Serge Halimi

Spekulantenes betalingsproblemer har vekket mye misnøye hos folk og tvunget regjeringene til å distansere seg litt fra finanssektoren. Men fortsatt er det de som signerer sjekkene som formulerer lovene, i Brussel så vel som i Washington. Er den aksepterte korrupsjonen blitt en integrert del av demokratiet? Le Monde diplomatique ser nærmere på forholdet mellom penger og politikk i verden.

På en overraskende valgplakat siteres en smilende Gordon Brown jovialt: «Jeg har skapt større skiller mellom fattig og rik. Stem på meg.» Det er uvisst hvor sitatet er hentet fra, men kjensgjerningen er det ingen som kan benekte. På slutten av Thatcher-Major-perioden hadde den rikeste prosenten av britene 17 prosent av nasjonalinntekten. Etter Blair og Brown har de nå 21 prosent. Den ironiske plakaten konkluderer: «Stem for endring. Stem konservativt.» I et kort øyeblikk ser man for seg en valgkamp i bakvendtland, med Labour-politikere som forsvarer the golden boys i City mens motstanderne er mest opptatt av de lavere samfunnssjiktene. Dette er ikke tilfellet, særlig ikke det siste. Men det har utkrystallert seg en politisk justering i de to største partiene, som fjerner dem fra deres gamle lederskikkelser og hjemstavner. Verken Thatcher eller Blair – britisk politikk går inn i en ny tid. TEMAER SOM lenge har vært forvist dukker dermed opp igjen i den politiske debatten: sosiale klasser, aktiv stat, fagforeninger.1 De konservative satset i utgangspunktet på gjeld, de tunge tidene landet har vente, men de måtte justere siktet. De kunne ikke lenger utelukke at deler av den økonomiske innhentingen må skje gjennom nye skatter, ikke bare budsjettkutt. De hyller nå National Health Service, det offentlige helsesystemet Thatcher hatet, og de sverger å øke budsjettmidlene hvert år. Og ikke minst gjør de bot for deres tidligere homofobe moralisme og forsøker å gi seg et grønt image. Selv om de fortsatt holder fast på sikkerhetsretorikken, er det vanskelig å skille dem fra rivalene. Har ikke Labour åpnet for at 1036 ekstra lovovertredelser kan straffes med fengsel?2 Labour har også gått fullt inn for deregulering, og gjort London til et fristed for finansvulgariteter. Konkursen banker på døren. Et avgrunnsdypt budsjettunderskudd (11,9 prosent av BNP) som kan sammenlignes med det greske (13,6 prosent) tvinger myndighetene til å kutte i sosiale utgifter. Noe som ikke slår heldig ut for de folkevalgte som i noen måneder nå har forsynt seg av skattekista for å renovere fritidsboligene sine, kjøpe små flytende hytter for å beskytte endene sine. Altså, i all stillhet har Labour reformert industripolitikken sin. Det har til og med tatt for seg bankfolkene! Liberaldemokratene har vind i seilene. Det politiske systemet ris av skandaler som de i mindre grad assosieres med enn sine konkurrenter. Liberaldemokratenes leder, Nick Clegg – sønn av en bankmann, utdannet ved Cambridge, gift med en forretningsadvokat, tidligere rådgiver for den ultraliberale EU-kommissæren for konkurranse, Leon Brittan – har ikke fornektet seg en retorisk venstredreining. Dette ubesudlede eliteproduktet har antydet at Thatcher og Blairs liberale paradis kan komme til å oppleve samme sosiale uro som Hellas. Oversatt av R.N. Fotnoter:1 Se Seumas Milne, «The real political battle will begin after the election», The Guardian, London, 8. april 2010. 2 Jf. Tony Wood, «Good Riddance to New Labour», New Left Review, London, mars-april 2010.

Hvordan kan man unngå å se det komiske i at høyresiden plutselig har falt pladask for sekularitet, feminisme og fritenkning?

Statene reddet bankene uten å kreve noe i gjengjeld. Bankene har kommet til krefter igjen, og vender dem mot statene. De innleder en utpressing av statene som baserer seg på avsløringen av nedrighetene de selv har anbefalt dem. For når den offentlige kreditten minker, øker lånerentene ?

Seksti år etter Mao Zedongs erklæring fra 1. oktober 1949 siterte Hu Jintao sin fjerne forgjenger (både tidsmessig og ideologisk): «Kina står i dag oppreist takket være sosialismens framskritt». Gjenreisningen er forbløffende. Det er lenge siden Kina har latt seg ydmyke eller stykke opp av Europa eller Japan. Og enda bedre, deler av befolkningen opplever en velstandsøkning. Men at dette skulle ha noe med sosialisme å gjøre, er en annen sak. Det er så langt fra virkeligheten at man til og med kan si at den kinesiske veksten (9,6 prosent i 2008 og 8,7 prosent i 2009) delvis har erstattet det sviktende amerikanske lokomotivet. Slik bidro Kina til å stable på beina et kapitalistisk system som har opplevd sin verste krise siden 1929. Globaliseringen har blitt såret i Washington, men har frisknet til Shanghai. I RØDERE TIDER handlet ordtaket «vinden fra øst vil feie vekk vinden fra vest» om noe helt annet enn at Kina skulle bli et av verdens største eksportland og et eldorado for de store kjøpesenterkjedene: Franske Carrefour har 156 sentere og britiske Tesco har 72. Den amerikanske giganten Wal-Mart hadde ikke vært like mektig uten den grove utbyttingen av kinesiske arbeidere som gjør at kjeden kan presse ned prisene (og konkurrentene). Hvis verdensutviklingen skal måles etter slike forandringer, har vestlige businessmiljøer lite å frykte. Wall Street Journal fryder seg: «Kina er og blir et ekstremt attraktivt marked for vestlige selskaper som vil vokse. Alle vet at det er disse vekstmarkedene som vil hjelpe verden ut av krisa.» Metallarbeidernes fagforening i USA er betydelig mindre entusiastisk. Den har bedt Washington om å anmelde Kina for dumping. Men det er ikke lenger mulig å redusere «den kinesiske modellen» til en eksportøkonomi drevet av billig arbeidskraft. Landet ønsker å styre sin utvikling i retning sitt indre marked og styrke båndene til andre økonomier i regionen. En handelssone på linje med Den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA) eller EU blir mer aktuelt. Den vil – slik regelen nesten alltid er – favorisere de mektigste sektorene i det dominerende landet. I år vil Kina antakelig gå forbi det langt mindre befolkede Japan og bli verdens nest største økonomi. Innen 2026 kan Kina til og med bli størst, ifølge den amerikanske banken Goldman Sachs. HVA KOMMER KINA til å bruke makten til? Verken på G20-toppmøtet eller på klimatoppmøtet i København viste landet noen tegn til å ville tale de fattiges eller sør-landenes sak. Kinas utviklingsmodell forfører, men framfor alt dem som ønsker å forene økonomisk vekst, handelsliberalisme og stabilitet med makten til et halvt politisk, halvt industrielt oligarki. «Beijing-konsensusen» får stadig flere tilhengere blant vestlige sjefer. Oversatt av G.E.

Skattepenger har blitt øst ut til bankene, og gitt store offentlige underskudd. Men de styrende vil heller kutte velferd enn å øke skattene.

Å risikere livet for «demokrati» på fremmed jord er allerede en kolossal utfordring, men er det virkelig verdt å dø for Hamid Karzai?

Hvordan sørge for uavhengig kvalitetsjournalistikk i en tid med sviktende inntekter?

Internett alene kan ikke gis skylden for den uavhengige kvalitetsjournalistikkens dårlige kår.

Obamas forsøk på å reformere et sørgelig helsesystem, har avslørt hvor møllspist det politiske systemet i USA er.

Selv om innholdet i Obamas tale i Kairo 4. juni ikke var nytt, er det mye som tyder på at han ikke har mistet kontakten med sin progressive fortid.

Er europeerne maktesløse overfor det institusjonelle maskineriet foran valget til nytt Europaparlament i juni?

De siste tretti årene har revolusjonstanken blitt redusert til et spøkelse på historiens kirkegård. Selv i en tid med omfattende økonomisk og økologisk krise, virker det ikke som om tanken på radikal samfunnsomveltning vil bre om seg slik den har gjort så mange ganger siden 1789. Le Monde diplomatique ser nærmere på fortidens, nåtidens og framtidens revolusjonære framskritt, feiltrinn og forhåpninger. Går vi mot en ny revolusjonær tid, eller har historien virkelig fått en ufullendt slutt?

Mot slutten av 1800-tallet var de fremste tilhengerne av proteksjonisme konservative. De fryktet at import av billige varer kunne føre til sosiale omveltninger. Britiske aristokrater hadde imidlertid ingen problemer med å tilpasse seg frihandel.

Det som var en kjettersk tanke i går, er i dag blitt opplagt.

Europaparlamentet mener båndene mellom EU og NATO må bli tettere. Har NATO noen eksistensberettigelse etter 20 år etter Berlinmurens fall?

Israel bomber EU-finansiert infrastruktur sønder og sammen. Hva gjør EU?

Hvilke interesser tjener politikere som hopper fram og tilbake mellom regjeringsposter og privat næringsliv?

Var det ikke slik at finanskrise og økonomisk nødhjelp legger grunnlaget for ny start, for en ny verden med mange ulike stemmer?

De gigantiske redningsoperasjonene rettet mot verdens banker viser at alt er mulig. Så hvor er venstresiden?

Den amerikanske presidentvalgkampen er i gang for fullt. Og med finanskrisen har Obama fått et nytt kort å spille på.

Kampen er ikke vunnet på forhånd. På veien fra Kansas til inngangsportene til Colorado, omkranses asfalten av store reklameskilt: «Abort stanser et hjerte som slår»; «Ta imot Jesus Kristus som frelser og du vil bli frelst, eller angre i evigheten». Kansas er riktignok kjent for sine ivrige religiøse aktivister som slåss mot at Darwin undervises i skolene. Og Kansas er riktignok enda ikke det amerikanske Vesten.1 Men når vi kommer til Bozeman i Montana, bønnfalles bilistene av et nyfødt barn på en blå plakat: «Ta hånden min, ikke livet mitt». Siden begynnelsen av 2001 har Brian Schweitzer vært guvernør i Montana, en delstat dominert av landbruk og gruvedrift med mindre enn én million innbyggere, men nesten like stor i areal som California. Rancheieren Schweitzer, som er irrigasjonsspesialist og lidenskapelig interessert i nye energikilder, er en av Det demokratiske partis mange håp. «En storm i et par jeans,» ifølge New York Times. Under demokratenes landsmøte i Denver i august, ba Obama ham holde en tale om energispørsmålet. Oppdraget ble fullført i beste sendetid – iført jeans. OPPSKRIFTEN PÅ populariteten til Montana-guvernøren er nokså enkel. For å samle troppene og framstille motstanderne som underlige, naive ateister, snakker republikanerne ustanselig om de tre G-ene: «God, gays and guns» (Gud, homofile og våpen). Og demokratene bør, mener Schweitzer, unngå å slåss på dette terrenget. Hvordan? Ved å visse seg like dydige som alle andre, like reserverte overfor homoseksuelle ekteskap og like lite tilbøyelige til å regulere våpensalget. Men man må gjøre dette på et nonchalant vis, som om disse spørsmålene egentlig ikke er viktige – eller som om svarene gir seg selv. Deretter kan man flytte kampen over på saker som er mindre fordelaktige for republikanerne, som økonomi, energi og miljø. Unnvikende på én front, aggressive på en annen. Det sier seg selv: Schweitzer er ikke radikal. Men i en delstat der det å være guvernør ofte innebærer å være «industriens vaktbikkje» – som hans republikanske forgjenger skrøt av å være – viser han at han er uavhengig av de store næringslivs-lobbyene. Ved eksempelvis å anklage de som har beriket seg på avreguleringen av energimarkedet, på svindel, på skattelette for de rike og storselskapene, på medisinprisene som er betydelig høyere i Montana enn i det nærliggende Canada. Og ved å protestere mot angrepet på borgerrettighetene i «Patriot Act»-loven. Schweitzer er motstander av krigen i Irak, og argumenter med sin kunnskap om regionen, hvor han jobbet i syv år (i Saudi-Arabia) som irrigasjonsspesialist. Ja, men «God, gays and guns»? «Jeg er katolikk,» svarer han på sitt kontor i byen Helena. «Andelen kristenfundamentalister i Montana er liten. Her er ikke samfunnsspørsmålene avgjørende.» Det finnes en rekke kasinoer i delstatens småbyer og tettsteder, og delstaten har flere barer enn kirker. Og det er vel tilstrekkelig å svare republikanerne som snakker om «tradisjonelle familieverdier», med at den beste måten å forsvare dem på er å slutte å fortsette å tilby de nyankomne på arbeidsmarkedet så lave lønninger at de blir tvunget til å skaffe seg inntekter andre steder – langt fra familien. «Vi har en lakseøkonomi, de unge forlater delstaten og kommer kun tilbake for å dø,» forteller Schweitzer. {{{«I Montana dreier våpenkontroll seg om å treffe det man sikter på.» Brian Schweitzer, guvernør i Montana (demokrat)}}} Ok, og våpnene? Ja, det er en annen sak! Temaet veier

Lite tyder på at Georgia kommer til å komme styrket ut av stormaktsspillet som har ledet til konflikten med Russland.