Serge Halimi

Barack Obama

Alt ligger til rette for at Barack Obamas skal bli USAs neste president. Men vil det i så fall skje en radikal endring i USAs utenrikspolitikk? Allerede nå skuffer Obama sine mest idealistiske tilhengere …

august 2008

Europeiske løfter

De europeiske maktelitene har bestemt seg for at det utakknemlige folket ikke skal få ødelegge det flotte «demokratiske» prosjektet deres.

juli 2008

En leksjon i frihandel

EU er stolte over at Airbus har rodd i land en kontrakt med det amerikanske forsvaret. Men hvilke politiske og økonomiske motytelser har europeerne måttet gå med på?

april 2008

Forenklet demokrati

I løpet av året skal EU-landene godkjenne den «forenklede» grunnlovstraktaten. Ingenting tyder på at folket vil ha noe å si i prosessen. Står demokratiet i veien for EU-prosjektet?

mars 2008

Besatt av mangfold

Fokuset på mangfold og positiv diskriminering er med på å sikre at det amerikanske klassesamfunnet ikke blir utfordret. Man glemmer den viktigste kilden til diskriminering: økonomien.

september 2007

Sarkozysmen

Hovedstrategien til den nye franske presidenten var å sette sin egen energi og lederskap opp mot sine «livløse» og «passive» forgjengere. Nicolas Sarkozy brukte gamle amerikanske oppskrifter. Han appellerte til nasjonalfølelse, patriotisme og antiterrorisme – og til «de små skattebetalernes» forakt for «den store stygge skattefuten».

juni 2007

Et venstre delt i to

Den franske venstresiden er splittet. På den ene siden finner vi et besvergende, nasjonalistisk, autoritært og arkaisk venstre. På den andre siden finner vi et realistisk, europeisk (eller «amerikansk»), demokratisk og moderne venstre.

april 2007

Opportunistiske tenketanker

Fra 2000–2003 pøste ExxonMobil åtte millioner dollar inn i et førtitalls tenketanker for å tilbakevise hypotesen om global oppvarming. Så hvordan skiller deres «forskning» seg fra simpel lobbyvirksomhet?

januar 2007

«Vinneren tar alt»

Før det amerikanske midtperiode-valget den 7. november vil de to største partiene ha brukt 500 millioner dollar på kampanjer. «Mikro-målretting» er et av de nye verktøyene for via statistikk å plukke ut typiske velgere, og påvirke dem med propaganda.

november 2006

Anti-intellektualisme

«Eliten» i USA omtales som nedlatende, sløsende, kunstig, feminin, manipulerende, mer intellektuell enn praktisk og avhengig av andres arbeid. Den stigmatiserte eliten er ikke særlig rik, men den er kultivert. En taus majoritet føler seg derfor tråkket på av embetsmenns, dommeres, eksperters beslutninger, og av de intellektuelles hovmod.

juni 2006

Doktrinen om de «gode hensikter»

Kan man legge til grunn humanitære prinsipper, påberope seg «menneskerettigheter», når det gjelder land som for eksempel det tidligere Jugoslavia eller Irak? For så å stole på at USAs militære kapasiteter vil sørge for at de blir respektert, når disse under sin utøven ikke har vist «det aller minste tegn på å være oppriktig opptatt av verken menneskerettigheter eller demokrati»? Jean Bricmonts svar er direkte benektende: I den grad «de som forsvarer menneskerettighetene ikke har noen innflytelse, i alle fall ingen modererende innflytelse på styrkene de applauderer, nemlig den amerikanske hær.» Men forfatteren gir oss ingen intellektuell hvile. For han reiser videre et annet spørsmål: hva er våre «demokratiske» prioriteringer verd når de blir gitt en så vag definisjon (ytringsfrihet, stemmerett) at kreftene som finner liten inspirasjon i begrepet demokrati kan gripe til dem, men bare når det passer dem, kun for å befeste den sosiale orden og deres imperium? Heller ikke her legger Jean Bricmont fingrene imellom, og iblant rister han i oss. I løpet av en framstilling som er så til de grader «rasjonell» og kald at den kan synes mer intellektuell enn direkte «politisk», går han til frontalangrep på noen av våre mest «altruistiske» (eller intervensjonistiske) tilbøyeligheter. Han hevder at de er et produkt av «om lag tretti år med bøker, filmer, undervisning, argumenter som blir terpet på i media, det hele som regel med solid finansiell støtte.» Alt dette har tjent som «en ideologisk trojansk hest for vestlig intervensjonisme midt iblant bevegelser som i prinsippet er av en helt annen oppfatning.» Mulig det. Men å nekte «humanitær intervensjon», vil ikke det i noen tilfeller innebære å la det utspille seg grusomme massakrer? Ved å følge denne tankerekken fullt ut, avslår forfatteren enhver vestlig «hjelp», selv overfor de verste onder. «Vi har ikke løsninger for andres problemer, og derfor burde vi heller ikke legge oss opp i deres saker […] De britiske anti-kolonialistene kunne ikke gi noen garantier for at avviklingen av Det indiske imperiet ikke ville få en tragisk utgang. Men ga det grunn til å forlange at England skulle okkupere India til evig tid?» Også her munner resonnementet ut i et krav om øyeblikkelig tilbaketrekning av de allierte styrkene fra Irak, noe som ifølge forfatteren er langt mer påkrevd enn å avvise tortur, som bare er en naturlig konsekvens av enhver okkupasjon. «Om vi erkjenner at invasjonen var ulovlig og at den skjedde under falske påskudd, hvorfor ikke ganske enkelt forlange at amerikanerne trekker seg ut?» Her kunne man innvende at det siden invasjonen i 2003 har oppstått en ny situasjon, og at det ifølge god politisk logikk er på bakgrunn av denne, og ikke situasjonen slik den var, at man må ta en avgjørelse. Jean Bricmont godtar ikke denne innvendingen. Så sterk er nemlig hans reaksjon overfor forvandlingen, særlig innen enkelte miljøer på «venstresiden», som har gjort god, gammel internasjonalisme med en sosial dimensjon, om til en ny form for imperialisme. Han lar iallfall ingen få glemme at i Irak og også i andre tilfeller, så «rettferdiggjorde moralismen à la Kouchner indirekte kynismen à la Rumsfeld.» Men som Noam Chomsky minnet om med 1914, ved å sitere Winston Churchill, er ikke kynismen noe nytt fenomen. Den utgjør nesten noe forfriskende, særlig om man ser den i forhold til den klisne medlidenheten i «doktrinen om

mai 2006

Når overtramp er regelen

Også konservative amerikanske patrioter har begynt å sette spørsmålstegn ved varehandelgigantenes konkurransevridning, monopolisering og utflytting. Kan motstanden mot Wal-Mart–verdens største selskap – bli et samlingspunkt for progressive krefter som kjemper mot utbytting av arbeidere, rasering av naturområder og konsumerisme?

februar 2006

Verdens største bedrift

Wal-Marts omsetning i fjor på over 2100 milliarder kroner og 1 300 000 ansatte gjør det til verdens største konsern. Allerede i 2001 var omsetningen til Wal-Mart større enn bruttonasjonalproduktet til de fleste land. Selskapets hær av 7 100 giganttrailere er på farten døgnet rundt til 5000 kjøpesentre på kloden.

januar 2006

De intellektuelles fremtid i Frankrike

Gérard Noiriel setter i sin bok det intellektuelle enkeltindivid opp mot to motstridende arketyper – den revolusjonære og den hoffintellektuelle. Og ifølge André Schiffrin favoriseres den «intellektuelle konformisme» av de sterke kapitalistkreftene i presse- og forlagsbransjen.

september 2005

Underkastelsens pedagogikk

«Globalisering» og «Europa» blir noen ganger presentert i form av løfter om frihet, åpenhet og kulturutveksling, andre ganger i form av erklæringer om maktesløshet i forhold sosiale omveltninger. Dette har fungert som en «krigsmaskin» som har opphevet samfunnskontrakten uten å «skyte et eneste skudd».

juni 2005

Et vinnende vesen?

Her følger en oppsummering av årets presidentvalgkamp i en av svingstatene i USA, Vest-Virginia. Denne fattige delstaten har tradisjonelt vært en bastion for demokratene, men for fire år siden fikk George W. Bush flest stemmer her. Det kan han få denne gangen også.

november 2004

Huntingtons politiske orden

Harvard-professoren Samuel Huntington, som er mest kjent for sin teori om «sivilisasjonenes sammenstøt», hadde allerede på 1960-tallet liten tro på spredning av «amerikansk demokrati» til fattige land i den tredje verden.

desember 2003

Schwarzeneggers mediestatskupp

Arnold Schwarzenegger vant guvernørvalget ved å begrense sine offentlige opptredener til underholdningsprogrammer på tv, og generelt snakke minst mulig om politikk. Han henvendte seg til «folket», men var likevel de rikes kandidat.

1 6 7 8 9