Det er først når det er for seint, når vi har vendt ryggen til de beste alternativene, at vi må velge mellom vondt og verre. Allerede ni dager etter 11. september-angrepene kom George W. Bush med trusselen: «Enten er dere med oss eller så er dere med terroristene.» To kriger fulgte, først i Afghanistan og så i Irak. I Mali haster det nok en gang med å velge mellom to like motbydelige alternativer.
Dagens framvoksende stormakter er ikke verdige arvtakere etter gårsdagens antikolonialister og antiimperialister.
Ingen land i verden ville akseptert at raketter sendt opp utenfor landets grenser regner ned over dets borgere.» Da Obama kom med denne selvfølgeligheten siktet han ikke til palestinerne i Gaza, som er hjelpeløse mål for israelske bomber og missiler, ofte skutt fra amerikanskproduserte F16-fly eller Apache-helikoptere.
Hva skal man si når folk er overbevist om at de folkevalgte har fjernet seg for mye fra folket, blitt for korrupte og har for mange bånd til oligarkiets interesser til å tjene fellesskapet?
De som klager over manglende oppmerksomhet for sine hjertesaker og virke, blir ofte møtt med samme forklaring: «Vi har ikke lenger tid.» Vi har ikke lenger tid til å lese en lang bok, rusle i gata, besøke et museum eller se en film som varer lengre enn 90 minutter.
Koldbrannen i den amerikanske finanssektoren utløste en global økonomisk krise som vi alle kjenner resultatene av: arbeidsledighet, flere millioner bankerotte boligeiere, kutt i sosiale sikkerhetsnett. Likevel kan vi ikke fem år senere, som et enestående paradoks, utelukke at Mitt Romney kan komme til å flytte inn i Det hvite hus – en mann med en enorm formue skapt ved finansspekulasjon, utflytting av arbeidsplasser og skatteparadiset Cayman Islands.
I en berømt scene i Michael Curtiz’ kultklassiker Casablanca (1942) kommer den lokale politisjefen Renault for å stenge kafeen til Rick Blaine (Humphrey Bogart): «Jeg er sjokkert, virkelig sjokkert, over å oppdage at det foregår gambling her!» sier Renault. I neste øyeblikk rekker en croupier en bunke sedler til politisjefen: «Gevinsten din.» Renault visker «takk», stikker pengene i lomma og kommanderer: «Alle ut, fort!»
I finansskandalen om manipulering av referanserenta for de britiske bankene – London Interbank Offered Rate (Libor) – er det vanskelig å identifisere den skitne politimannen, fordi det er så mange potensielle kandidater.
De største katastrofene får de mest troende til å bli enda frommere. De europeiske føderalistene nekter å vende ryggen til den monetære, budsjettmessige og handelsmessige integrasjonspolitikken som har forverret og forlenget den økonomiske krisen. Snarere tvert imot vil de gi enda mer makt til de som har iverksatt denne politikken.
Studentopprøret i Quebec viser det nok en gang: Sparepolitikk kan ikke lenger gjennomføres uten autoritære metoder. Da Jean Charests liberale regjering besluttet å øke semesteravgiften med 75 prosent på fem år, gikk mer enn en tredjedel av studentene i provinsen ut i streik.
Forandringen er nå. Oppmuntret av valgseieren overtar statslederen styring over sentralbanken, innfører reguleringer på valutatransaksjoner og annonserer at regjeringen vil nasjonalisere en økonomisk nøkkelsektor som ble solgt på billigsalg 13 år tidligere.
Ikke bare Frankrikes framtid bestemmes av den kommende presidentens valg, men også EUs. Mohammed Merahs drap i Toulouse har midlertidig vendt den franske presidentvalgkampen bort fra de avgjørende økonomiske sakene.
Menneskerettighetene respekteres ikke stort bedre i Saudi-Arabia enn i Iran. Er det dermed det wahhabistiske kongedømmets status som verdens største oljeeksportør og USAs allierte, som mirakuløst nok gjør at det spares av «det internasjonale samfunnet»?
I 1997 introduserte denne avisen ideen om å skattlegge finanstransaksjoner.1 Disse transaksjonene var på den tiden 15 ganger større enn den årlige globale produksjonen. I dag er de nesten 70 ganger større.
Det ene mislykkede EU-toppmøtet avløser det andre. Det hvite hus og Kongressen krangler uten å komme noen vei. «Markedene» har forstått dette og behandler nå de folkevalgte som hodeløse ender, kraftleketøy de selv har skapt, men ikke lenger klarer å kontrollere. Samtidig er det snart presidentvalg – i Russland, Frankrike og USA. Offentligheten og mediene oversvømmes av valgstoff og skaper en uvirkelig følelse der ord er fullstendig frakoblet handling.
De tidligere bankmennene Lucas Papademos og Mario Monti må håndtere konkurstrussel og frykt for kaos når de nå har tatt over roret i Athen og Roma. Ingen av dem er apolitiske teknokrater, men høyremenn og medlemmer i Den trilaterale kommisjon, kjent for å ha anklaget vestlige land for å være for demokratiske.
Europeiske venstrepartier våger ikke å utfordre den rådende økonomiske orden. I beste fall lover de å lappe sammen systemet, men som oftest forsøker de å vise «ansvarlighet» med å anbefale de samme hestekurene som høyresiden. Hvor lenge kan dette politiske spillet vare etterhvert som folkets sinne stiger?
Det reformistiske American Federation of Labor (AFL) var i opposisjon til det revolusjonære Industrial Workers of the World (IWW) og Socialist Party of America. I sentrum for konflikten sto et spørsmål: Skal fagforeningene forsvare arbeidernes umiddelbare interesser eller forberede dem på en langsiktig politisk kamp?
Mindre enn et år etter selvmordet til Mohammed Bouazizi i Sidi Bouzid, som startet de arabiske opprørene, begir tunisierne seg til stemmeurnene 23. oktober. En forvirrende valgkamp finner nå sted på et bakteppe av sosial nød.
Krangelen mellom Barack Obama og det republikanske flertallet i Kongressen om hvordan man skal få redusert den amerikanske gjelden, tilslører det som her er det vesentligste: At Obama har gitt etter for utpressingen fra sine politiske motstandere og gått med på at mer enn tre fjerdedeler av budsjettinnstrammingene de ti neste årene, det vil si 3000 milliarder dollar, skal komme fra kutt i sosialbudsjettene. Den amerikanske høyresiden kunne sagt seg fornøyd med denne seieren, men de krever stadig mer. Selv om deres mangel på fleksibilitet risikerer å skade deres popularitet.
Den økonomiske og demokratiske krisen i EU reiser fire sentrale spørsmål: Hvorfor har en politikk man visste ville lede til fallitt blitt ført med en så åpenlys iver i fire land (Irland, Spania, Portugal og Hellas)?
Enhver som tillater seg å rakke ned på oligarkiets privilegier, den økende korrupsjonen hos de herskende klasser, gavepakkene som gis til bankene, frihandel, lønnskutt med henvisning til konkurransedyktigheten, vil straks få slengt etter seg at han er «populist». Og man spiller ballen over til høyreekstremistene, legges det til.
Fire år har gått siden finanskrisen brøt ut. Gjentatte avsløringer av i beste fall umoralske praksiser hos de store bankene har ikke ledet til en eneste større straffesanksjon.
I flere måneder har den arabiske opprørsbølgen stokket om på de politiske, diplomatiske og ideologiske kortene i regionen. Undertrykkingen av opprøret i Libya truet med å bryte denne utviklingen. Nå har den vestlige, FN-godkjente krigføringen skapt
en ny situasjon, med uante konsekvenser.
Kulene som dreper kan være sjia eller sunni, moderate eller radikale, pro-vestlige eller «anti-imperialistiske». Det kan ofrene også. Men regimene som skyter, ligner hverandre. Regimet i Tripoli har dessuten erstattet kallet om verdensrevolusjonen med vakthold ved EUs grenser.
