Tenk deg et klassebilde fra ungdomsskolen der over halvparten av elevene har nasjonalistiske slagord, «Hitler was right» eller hakekors på t-skjorten. Et par gjør heil-hilsen. Nederst til høyre sitter læreren og smiler. Dette er ikke et absurd motiv fra en skolerevy ut av satirisk kontroll, men et tankevekkende stykke svensk bygderomantikk. «Tredje riket på Österlen» har debutanten Liv Strömquist kalt en av hovedhistoriene i tegneserieboken Hundra procent fett (Ordfront Galago 2006). Ut fra egne skoleerfaringer skildrer hun oppsvinget for rasisme og nazisme i Sverige på begynnelsen av 90-tallet. Nasjonalt kom naziboomen til uttrykk gjennom Ny Demokratis valgoppslutning, Lasermannens drap på innvandrere i Stockholm og en stor ungdomskultur rundt «Vit Makt»-musikk. Strömquist forteller både analyserende og humoristisk om hvordan dette artet seg i Skåne. Det var svært mange nynazister på skolen, de var uniformerte og stemningen var truende med stadige voldsepisoder. Et hovedpoeng hos Strömquist er at oppslutningen for nynazistene i mindre grad var en direkte reaksjon mot innvandrerne. I Skåne fantes det nesten ingen innvandrere, bare uhorvelig mange rasister. Hun ser naziboomen mer som et uttrykk for sosial frustrasjon og det etablerte Sveriges unnvikenhet overfor stemningsbølgen. Uniformeringsforbudet, som ble innført etter et års bruduljer og forbød nazistiske symboler, førte til at de åpne nazistene forsvant fra Strömquists skole. Ny Demokrati falt ut av riksdagen ved neste valg. Det var igjen ro i folkhemmet. Strömquists røffe strek røsker imidlertid i den selvtilfredse fasaden: de nazistiske symbolene er trengt vekk, men de politiske holdningene mener hun holder stand – for eksempel ved at Socialdemokraterna adopterte og gjennomførte mye av Ny Demokratis flyktningepolitikk. Det er sjelden Strömquist er direkte selvbiografisk, som i «Tredje riket på Österlen», men hun har alltid et tydelig personlig utgangspunkt for sin politiske satire. Hun har beskrevet seg selv om anarkist og feminist. I et intervju med nettsiden Ung & Galen (www.ungochgalen.nu/reportage/intervju-med-liv-stromquist) erklærer hun at feminismen «räddade mitt liv». På videregående var hun sammen med en gutt som ødela selvtilliten hennes; han var aktiv og kreativ, hun skulle være stille og søt. Det trasige ungdomsforholdet er nok bakgrunnen for serien «Tre bergsäkra strategier för att bryta ner din flickväns psyke och göra henne besatt av dig», en besk selvhjelpsmanual for manipulerende menn. Hun tar også for seg temaet i den vittige «Min oskuld och den Europeiska Unionen». Mesteparten av seriene i boken er hentet fra Strömquists fanzine Rikedomen, som hun har tegnet en fem års tid. Dette er fanzineserier på sitt beste: oppriktig og umiddelbar, røff og freidig – slarvete men aldri slurvete. Politiske fanziner brister ofte fordi de blir for programmatiske eller lettvinte. Hundra procent fett er ensidig og agiterende, men med substansielle kunnskaper, snert og humor. Strömquist argumenterer interessant i en slags tegneseriekronikker, både om skjønnhetsideal (serien «Riots not diets») og imperialisme («Bengt äter barn»). Enda bedre er hun når hun fabulerer fritt, som i den utrolige «Män som aldrig borde fått ha sex» om kvinnebedårerne Jean-Paul Sartre, Ingmar Bergman og Timbuktu. Strömquist har levert en av årets friskeste svenske tegneseriebøker. Til sin egen frustrasjon har hun opplevd at også politiske motstandere elsker seriene og humoren. Hun tror det har å gjøre med at vi leser tegneserier på en annen måte enn prosa; snakkeboblene betyr at vi ikke tar det som sies på alvor. Det har hun nok mye rett i, men denne fordomsfulle lesemåten betyr også
