EU-parlamentet står i praksis verken til ansvar for velgerne eller partimedlemmene, bare til EU-kommisjonen med den såkalte medbestemmelsesprosessen. Likevel trekkes parlamentet fram som løsningen på EUs demokratiske underskudd.
I seks måneder forhandlet den greske regjeringen, alene mot alle. EUs avvisende og hevngjerrige holdning sjokkerte finansminister Yanis Varoufakis. Deres eneste mål var å ydmyke oss, forteller han om forhandlingene.
Eurogruppens renkespill mot Hellas avslører et dysfunksjonelt EU. En tvungen føderalisme presser seg fram i Europa, mens fiendskapet mellom EU-landene paradoksalt nok er større enn på lenge.
Til forskjell fra i resten av Vest-Europa skjedde Tysklands gjenoppbygging etter krigen på liberalistiske snarere enn sosialdemokratiske fundamenter. Denne særegne nyliberalismen, kalt ordoliberalisme, la siden rammene for EUs økonomiske politikk og ligger til grunn for spliden som i dag truer med å rive unionen i fillebiter.
Teknokrater og finansmarkedet har drevet EU til randen av sammenbrudd med de raskt voksende forskjellene mellom landene og regionene, mellom nord og sør. Skillet mellom sør og nord har nå erstattet skillet mellom øst og vest. Løsningen er ikke å klamre seg til nasjonalstatene, men å etablere et virkelig demokrati, skriver filosofen Etienne Balibar.
Mens demonstranter protesterte mot TTIP, frihandelsavtalen som for tiden forhandles mellom EU og USA, møttes EUs statsledere i Brussel 19. og 20. desember for å drøfte et nytt instru-ment: kontraktsmessige ordninger mellom EU-kommisjonen og de enkelte medlemslandene. Dette kan bli et av de mektigste våpnene EU-institusjonene noensinne har fått til å rive ned de europeiske velferdsstatene. Selv om instrumentet bare er på diskusjonsstadiet understreker lederen for Det europeiske sosialdemokratiske parti (PES), Sergej Stanisjev, at man «risikerer at hvert medlemslands sosiale bestemmelser blir utradert, land for land og tiltak for tiltak». I frykt for en eksplosiv vekst i EU-motstand hvis EU får lov til å blande seg inn i statenes indre anliggender og tvinge gjennom strukturreformer, mener liberalernes leder i Europaparlamentet, Guy Verhofstadt, at systemet innevarsler intet mindre enn «EUs død». Inspirert av IMF De kontraktsmessige ordningene går offisielt under navnet Instrument for konvergens og konkurranseevne (IKK) og hviler på et enkelt prinsipp: I bytte mot økonomiske insentiv oppfordres medlemslandene til å signere kontrakter om makroøkonomiske reformer med EU-kommisjonen. Disse kontraktene vil omfatte sosialpolitikk, økonomi og skattepolitikk, uavhengig av EU-institusjonenes myndighetsområde. Gitt EU-kommisjonens aktuelle prioriteringer er det mye som tyder på at «de økonomiske fordeler» vil ha som betingelse fjerning av stillingsvern, kutt i sosialbudsjetter og skatteletter for næringslivet. For tiden krever sosiale, økonomiske og skattepolitiske beslutninger i stor grad enstemmig enighet mellom de 28 regjeringene, noe som er et hinder for strukturreformer. Innblan-dingen fra EU-institusjonene begrenser seg ofte til enkelte ikke-bindende anbefalinger, som sjelden følges opp. I forkant av toppmøtet i desember sa J…rg Asmussen, Tysklands styremed-lem i Den europeiske sentralbanken (ESB): «I fjor ble kun ti prosent av Kommisjonens landspesifikke anbefalinger implementert». For tilhengerne av de kontraktsmessige ord-ningene (hovedsakelig den tyske regjeringen og dens allierte) går ikke strukturreformene fort og langt nok. «Ordningene» synes direkte inspirert av Det internasjonale pengefondets (IMF) betingede lån, som tvang en rekke utviklingsland til å åpne opp økonomiene sine. Den såkalte troikaen (ESB, IMF og EU-kommisjonen) har allerede brukt metoden i «hjelpepakkene» til kriserammede land som Hellas, Kypros og Portugal, som alle er blitt pålagt omfattende privatiseringer. Og snart vil de altså få mulighet til å utvide denne strategiens «goder» til alle EU-land, også der det ikke er noen krise. I en tid vurderte Kommisjonen visstnok også å pålegge alle eurolandene å innføre dette nye instrumentet. Maktmiddel for EU-kommisjonen Men det gjenstår å bli enig om «de økonomiske fordelene» landene skal få i bytte. På toppmøtet i desember klarte ikke de europeiske lederne å bli enige. Kommisjonen foreslo å opprette et fond med bidrag fra medlemslandene eller fra framtidige EU-skatter, spesielt skatten på finanstransaksjoner – å skattlegge finansmarkedene for å liberalisere økonomien, for en idé! Men et internt dokument fra Kommisjonen, som lekket ut like før toppmøtet, viser at de europeiske lederne nå jobber langs et annet spor: lån med fordelaktig rente, det vil si den første solidariseringen av na-sjonal gjeld som de kriserammede landene har krevd helt siden krisen startet. Utstedelse av offentlige EU-lån vil gi de svakeste landene mulighet til å låne til de samme (mindre høye) rentene de mest robuste EU-landene får. Vi ser her makten dette instrumentet gir Kommisjonen. De berørte landene har følgende valg: Enten gjennomføre reformene Kommisjonen krever, eller miste sårt tiltrengte økono-miske ressurser. I øynene til de italienske og spanske lederne, som låner til renter rundt to
EU-kommisjonens leder José Manuel Barroso mener grekernes mange ofre «åpner dørene for en bedre framtid». Den framtiden er det vanskelig å skimte i dagens Athen.
22. til 25. mai er det valg til Europaparlamentet. Men et mektig byråkrati reduserer Parlamentet til en demokratisk illusjon. Konkurransen om lønn, skatt og sosiale rettigheter har visket ut løftene om solidaritet i EU-prosjektet.
Tyske næringslivsledere lovpriser sosialdemokratene for å ha gjort Tyskland til en blomstrende økonomi i et Europa i krise. Likevel vil de stemme på høyresiden i det kommende valget. For de erkjenner ærlig at «den tyske modellen» dreier seg mer om en svak euro enn om protestantisk arbeidsmoral.
Da tidligere østblokkland ble innlemmet i EU i 2004, håpet man at nasjonale identitetsfølelser ville dempes med den gradvise utviskingen av grensene. Flere folkegrupper lever imidlertid på tvers av grensene og brukes nå i hjemlandenes politiske spill.
Problemet er identifisert og løsningen tilsynelatende åpenbar: Finansakrobatikken til en håndfull banksjefer viser at deres aktiviteter trenger en streng regulering. Likevel er bankreformen EU la fram i desember mest interessert i å føye seg etter finanssektorens lyster.
3. januar innrømmet IMFs sjeføkonom at en «feil» hadde ledet institusjonen til å undervurdere den negative virkningen av innstramningene de fremmer. Venstrekoalisjonen Syriza foreslår nå at Hellas behandles slik det forgjeldede Vest-Tyskland ble behandlet i 1953.
Forhandlingene om EUs budsjett for 2014–2020 har splittet medlemslandene. Under målet om å redusere et budsjett som allerede er begrenset til en prosent av unionens BNP, står landene i nord mot landene i sør, som i solidaritetens navn krever større midler. Nok en gang leder Tyskland an i dansen. Et nytt hegemoni er i ferd med å oppstå i EU.
Verdens største fiskeimportør, EU, har innført en felles fiskeripolitikk for å «verne naturressursene». Samtidig legger unionen til rette for destruktivt industrifiske i Afrika.
Sarkasme, oppmuntring eller gravskrift?
Tildelingen av Nobels fredspris til EU er forunderlig i en tid da Den europeiske sentralbanken og EU-kommisjonen fører en budsjettkrig mot flere medlemsland. Tildelingen gir anledning til å drøfte hvilket politisk regime EU egentlig er.
Fra det ene krisemøtet til det andre havner Det europeiske råd på avisenes forsider. Bortsett fra bilkortesjene og pressekonferansene har vi fått vite lite om hva som skjer bak dørene i de lukkede toppmøtene til unionens viktigste politiske organ. Le Monde diplomatique har nå fått tilgang til referatene fra 2010 og 2011, som avslører et udemokratisk spill.
Ekspertene i OECD viser en usvikelig tro på privatiseringens og avreguleringens goder. Institusjonens keynesianske fortid har tilsynelatende blitt glemt forlengst. Organisasjonen skjuler en ukjent og uventet historie.
I mars signerte alle EU-landene unntatt Tsjekkia og Storbritannia EUs finanspakt. Traktaten unndrar den økonomiske politikken demokratisk og nasjonal kontroll. Nok en gang forsøker EU å pålegge Europa en mislykket økonomisk politikk via grunnlovsendringer.
1. juli 2013 blir Kroatia EUs 28. medlem. I folkeavstemningen 22. januar fikk ja-sida nær 67 prosent av stemmene. Men lav deltakelse (43 prosent) vitner om lite begeistring. Lenge betraktet de medlemskap som innpass i en rikmannsklubb, nå følger de med forskrekkelse utviklingen i Hellas.
Tyskland framheves i Brussel som en utvei for kriserammede euroland. Men Tyskland er årsaken snarere enn løsningen, for med utelukkende fokus på konkurranse blir lønnspress den eneste måten å øke sin konkurranseevne på. En stille revolusjon er i ferd med å gjennomføres i EU, ifølge EU-kommisjonens leder.
Fagforeningene er uenige om en EU-minstelønn er det beste middelet mot en nedadgående spiral av lønnspress og sosial dumping.
For å møte kravene fra EU, IMF og Verdensbanken har greske sykehusbudsjett blitt kuttet med 40 prosent. Inntektene til befolkningen er mer enn halvert samtidig som skattene øker. Stadig nye grupper blir hjemløse. Få tror den nye teknokratregjeringen kan forhindre ferden mot avgrunnen.
Fullstendig fritatt fra demokratiske beslutninger har Den europeiske sentralbankens oppgave vært å sikre en stabil euro. Institusjonen har ført eurosonen mot avgrunnen, uten at det har svekket dens makt. Snarere tvert imot. Le Monde diplomatique har besøkt Eurotower i Frankfurt.
Kappløpet mot stupet kan avverges, men det vil verken bli behagelig eller enkelt.