Serge Halimi

Den nye kalde krigen vil bli skumlere enn den forrige, fordi den møter ingen motstand.

I konflikten i Midtøsten, hvor skylden ikke er likt fordelt, innebærer «balansert» å glemme hvilken part som er okkupasjonsmakten.

I 2002 ville ikke Obama «helle bensin på bålet i Midtøsten». Vil han være like klarsynt i månedene som kommer?

Hva har den europeiske drømmen endt opp som? Et straffeinstrument. Når dette instrumentet nå perfeksjoneres, får man en følelse av at de vekslende elitene bruker hver krise til å innføre en enda strammere sparepolitikk og sette opp sin føderale luftspeiling. Bedriftsstyrene og avisredak-sjonene slutter opp om denne todelte målsetningen. Men selv om man plusser på noen tyske rentenister, luxemburgske stråselskaper og flesteparten av de franske sosialdemokratene, utvider man ikke det folkelige fundamentet for dagens «europeiske prosjekt». EU irettesetter uavlatelig medlemsland som ikke reduserer budsjettunderskuddene, også når arbeidsledigheten stiger i været. Siden de generelt avlyder uten å mukke, påtvinger EU dem raskt et korrigeringsprogram med målsettinger ned til millimeteren, ledsaget av en detaljert gjennomføringsplan. Når derimot stadig flere europeiske pasienter avstår å søke medisinsk behandling fordi de ikke har råd, når spedbarnsdødeligheten stiger og malaria dukker opp igjen, som i Hellas, har de nasjonale regjeringene aldri måttet frykte tordentale fra Kommisjonen i Brussel. «Konvergenskriteriene» er ekstremt strenge når det dreier seg om underskudd og gjeld, men ikke-eksisterende for sysselsetting, utdannelse og helse. Men disse henger unektelig sammen: Å kutte offentlige utgifter innebærer nesten alltid å redusere antallet leger på sykehusene og rasjonere tilgangen til medisinsk behandling. Det er ikke så mye «Brussel», alle misfornøydes syndebukk, men to politiske krefter som har gjort om de monetaristiske dogmene til frivillig underkastelse. I flere tiår har sosial-demokrater og liberalere delt på makten og postene i Europaparlamentet, i EU-kommisjonen og de fleste nasjonale regjeringene på kontinentet. Ultraliberalisten José Manuel Barroso, som i sin tid var for Irak-krigen, ble dessuten enstemmig gjenvalgt til presi-dent for EU-kommisjonen for fem år siden av de 27 medlemslandenes statsledere og EUs regjering, også sosialdemokratene, selv om alle er på det rene med hvor sjokkerende middel-mådig han har utført embetet sitt. Nå konkurrerer den tyske sosialdemokraten Martin Schulz og den luxemburgske kristeligdemokraten Jean-Claude Juncker om å overta etter ham. De «utfordret» hverandre i en tv-sendt debatt 9. april. Hvem av dem mente at «innstramming er nødvendig for å gjenvinne tilliten»? Og hvem repliserte at «budsjettdisiplin er uunngåelig»? Det hele endte med at Schulz, som mener at de nådeløse «reformene» til kameraten Gerhard Schröder er «modellen» som må følges, fikk seg til å si: «Jeg vet ikke hva som skiller oss.» Garantert ikke viljen til å lukke Europas økonomiske straffeleir. Oversatt av R.N.

Ytringsfriheten finnes bare når den også gjelder ytringer man avskyr. Angrepene mot den overlever dessuten lenge etter at angriperne er glemt. I en nesten panisk stemning etter terrorangrepene 11. september 2001, var det bare én amerikansk senator, Russel Feingold, som stemte mot Patriot Act og lovens arsenal av frihetsfiendtlige tiltak som ble vedtatt av en samlet Kongress under påskudd om krig mot terror. 13 år og én president senere er disse unntaksbestemmelsene fortsatt i kraft i USA. Vi vet at innenriksministre bryr seg mer om orden og sikkerhet enn om frihet. Hver trussel driver dem til å kreve nye repressive tiltak som en nervøs eller rasende befolkning vil støtte. I januar forbød Frankrike, i preventivt øyemed, flere folkemøter og kulturarrangementer som krenker «respekten for menneskets verdighet». Innenriksminister Manuel Valls reagerte på de antisemittiske tiradene til den kontroversielle komikeren Dieudonné, «som ikke lenger er morsom» og gjør noe som «ikke lenger er kreativt», og truet: «Jeg vil ikke utelukke noe, inkludert strengere lover.» Men en demokratisk stat bør ikke så lett akseptere at ministeren med ansvar for politiet offisielt bestemmer hva som er morsomt og kreativt – selv når det verken er det ene eller det andre. I juli 1830 utstedte Charles 10 et dekret som fjernet pressefriheten. En av støttespillerne hans forsvarte den gang gjeninnføringen av forhåndssensur, som erstattet domstolenes etterhåndssensur, slik: «Når loven grep inn, var skaden gjort; langt fra å reparere skaden, skapte straffen også debatt og skandale.» Dagen etter det kongelige dekretet, ble avisene likevel gitt ut uten forhåndsgodkjennelse, takket være ulike smutthull. Folk strømmet til for å lese og diskutere dem. Like etter ble Charles 10s regime styrtet i en revolusjon. Nå har rebellene og de fordømte tusenvis av følgere på Twitter. Med Youtube kan de arrangere folkemøter henslengt på sofaen i stua. Hvis vi forbyr kulturarrangementer eller offentlige møter, fordi de krenker «menneskets verdighet», må vi ikke også straffe spredning av det samme budskapet på sosiale medier? Det ville gitt de profesjonelle provokatørene en aura av å være ofre for «systemet». Og gitt næring til deres mest paranoide anklager. En tidligere sosialistisk minister har reagert på Valls’ initiativ og er bekymret for et «stort tilbakeskritt som innfører et slags preventivt regime, det vil si en moralsk forhåndssensur av det frie ord». Sympatisk nok avsluttet han med å si at: «I denne saken har avskyen og sinnet mot det skjendige fått de beste sinn til å vakle.» Oversatt av R.N.

Kan en avtale mot Benjamin Netanyahu, de ultrakonservative iranerne, den pro-israelske lobbyen som dikterer den amerikanske kongressen og Saudi-Arabia være en dårlig ting? Er Israel riktig land til å belære det iranske regimet når de ikke har signert Ikkespredningsavtalen (TNP), har atombombe og har brutt flere FN-resolusjoner enn noe annet land i verden?

For tretti år siden ble de som flyktet fra undertrykkende politiske systemer og dro i eksil hyllet i de rike landene og i pressen. Flyktningene hadde «valgt friheten», det vil si Vesten. I Berlin hedrer et museum de 136 flyktningene som døde mellom 1961 og 1989 da de forsøkte å ta seg forbi muren som delte byen i to.

Hvem som helst kan skrive hva som helst. Særlig om USA. På mindre enn seks måneder har USA gått fra å være en fugl føniks (økonomisk bedring, energi-uavhengighet, dominerende dataselskaper, ny vekst i bilindustrien) til være et imperium i fritt fall, svekket av presidentens viljeløse atferd.

Det muslimske brorskapet sverget på at de ikke ville søke presidentmakt. Da de brøt dette første løftet, lovet de «brød, frihet og sosial rettferdighet». Under deres styre har utryggheten økt, i likhet med nøden.

Er den økonomiske politikken EU-landene er blitt pålagt for å redde euroen fortsatt forenlig med demokratiske prosesser? Den greske allmennkringkastingen ble opprettet etter militærdiktaturets fall. I juni besluttet regjeringen i Athen, som utfører EUs pålegg, å stenge statskanalen uten godkjennelse fra parlamentet.

Felles marked, felles valuta, og felles språk? Eurosedlene, med sine historiske portaler, bueganger og broer, symboliserer allerede hvordan handelen flyter fritt mellom forretningsmenn uten forankring og uten historie. Skal også studentene nå forlate hjemlandene uten ordbok? Med turistengelsk som det eneste språklige passet de trenger, særlig på de franske universitetene?

Alt var blitt umulig. Å øke skattene ville ta motet fra «gründerne». Å beskytte landet sitt mot dumping fra lavkostland ville vært et brudd mot frihandelsavtalene. Å innføre en (minimal) skatt på finanstransaksjoner ville forutsette at de fleste land sluttet opp om det. Å senke momsen ville kreve godkjennelse fra Brussel.

Så å si alle i Tunisia mener at resultatene av revolusjonen er truet. Men av hvem? Av en «sekulær» opposisjon som nekter å innse at de konservative islamistene i Ennadha vant en overlegen seier i valget til grunnlovgivende nasjonalforsamling i oktober 2011? Av Ennadha-islamistene som ønsker å bruke valgseieren til å infiltrere staten innenfra samtidig som de spiller på frykten de salafistiske militsene skaper? Eller simpelthen av et politisk sirkus som minner om den fjerde franske republikken med sine parlamentariske blokkdannelser som sprakk så snart en representant ikke ble minister, med teatralske opptrinn som var glemt dagen etter, og de utallige smågruppene som stadig skiftet standpunkt? I mellomtiden faller gruveproduksjonen, turismen vakler, utryggheten brer om seg og hundrevis av unge tunisiere har dratt for å slåss sammen med jihadister i Syria, Algerie og Mali.

Det er først når det er for seint, når vi har vendt ryggen til de beste alternativene, at vi må velge mellom vondt og verre. Allerede ni dager etter 11. september-angrepene kom George W. Bush med trusselen: «Enten er dere med oss eller så er dere med terroristene.» To kriger fulgte, først i Afghanistan og så i Irak. I Mali haster det nok en gang med å velge mellom to like motbydelige alternativer.

Dagens framvoksende stormakter er ikke verdige arvtakere etter gårsdagens antikolonialister og antiimperialister.

Ingen land i verden ville akseptert at raketter sendt opp utenfor landets grenser regner ned over dets borgere.» Da Obama kom med denne selvfølgeligheten siktet han ikke til palestinerne i Gaza, som er hjelpeløse mål for israelske bomber og missiler, ofte skutt fra amerikanskproduserte F16-fly eller Apache-helikoptere.

Hva skal man si når folk er overbevist om at de folkevalgte har fjernet seg for mye fra folket, blitt for korrupte og har for mange bånd til oligarkiets interesser til å tjene fellesskapet?

De som klager over manglende oppmerksomhet for sine hjertesaker og virke, blir ofte møtt med samme forklaring: «Vi har ikke lenger tid.» Vi har ikke lenger tid til å lese en lang bok, rusle i gata, besøke et museum eller se en film som varer lengre enn 90 minutter.

Koldbrannen i den amerikanske finanssektoren utløste en global økonomisk krise som vi alle kjenner resultatene av: arbeidsledighet, flere millioner bankerotte boligeiere, kutt i sosiale sikkerhetsnett. Likevel kan vi ikke fem år senere, som et enestående paradoks, utelukke at Mitt Romney kan komme til å flytte inn i Det hvite hus – en mann med en enorm formue skapt ved finansspekulasjon, utflytting av arbeidsplasser og skatteparadiset Cayman Islands.

I en berømt scene i Michael Curtiz’ kultklassiker Casablanca (1942) kommer den lokale politisjefen Renault for å stenge kafeen til Rick Blaine (Humphrey Bogart): «Jeg er sjokkert, virkelig sjokkert, over å oppdage at det foregår gambling her!» sier Renault. I neste øyeblikk rekker en croupier en bunke sedler til politisjefen: «Gevinsten din.» Renault visker «takk», stikker pengene i lomma og kommanderer: «Alle ut, fort!»

I finansskandalen om manipulering av referanserenta for de britiske bankene – London Interbank Offered Rate (Libor) – er det vanskelig å identifisere den skitne politimannen, fordi det er så mange potensielle kandidater.