En beretning om klarsyn av José Saramago er en bok som ikke kunne ha kommet på et mer beleilig tidspunkt, i forbindelse med valgkampanjen i Frankrike. Det er en foruroligende bok, fordi den river oss ut av vårt intellektuelle velbehag.
Hvordan fortelle Tsjetsjenias kompliserte historie? Det er den utfordringen Moshe Gammer, en anerkjent Nordkaukasus-ekspert, tar i sitt verk The Lone Wolf and the Bear. Han forteller tsjetsjenernes historie helt fra begynnelsen og til mordet på frihetsforkjemper og president Alsan Maskhadov. Selv om det har vært skrevet flere bøker om dette emnet, har de ofte konsentrert seg om konflikten med Russland i årene umiddelbart etter sovjetunionens fall. Gammers bok er den første som tar for seg dette hardnakkede folkets skjebne over en lang periode, og som tar i bruk alle tilgjengelige informasjonskilder, inkludert det som siden 1991 er blitt publisert i Tsjetsjenia. Erfaringer fra koloniområder fortelles ofte ut fra okkupantenes synspunkt. Lite er produsert av de undertrykte befolkningene selv. I Tsjetsjenias tilfelle har de lokale ressursene blitt systematisk ødelagt. Gammer rekonstruerer hele historien: tsarstyrkenes ankomst, opprøret ledet av sjeik Mansur, massakrene, massedeportasjonene, motstandsbevegelsen … Sovjetiseringen som ikke brakte fred; den påtvungne kollektiviseringen som ble etterfulgt av undertrykkelse av intelligentsiaen. Men den mest dramatiske hendelsen, særlig sett i lys av de konsekvensene den fikk i det lange løp, var at Stalin i 1944 besluttet å deportere befolkningen i sin helhet til Sibir og Sentral-Asia. Mange døde av sult eller kulde. Tsjetsjenske kilder oppgir at 60 prosent omkom, og antyder et folkemord. Skadevirkningen av deportasjonen kaster lys over hva som egentlig ansporer den hardnakkede motstanden mot Russland. Kunne krigen som startet i 1994 ha vært unngått? Ifølge Gammer måtte i så fall Moskva ha endret sin holding til Kaukasus og til Tsjetsjenia. Historikeren Stephen Jones har valgt en helt annen innfallsvinkel for å fortelle Kaukasus’ historie: han analyserer den spesielle rollen det georgiske sosialdemokratiet spilte i området mellom 1883 og 1917, og hva dette har betydd for den europeiske politikkens historie. Den russiske mensjevismen hadde sine dypeste røtter i denne regionen, ikke minst i Georgia. Det var her sosialdemokratenes budskap ble spredt av en liten intelligentsia som rev med seg arbeiderne i byene og klarte å mobilisere bøndene til opprør. Den georgiske sosialdemokratiske bevegelsen oppsto på grunnlag av en nasjonalistisk tankegang. På denne tiden forsøkte georgiske bønder og en svekket adel å finne måter å bedre sine kår på i byen, men den russisk-dominerte administrasjonen hindret dem, samtidig som dørene til handels- og fabrikkeiermiljøet, som stort sett besto av armenere, var stengt for dem. På spørsmål om hvorfor sosialismen ble så populær i Georgia, svarer Jones: «Sosialismen der er ikke noe universelt fenomen, det er et nasjonalt anliggende.» Socialism in Georgian Colors er en betraktelig kilde til lærdom, ikke bare om den politiske historien til det moderne Kaukasus, men også om postkoloniale splittelser generelt. Den skildrer hvordan en europeisk sosialistisk ideologi med bakgrunn i en nasjonal frigjøringsbevegelse utviklet seg. Dette georgiske eksperimentet innebærer også et forsøk på en tredje løsning, som kombinerer lokaldemokrati, privat eiendomsrett og sosialistisk ideologi. Vicken Cheterian. Oversatt av K.S.
Ryszard Kapuscinskis reportager blev et stærkt vidnesbyrd om historien–og et sted hvor man kan åbne sig for den anden.
Et nytt jødisk museum på muslimsk gravsted i Jerusalem provoserer både isralere og muslimer.
Kommer de to voksende kjempene India og Kina til å gå sammen i en regional allianse eller vil de konkurrere om lederrollen?
Den iranske fredsprisvinneren og menneskerettighetsforkjemperen Shirin Ebadi mener vestlige mediers ensidige fokusering på atomstrid og Vestens egen sikkerhet gjør at verden glemmer menneskerettighetsbruddene i Iran.–Dette gjelder også norske medier, sier den iranske sosiologen Sharam Alghasi til Le Monde diplomatique. Bare én av syv Iran-saker i norsk presse de tre siste månedene i 2006 handlet om menneskerettigheter eller sosiale forhold, mens hver annen sak handlet om atomstriden.
EU: Europeerne har nesten ikke noe annet valg enn å stå sammen i de store spørsmålene, det være seg muslimske grupperingers fiendtlige innstilling mot Vesten, krisesituasjoner i Afrika, den kommersielle trusselen fra land i det østligste Asia eller den nye amerikanske nasjonalismen. Unionen må ikke bare tenke på å utvikle selve det europeiske maktapparatet, men også vise veien for det europeiske sosiale prosjektet. Markedet er en vidunderlig integreringsmaskin. Tiden er moden for et kritisk oppgjør med Unionen–slik kan den gis et veikart og et nytt grunnlag.
Bushadministrasjonen anklager de somaliske islamistene for å skjule to terrorister.
For mange politiske ledere har nå kultur blitt et viktig redskap for økonomisk utvikling. Hvert område vil ha sitt museum, hvert museum vil ha sin avlegger: Fra Atlanta til Singapore, fra gulflandene til Hongkong og Kina. Den private Guggenheim-stiftelsen har den mest aggressive politikken.
Norsk dokumentarfilm kan også hevde seg i forhold til å skildre politisk saker av global betydning. I filmen USA mot Al-Arian ser vi at juryen finner Al-Arian ikke skyldig på alle tiltalepunkter, men dommeren dømte likevel fengselsstraff og utvisning. Beviser ikke er så viktig hvis en skal bekjempe terror? Dokumentaren vises på kino i Norge i februar.
På midten av 90-tallet holdt California på å kveles av eksos fra biltrafikken. På grunn av dette opprettet California Air Resources Board (CARB) Zero Emissions Mandate (ZEV) som satte som minstestandard at 2 prosent av alle kjøretøy solgt i staten skulle være utslippsfrie, og innen 2003 skulle antallet være 10 prosent. Et direkte resultat av vedtaket, ble at General Motors (GM) i 1996 produserte sin første utslippsfrie bil, kalt EV1. Bilen var revolusjonerende siden den ikke trengte noen bensin, ingen oljeskift, ingen lyddempere og hadde få eller ingen behov for bremsesjekk. Typisk vedlikehold på bilen inkluderte kun skifting av vindusspylervæske og en sjekk av dekkenes roteringsevne. I tillegg var den svært stille og kunne holde en rekordhøy hastighet. For mange californiere ble dette derfor drømmebilen, og flere tusen forventningsfulle kunder satte seg på venteliste for å kunne lease bilen. Av en eller annen merkelig grunn trakk likevel GM bilen tilbake fra markedet i California og satset i stedet på bensinslukende SUVs [sport- og nyttekjøretøy, red. anm.]. Det samme gjorde andre bilselskaper som Ford og Toyota, som også hadde utviklet liknende biler. Til og med de som hadde leaset el- bilene, mistet dem, og snart ble alle eksisterende eksemplarer sendt til vraking. Hvorfor? Det er dette mysteriet regissøren Chris Paine forsøker å løse som en mordgåte i sin dokumentarfilm Who Killed The Electric Car? (2006). Tilnærmingsmåten han bruker, er en elimineringsliste. Han spør – hvem er skyldig – er det CARB, bilbatterier, forbrukere, bilprodusenter, oljebransjen, den føderale regjeringen eller hydrogenteknologi? Det viser seg at alle unntatt bilbatteriene må ta en del av skylden for el-bilens forsvinningsnummer. Og her kommer det fram flere oppsiktsvekkende opplysninger i løpet av Paines etterforskning. Vi får vite at delstaten California opphevet miljøkravene sine etter at de ble saksøkt av bilselskapene; at de fleste forbrukerne var dårlig informert om bilens eksistens; at GM med hensikt drev elendig markedsføring (som bare fremhevet bilens begrensninger for potensielle kunder); at GM bagatelliserte el-bilens popularitet. Dessuten ga Bush-administrasjonen skyhøye subsidier til SUVs, noe som medførte enorme skattelettelser for forbrukerne – den gir heller subsidier til utvikling av hydrogenbiler som ikke blir like effektive. Mangelen på nytenking skjer mens oljeproduksjon verden over er i tilbakegang Frykten for det ukjente ser ut til å ha drevet både republikanske politikere, bil- og oljebransjen til å forkaste en fullt brukbar el-bil, og heller satse på en allerede stagnert teknologi som i all vesentlighet ikke har forandret seg siden 70-tallet. De kan ikke se at el-bilen blir inntektsbringende på kort sikt, samtidig som de frykter at en hel industri rundt bil-vedlikehold og energitransport ville blitt gjort overflødig. Mangelen på nytenking skjer mens oljeproduksjon verden over er i tilbakegang, og global oppvarming truer hele verdens befolkning. Filmen byr i så måte på en serie overraskelser som etterlater en i dyp mistro. En kan spørre seg om hvorfor bilprodusenter feilinformerer om hvor langt deres teknologi er utviklet, om hvorfor publikum ikke vet at det produseres el-biler som har samme standard som oljedrevne biler. De er billigere i drift. Hvor lenge har dette foregått? En logisk konsekvens burde for eksempel ha vært at det burde ha vært solgt el-biler over hele kloden. Men det er ifølge filmen rimelig å anta at dette aktivt motarbeides av både myndigheter og bilprodusenter. En kan da bare gjette på hva som egentlig skjedde
I dokumentarfilmens historie er dokumentaristens kjennetegn nettopp det at han tar politisk stilling. Margareth Olin mener at vi i Norge har liten forståelse for hva dokumentarfilm er som film. Dokumentarfilm skal ikke være objektiv, men gjerne komme inn på en rå og usminket virkelighet.
