De største katastrofene får de mest troende til å bli enda frommere. De europeiske føderalistene nekter å vende ryggen til den monetære, budsjettmessige og handelsmessige integrasjonspolitikken som har forverret og forlenget den økonomiske krisen. Snarere tvert imot vil de gi enda mer makt til de som har iverksatt denne politikken.
Studentopprøret i Quebec viser det nok en gang: Sparepolitikk kan ikke lenger gjennomføres uten autoritære metoder. Da Jean Charests liberale regjering besluttet å øke semesteravgiften med 75 prosent på fem år, gikk mer enn en tredjedel av studentene i provinsen ut i streik.
Forandringen er nå. Oppmuntret av valgseieren overtar statslederen styring over sentralbanken, innfører reguleringer på valutatransaksjoner og annonserer at regjeringen vil nasjonalisere en økonomisk nøkkelsektor som ble solgt på billigsalg 13 år tidligere.
Ikke bare Frankrikes framtid bestemmes av den kommende presidentens valg, men også EUs. Mohammed Merahs drap i Toulouse har midlertidig vendt den franske presidentvalgkampen bort fra de avgjørende økonomiske sakene.
Menneskerettighetene respekteres ikke stort bedre i Saudi-Arabia enn i Iran. Er det dermed det wahhabistiske kongedømmets status som verdens største oljeeksportør og USAs allierte, som mirakuløst nok gjør at det spares av «det internasjonale samfunnet»?
I 1997 introduserte denne avisen ideen om å skattlegge finanstransaksjoner.1 Disse transaksjonene var på den tiden 15 ganger større enn den årlige globale produksjonen. I dag er de nesten 70 ganger større.
Det ene mislykkede EU-toppmøtet avløser det andre. Det hvite hus og Kongressen krangler uten å komme noen vei. «Markedene» har forstått dette og behandler nå de folkevalgte som hodeløse ender, kraftleketøy de selv har skapt, men ikke lenger klarer å kontrollere. Samtidig er det snart presidentvalg – i Russland, Frankrike og USA. Offentligheten og mediene oversvømmes av valgstoff og skaper en uvirkelig følelse der ord er fullstendig frakoblet handling.
De tidligere bankmennene Lucas Papademos og Mario Monti må håndtere konkurstrussel og frykt for kaos når de nå har tatt over roret i Athen og Roma. Ingen av dem er apolitiske teknokrater, men høyremenn og medlemmer i Den trilaterale kommisjon, kjent for å ha anklaget vestlige land for å være for demokratiske.
Europeiske venstrepartier våger ikke å utfordre den rådende økonomiske orden. I beste fall lover de å lappe sammen systemet, men som oftest forsøker de å vise «ansvarlighet» med å anbefale de samme hestekurene som høyresiden. Hvor lenge kan dette politiske spillet vare etterhvert som folkets sinne stiger?
Det reformistiske American Federation of Labor (AFL) var i opposisjon til det revolusjonære Industrial Workers of the World (IWW) og Socialist Party of America. I sentrum for konflikten sto et spørsmål: Skal fagforeningene forsvare arbeidernes umiddelbare interesser eller forberede dem på en langsiktig politisk kamp?
Mindre enn et år etter selvmordet til Mohammed Bouazizi i Sidi Bouzid, som startet de arabiske opprørene, begir tunisierne seg til stemmeurnene 23. oktober. En forvirrende valgkamp finner nå sted på et bakteppe av sosial nød.
Krangelen mellom Barack Obama og det republikanske flertallet i Kongressen om hvordan man skal få redusert den amerikanske gjelden, tilslører det som her er det vesentligste: At Obama har gitt etter for utpressingen fra sine politiske motstandere og gått med på at mer enn tre fjerdedeler av budsjettinnstrammingene de ti neste årene, det vil si 3000 milliarder dollar, skal komme fra kutt i sosialbudsjettene. Den amerikanske høyresiden kunne sagt seg fornøyd med denne seieren, men de krever stadig mer. Selv om deres mangel på fleksibilitet risikerer å skade deres popularitet.
Den økonomiske og demokratiske krisen i EU reiser fire sentrale spørsmål: Hvorfor har en politikk man visste ville lede til fallitt blitt ført med en så åpenlys iver i fire land (Irland, Spania, Portugal og Hellas)?
Enhver som tillater seg å rakke ned på oligarkiets privilegier, den økende korrupsjonen hos de herskende klasser, gavepakkene som gis til bankene, frihandel, lønnskutt med henvisning til konkurransedyktigheten, vil straks få slengt etter seg at han er «populist». Og man spiller ballen over til høyreekstremistene, legges det til.
Fire år har gått siden finanskrisen brøt ut. Gjentatte avsløringer av i beste fall umoralske praksiser hos de store bankene har ikke ledet til en eneste større straffesanksjon.
I flere måneder har den arabiske opprørsbølgen stokket om på de politiske, diplomatiske og ideologiske kortene i regionen. Undertrykkingen av opprøret i Libya truet med å bryte denne utviklingen. Nå har den vestlige, FN-godkjente krigføringen skapt
en ny situasjon, med uante konsekvenser.
Kulene som dreper kan være sjia eller sunni, moderate eller radikale, pro-vestlige eller «anti-imperialistiske». Det kan ofrene også. Men regimene som skyter, ligner hverandre. Regimet i Tripoli har dessuten erstattet kallet om verdensrevolusjonen med vakthold ved EUs grenser.
En sekulær revolusjon er underveis i de arabiske landene. Men etter å ha snakket om demokrati og rettferdighet, er vestlige ledere nå plutselig bekymret.
I oktober 1962 var verden på randen av atomkrig. I forkant av de amerikanske mellomvalgene gjentok John Kennedy til stadighet at sovjetiske angrepsraketter ikke ville bli utplassert på Cuba – og at det ikke ville aksepteres. Moskva ignorerte dette, men visste ikke om de amerikanske erklæringene var beregnet på velgerne eller om de var en reell advarsel. Via hemmelig korrespondanse presiserte hovedpersonene sine intensjoner, og løste krisen. Amerikanerne antydet at de utvilsomt ville gå med på – senere og mer diskret – Moskvas krav, nemlig at NATO skulle fjerne missilene de hadde utplassert i Tyrkia. I et brev til Kennedy signaliserte Nikita Khrusjtsjov at hvis amerikanerne lovet ikke å invadere Cuba så ville han kunne fjerne missilene fra den karibiske øya uten å miste ansikt. Forstyrrer WikiLeaks diplomatiet fra å forhindre krig, som i 1962, eller fra å planlegge krig? For alle lekkasjene blir tydeligvis ikke sett på med samme alvor. Da den serbiske «Potkova-planen» ble oppfunnet av det tyske militæret for å legitimere Kosovo-krigen eller da New York Times ukritisk videreformidlet Pentagons påfunn om masseødeleggelsesvåpen i Irak, krevde ikke Det hvite hus noen sanksjoner. Det hevdes at avsløringene av hvem som har besøkt ulike amerikanske ambassader vil sette de besøkendes liv i fare. Men om denne faren var reell (ingen ofre har så langt blitt rapportert), hvorfor var da hemmelighetene så dårlig beskyttet (se Felix Stalders artikkel på side 6–7)? Hva med den politiske risikoen? Den franske sosialistlederen François Holland som sa til en av George W. Bushs utsendinger i 2006 at den franske regjeringens motstand mot Irak-krigen hadde vært «for åpen», eller den franske sosialisten (Pierre Moscovici) som sa at relasjonen mellom de to landene «alltid var best når venstresiden satt med makten», ville sikkert foretrukket at disse samtalene forble skjult i et par tiår til. ambassadører er imidlertid ikke vanlige budbringere. For å vise seg dugelig kan de overdrive holdningene personene de møter har til sitt hjemlands posisjoner. Utsagnene som tilskrives diplomatenes samtalepartnere har ikke blitt bekreftet av de som skal ha uttalt dem. Begrunnelsen for å publisere dem er åpenbart at de later til å skrike av sannhet, det vil si at de samsvarer med det man allerede antok. Trusselen mot USAs sikkerhet tar den amerikanske forsvarsministeren Robert Gates med stor ro: «Fakta er at regjeringene handler med USA fordi det er i deres interesse, ikke fordi de liker oss, ikke fordi de stoler på oss, og ikke fordi de tror vi kan holde på hemmeligheter.» Oversatt av R.N.
I politiske systemer dominert av middel- og overklassen er det en smal sak å skjære ned på offentlige tjenester og sosiale ytelser når de privilegerte samfunnslagene har sluttet å bruke dem
Frankrike har ikke opplevd lignende demonstrasjoner på førti år. Med sin arrogante personlighet og iver etter å knuse «motstanderen» har president Nicolas Sarkozy fått en svært bred front mot seg. Men bølgen av masseprotester skyldes ikke bare én manns luner. Det dreier seg om en reaksjon på det sivilisatoriske veivalget europeiske regjeringer har tatt, med finanskrisen som påskudd.
Bibi Aisha var på forsiden av Time Magazine 9. august 2010. Uten ører og neser, lemlestet av afghanske Taliban, påstås det. I Iran ble Sakineh Mo-hammadi-Ashtiani pisket for utroskap, og har også blitt dømt til døden med steining. Hennes ennå intakte ansikt er blitt et symbol på motstanden mot regimet i Teheran. De to kvinneansiktene maner til ettertanke, men om hva? Ikke villskapen til de islamistiske afghanerne: Russerne hadde allerede erfart den i en tid da Vesten med de medieintellektuelles velsignelse bevæpnet fundamentalistene. Fotografiene avslører heller ingenting nytt for oss om regimet til Mahmoud Ahmadinejad: Valgfusket og den brutale undertrykkelsen av opinionen, som blant annet inkluderer henging, er velkjent. SNARERE ENN Å vekke ettertanke, står ikke disse bildene i fare for å fortrenge den ved å knytte et uimotståelig symbol (lemlestelsen som man gjerne skulle ha straffet, henrettelsen man ønsker å avverge) til et hasardiøst strategisk prosjekt (trappe opp krigen i Afghanistan og sanksjonene mot Iran)? Jo mektigere symbolet er, desto mindre trenger man å argumentere for prosjektet, følelsene godtar det refleksjonen ville ha stoppet. For å gi mening til sin lidelsesfortelling om Aisha, valgte Time Magazine følgende tittel: «Dette vil skje hvis vi trekker oss ut av Afghanistan». Et par dager tidligere hadde de 77 000 dokumentene Wikileaks offentliggjorde, vist det moralske, politiske og militære nederlaget i den vestlige krigføringen. Men et sjokkerende bilde krever langt mindre tid enn å lese gjennom flere tusen sider – et bilde uten opplysning. I LANG TID HAR tilhengere av dødsstraff forsvart denne straffen med å dytte foran seg grufulle drap, fortrinnsvis av barn. En rekke tiltak som angriper borgernes frihet, som å kunne komme og å gå uten å bli observert og dokumentert – overvåkningskameraer, systematiske narkotester, strengere fengselsstraffer, kjemisk kastrering av seksualforbrytere – har blitt vedtatt i kjølvannet av et sjokkerende bilde, av en forbrytelse som den de nye tiltakene kanskje kunne ha avverget. Sikkert og visst kan et «symbol» også bidra til rettmessige kamper – tenk bare på Guernica eller Abu Ghraib. Men en impulsiv mobilisering utelukkende på bakgrunn av sjokk kan raskt bli erstattet av motsatte følelser, for lageret av tilgjengelige ofre er uut-tømmelig. VIL LEMLESTELSENE få overhånd «hvis vi forlater Afghanistan»? I alle tilfeller har ikke «vår» tilstedeværelse forhindret at de blir begått … Taliban mangler heller ikke bilder av sivile som har mistet kroppsdeler eller blitt drept av vestlige missiler. En dag vil Time Magazine kanskje trykke et av dem. Vil det havne på forsiden? Hva vil tittelen bli? Oversatt av R.N. En amerikansk journalist som kjente Aisha, har avslørt at det i virkeligheten var hennes stefar som gjorde det, med samtykke fra lederne i landsbyen, for å hevne en «æreskrenkelse». Se Ann Jones, «Afghan Women Have Already Been Abandoned», The Nation, 12. august 2010.
Et ras av avsløringer sjokkerer Frankrike. Politiske ledere pleier støtt og stadig – og i full vennskapelighet – kontakt med næringslivsledere. De sistnevnte finansierer partiene og valgkampene til de førstnevnte. Som takk får de hjertelige skatteletter. Enda mer sjokkerende er det at skattenedgang for høye inntekter (nærmere 100 milliarder euro på ti år) framfor alt har vært til fordel for … de høye inntektene, som siden 2006 har vært beskyttet av et skreddersydd «skatteskjold». Og for å erfare på kroppen hvor vanskelige kår de rike har, engasjerer de styrende (og deres familier) seg i næringslivet snarere enn i fagforeningsarbeid. Bettencourt-skandalen har bare gjort synlig det som allerede er virkeligheten. Sov gravejournalistene, og dydsmenneskene i april i år, da Jacques Chiracs kone Bernadette trådte inn i styret til LVMH, luksuskonsernet som eies av Frankrikes rikeste, Bernard Arnault? På nøyaktig samme tid fikk kona til arbeidsminister Éric Woerth, Florence Woerth, en direktørstilling hos Hermès. Før dette hadde hun tatt seg av formuen til Liliane Bettencourt, Frankrikes nest rikeste, uten at det skapte noe som helst ståhei. Éric Woerth har reagert slik på anklagene om rollesammenblanding: «Jeg er også minister for likestilling, derfor ville det vært feil av meg å bremse karrieren til min kone […] parallelt med min.» Ingen mistenkte ham virkelig for å bremse konas yrkesmessige utvikling, men varsellampene lyste heller ikke for «parallellismen» mellom karrieren til en forvalter av en stor formue som var opptatt av «skatteoptimalisering» på Seychellene, og karrieren til en sosialminister som gjorde seg klar til å amputere pensjonen for de fattige. Alt dette skjedde før «Bettencourt-skandalen». Relasjonene mellom penger og makt var akkurat de samme da som i dag. Men på den tiden var det tydeligvis ikke noe problem. At dette nå har blitt en «skandale» ligger kanskje i de drepende detaljene: en ung og ærgjerrig statssekretær for arbeid (Laurent Wauquiez) benytter anledningen under en offisiell reise til London til å be aksjemeglerne i City om å finansiere minipartiet hans, kalt «Nouvel Oxygène»; en inntektsskatt på mellom én og seks prosent i året i tilfellet med Bettencourt (skatteskjoldet fungerer); en kjendisjournalist som klarte å få til et intervju med L’Oréal-arvingen Bettencour på tv-kanalen TF1, forklarer hvorfor: «Jeg ble kjent med henne og hennes ektemann i et middagsselskap hos felles venner. Siden har vi møttes på forskjellige utstillinger.» For at denne fangarmaffæren skal bli til en «halsbåndprosess» for det nye franske oligarkiet, må den i det minste ende med slutten på svingdøren mellom privat og offentlig, for ikke å glemme «journalisthjemmene» som via ekteskap og vennskap knytter forpliktende relasjoner til pengemakten. Alt maset den siste måneden har derimot ikke tjent til noe, hvis håpet om å rense lufta for eimen av dekadanse i keiserriket bare fører en siamesisk tvilling av Nicholas Sarkozy til presidentpalasset. For eksempel lederen for Det internasjonale pengefondet (IMF), Dominique Strauss-Kahn. De rike vil feire seieren til denne næringslivssosialisten på samme måte som de feiret Sarkozys i 2007. Og alt vil begynne på nytt igjen. Oversatt av R.N.
20. april i år trodde verken kinesiske investorer eller britiske pensjonister at oljeflaket utenfor Louisiana skulle ramme dem så fort. På ulykkesstedet mistet elleve plattformarbeidere livet, fiskerne i Bay Saint-Louis mistet levebrødet sitt, befolkningen i Mexicogolfen mistet sine brune pelikaner og fikk nærmiljøet sitt ødelagt.
