfortolkning avslører imidlertid snarere sprekker i EU-konstruksjonen enn utsikter til et mer sosialt og demokratisk EU.
1. januar ble Slovakia det 16. landet som har innført EUs ti år gamle fellesvaluta. Euroen er en stabil valuta og kilde til vekst for hele euroområdet, sier tilhengerne. Men bakenfor den politiske viljen lurer økonomiske realiteter som tvinger fram spørsmålet: Har euroen bidratt til den økonomiske krisen mange EU-land befinner seg i?
Nær to tredjedeler av naturgassen som brukes i EU er importert. Og etterspørselen vokser jevnt. Foruten Norge, som eksporterer mesteparten av sin gass til kontinentet, er EU fullstendig avhengig av gass fra Russland og Algerie. Fram til nå har EU vært besatt av en malplassert tanke om fri konkurranse. Vil dette endre seg etter hvert som energisikkerheten blir enda mer prekær i årene som kommer?
20. november vedtok EUs medlemsland en «helsesjekk» av unionens felles landbrukspolitikk. Medlemslandene ble enige om en «modernisering», men i praksis er avtalen de kom fram til en nedbygging av fellespolitikken for verdens største landbruksmarked. Dette vil ha vidtrekkende konsekvenser for matvaresikkerheten, miljøet og bøndene i Sør.
Hvem styrer EUs utenrikspolitikk? EUs franske formannskap fikk Russland og Georgia til å gjenoppta dialogen 19. september, og partene skal etter planen møtes på nytt i midten av desember. Diskusjonene er en del av avtalen Frankrikes president Nicolas Sarkozy framforhandlet under krisen i august. Avtalen framstilles som en suksess for EU, men viser i virkeligheten tvetydighetene og begrensningene ved et EU-diplomati som fremdeles er avhengig av stormaktene i unionen.
Etter kommunismens fall gjorde billig arbeidskraft de tidligere østblokklandene ettertraktet for vesteuropeiske bedrifter. Men nå virker det som den europeiske sosiale dumpingen har møtt veggen. I Romania har arbeiderne begynt å streike for å få anstendige lønninger, og trosser dermed de multinasjonale selskapenes trusler om videre utflytting.
Hvorfor skal ikke kvinner bli behandlet likt i alle EU-land? Bestevilkårsprinsippet som sikrer likebehandling av økonomiske aktører utover landegrensen har lenge vært en bærebjelke i EU. Burde ikke også et parallelt prinsippet gjelde for likestilling?
Kan USA bli en alvorlig trussel mot verdens sikkerhet i løpet av de neste tjue årene? Dette spørsmålet står ikke dagsordenen på NATO-toppmøtet I Bucuresti i begynnelsen av april. Men USAs egenrådige politikk i Afghanistan, Irak og valget om å utplassere et rakettskjold i Europa gjør alliansen sårbar. Hvilke konsekvenser vil den amerikanske strategien på sikt ha for Europa og verden?
Grensene for overvåkning flyttes stadig. Nå skal alle EU/EØS-innbyggeres bruken av telekommunikasjonstjenester registreres og lagres. Hva har ledet EU til å gå til et så radikalt steg?
EU har i lang tid forsøkt å bekjempe Hollywoods «amerikanske kulturimperialisme». Men sannheten er at Hollywood er vanskelig å innfange inn nasjonalkulturelle termer. Hollywood og kulturindustrien har lenge vært en globalisert arena med aktører og investorer fra store deler av verden. Vil EU forlate sin tro på «den paneuropeiske kulturarven» og utarbeide en reell kosmopolitisk kulturpolitikk?
Etter Frankrikes og Nederlands nei til EUs grunnlovstraktat i 2005 har det vært en heftig debatt om EUs verdigrunnlag. Finnes det en europeisk identitet og hva består den i så fall i? Filmskaper Wim Wenders holdt 11. juni 2007 i Brussel et foredrag på konferansen «A Soul for Europe» med tittelen «The image of Europe–Identification and Representation». Vi presenterer her et utdrag av Wenders tale.
Det franske «nei’et» markerer en skillevei for det europeiske prosjektet. At Frankrike avviste grunnlovstraktaten i 2005 gir et inntrykk av at noe ikke stemmer i hele EU. Den ultraliberale EU-konstruksjonen førte til en følelse av økt sosial sårbarhet og det å bli avvist som politisk subjekt. EU-prosjektet må reformuleres. Men EUs fremtid er fortsatt et tabu. Fellespolitikken må fornyes og det europeiske prosjektet reaktualiseres.
