22. til 25. mai er det valg til Europaparlamentet. Men et mektig byråkrati reduserer Parlamentet til en demokratisk illusjon. Konkurransen om lønn, skatt og sosiale rettigheter har visket ut løftene om solidaritet i EU-prosjektet.
Tyske næringslivsledere lovpriser sosialdemokratene for å ha gjort Tyskland til en blomstrende økonomi i et Europa i krise. Likevel vil de stemme på høyresiden i det kommende valget. For de erkjenner ærlig at «den tyske modellen» dreier seg mer om en svak euro enn om protestantisk arbeidsmoral.
Da tidligere østblokkland ble innlemmet i EU i 2004, håpet man at nasjonale identitetsfølelser ville dempes med den gradvise utviskingen av grensene. Flere folkegrupper lever imidlertid på tvers av grensene og brukes nå i hjemlandenes politiske spill.
Problemet er identifisert og løsningen tilsynelatende åpenbar: Finansakrobatikken til en håndfull banksjefer viser at deres aktiviteter trenger en streng regulering. Likevel er bankreformen EU la fram i desember mest interessert i å føye seg etter finanssektorens lyster.
3. januar innrømmet IMFs sjeføkonom at en «feil» hadde ledet institusjonen til å undervurdere den negative virkningen av innstramningene de fremmer. Venstrekoalisjonen Syriza foreslår nå at Hellas behandles slik det forgjeldede Vest-Tyskland ble behandlet i 1953.
Forhandlingene om EUs budsjett for 2014–2020 har splittet medlemslandene. Under målet om å redusere et budsjett som allerede er begrenset til en prosent av unionens BNP, står landene i nord mot landene i sør, som i solidaritetens navn krever større midler. Nok en gang leder Tyskland an i dansen. Et nytt hegemoni er i ferd med å oppstå i EU.
Verdens største fiskeimportør, EU, har innført en felles fiskeripolitikk for å «verne naturressursene». Samtidig legger unionen til rette for destruktivt industrifiske i Afrika.
Sarkasme, oppmuntring eller gravskrift? Tildelingen av Nobels fredspris til EU er forunderlig i en tid da Den europeiske sentralbanken og EU-kommisjonen fører en budsjettkrig mot flere medlemsland. Tildelingen gir anledning til å drøfte hvilket politisk regime EU egentlig er.
Fra det ene krisemøtet til det andre havner Det europeiske råd på avisenes forsider. Bortsett fra bilkortesjene og pressekonferansene har vi fått vite lite om hva som skjer bak dørene i de lukkede toppmøtene til unionens viktigste politiske organ. Le Monde diplomatique har nå fått tilgang til referatene fra 2010 og 2011, som avslører et udemokratisk spill.
Ekspertene i OECD viser en usvikelig tro på privatiseringens og avreguleringens goder. Institusjonens keynesianske fortid har tilsynelatende blitt glemt forlengst. Organisasjonen skjuler en ukjent og uventet historie.
I mars signerte alle EU-landene unntatt Tsjekkia og Storbritannia EUs finanspakt. Traktaten unndrar den økonomiske politikken demokratisk og nasjonal kontroll. Nok en gang forsøker EU å pålegge Europa en mislykket økonomisk politikk via grunnlovsendringer.
1. juli 2013 blir Kroatia EUs 28. medlem. I folkeavstemningen 22. januar fikk ja-sida nær 67 prosent av stemmene. Men lav deltakelse (43 prosent) vitner om lite begeistring. Lenge betraktet de medlemskap som innpass i en rikmannsklubb, nå følger de med forskrekkelse utviklingen i Hellas.
Tyskland framheves i Brussel som en utvei for kriserammede euroland. Men Tyskland er årsaken snarere enn løsningen, for med utelukkende fokus på konkurranse blir lønnspress den eneste måten å øke sin konkurranseevne på. En stille revolusjon er i ferd med å gjennomføres i EU, ifølge EU-kommisjonens leder.
Fagforeningene er uenige om en EU-minstelønn er det beste middelet mot en nedadgående spiral av lønnspress og sosial dumping.
For å møte kravene fra EU, IMF og Verdensbanken har greske sykehusbudsjett blitt kuttet med 40 prosent. Inntektene til befolkningen er mer enn halvert samtidig som skattene øker. Stadig nye grupper blir hjemløse. Få tror den nye teknokratregjeringen kan forhindre ferden mot avgrunnen.
Fullstendig fritatt fra demokratiske beslutninger har Den europeiske sentralbankens oppgave vært å sikre en stabil euro. Institusjonen har ført eurosonen mot avgrunnen, uten at det har svekket dens makt. Snarere tvert imot. Le Monde diplomatique har besøkt Eurotower i Frankfurt.
Kappløpet mot stupet kan avverges, men det vil verken bli behagelig eller enkelt.
Via EUs stabilitetsfond arbeider EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og IMF med en redningsplan for de irske bankene som vil koste landets borgere dyrt. Dette stabilitetsfondet ønsker Tyskland nå å gjøre til en permanent del av unionen, noe som vil endre maktbalansen i EU i lang tid framover.
Økonomien vokser, arbeidsledigheten synker. Tyskland er tilsynelatende på full fart ut av krisen. Tyske ledere mener dette skyldes landets økonomiske modell, som bygger på lønnskutt og liberalisering av arbeidslivet, men mye tyder på at strategien vil bli skjebnesvanger for både Tyskland og EU.
Finanssektoren må underlegges en hestekur, bonuser må kuttes og dens rolle i Europa må reduseres. EU trenger en sterk sentralbank og et integrert skattesystem. Kort fortalt, for å redde Europa må man gjøre alt det som ikke engang vurderes i dag.
Elleve år etter at fellesvalutaen ble født har Den europeiske sentralbanken forlatt alle sine prinsipper med et mål for øye: å redde euroen. Men hvem tjener egentlig på det og hvorfor?
Folket stemmer med et par års mellomrom, næringslivet lobbyerer hver dag, i alle fall i Brussel, der man ikke ser noen grunn til å begrense lobbyistenes innflytelse.
Under press fra Verdens handelsorganisasjon er EUs felles landbrukspolitikk i ferd med å raseres. Dereguleringen av landbruket destabiliserer både priser og produksjon. Dette har fått de europeiske melkebøndene til å reagere.
Hvem vil egentlig ha en europeisk utenrikspolitikk? Striden rundt utnevnelsen av Herman Van Rompuy og Catherine Ashton som EUs første permanente president og EUs utenriksminister i november, viser at medlemslandene ønsker å beholde kontrollen over EUs felles utenrikspolitikk. Samtidig utsetter den forvirrende Lisboa-traktaten nødvendige avklaringer til uvisse framtidige forhandlinger.
Den europeiske militær-intellektuelle verden lider under NATOs virkelighetsforståelse. Europa har få instanser som er i stand til å sette dagsorden i refleksjonen rundt verdens konflikter og maktforhold. Dermed overlates den strategiske tenkningen ofte til amerikanske tenketanker.