Det dukker opp stadig flere forsøk på å bryte med nyliberal politikk. Etter Syriza i Hellas, kan det uventende valget av Jeremy Corbyn som Labour-leder i Storbritannia kanskje smitte over på Spania. Disse forsøkene fører ikke alltid fram, det så vi i Athen i juli. Men i det minste er noen av hindringene nå blitt tydelige: finansmarkedene, de multinasjonale selskapene, ratingbyråene, eurogruppen, Det internasjonale pengefondet (IMF), Den europeiske sentralbanken (ESB), den tyske pengepolitikken og dens sosialliberale håndlangere. Makten til disse aktørene, og deres felles interesser, forklarer delvis hvorfor noen av forsøkene er beskjedne og kapitulerer, mens andre nøler og lider under det. Denne diagnosen er treffende, men ufullstendig. For den mangler et avgjørende element som ofte blir analysert i denne avisens spalter, men i stor grad ignorert de fleste andre steder, spesielt av de politiske kreftene som burde ha det som en sentral prioritering. I Athen viste dette elementet hvor skadelig det er, da Syriza motsatte seg diktatene fra EU. I London gikk det raskt til angrep på den nye Labour-lederen Jeremy Corbyn. I Madrid vil vi se det samme hvis Podemos vinner valget i desember. Hva snakker jeg om? Jo, måten mediemaskineriet fininnstilles for å diskvalifisere alle prosjekter som kan gå imot aksjonærenes makt. Og hvorfor skulle det være annerledes, når de som eier mediene stadig oftere også er de som står bak næringslivskonsentrasjoner og tjener store summer på børsoppføringer? I Frankrike, for eksempel, tilhører nå seks av de ti største formuene folk som eier mediekonsern. En av medieeierne, Patrick Drahi, er også Israels rikeste. Mediesektoren er sentral for offentlig debatt, økonomi, kultur, fritid og utdannelse, men det er vanskelig å se noen politiske forsøk på å motvirke faren som ligger i denne utviklingen. Litt som om alle sier til seg selv: Vi vil se når den tid kommer, nå har vi andre prioriteringer, andre saker som haster. Et ideologisk parti Vi vil se? Vi har sett. Regjeringen til Alexis Tsipras, som kom til makten i Hellas i januar, satset litt ubetenksomt på at solidariteten mellom de europeiske folkene som var utsatt for sparepolitikken, ville gjøre det lettere å motsette seg den tyske staheten. Syrizas allierte på kontinentet er splittede og svake av mange grunner, og det er en av forklaringene på hvorfor dette håpet feilet. Likevel må et viktig moment ikke utelates. I seks måneder fordreide medienes behandling av grekerne debatten som var underveis. Og de forsøkte å hisse opp den europeiske opinionen med påstander om hva en gresk gjeldslette ville koste hver tysker, franskmann, spanjol, italiener og slovak. De store nyhetsmediene – inkludert de som elsker å komme med prekener om at nasjonalstatene tilhører fortiden – finner i de samme nasjonalstatene et middel til å forhindre en kontinental solidaritet med den greske venstresiden. I en annen medieverden ville Hellas kanskje ikke blitt framstilt som en dårlig betaler som vil skape ytterligere problemer for kreditorene, men som fortroppen i en europeisk kamp mot en mislykket sparepolitikk. Fellesskapets kostnader ved skattelettene som de rikeste skattebetalerne har fått i tretti år, eller redningspakkene for de private bankene, har aldri blitt beregnet – og angrepet – med samme iherdighet for hver tysker, franskmann, spanjol, italiener og slovak. 27. august gikk de vestlige kreditorene, som var så urokkelige når det gjaldt den greske gjelden, med på å slette deler av Ukrainas gjeld.
