
Voksen frykt for ungdomstiden
Netflix-serien Adolescence har blitt hyllet for å ta opp de mange utfordringene dagens tenåringer opplever med en digital verden som blir stadig mer giftig. Men den snakker først og fremst til engstelige foreldre.
Netflix-serien Adolescence har blitt hyllet for å ta opp de mange utfordringene dagens tenåringer opplever med en digital verden som blir stadig mer giftig. Men den snakker først og fremst til engstelige foreldre.
Når store kriser og katastrofer inntreffer – om det er krig, sult eller sykdom – tiltrekker slike områder gjerne filmskapere, hjelpeorganisasjoner og presse. Det spørs bare om det hjelper.
Iranske Asghar Farhadi følger forrygende trop på successen Nader og Simin – Et brudd fra 2011. Med Fortiden har han skabt en følsom og reflekteret beretning, hvis sindrige fokusskifte karakterne imellem er med til at give en meget intelligent struktur.
I Erik Poppes nyeste film forklarer fotografen Rebecca at hun er rasende på dem som ikke bryr seg. For vår tids virkelige krigsfotografer, som Alexandra Boulat eller Zoriah Miller, stikker betydningen av å være krigsfotograf dypere enn som så.
Hvor godt man liker filmen om Apple-mannen Steve Jobs, er som så ofte et spørsmål om filmvaner, men i vel så høy grad om hvor høyt man setter hovedrollen og produktene hans, og dernest i hvilken grad filmen gir form til tenkningen bak produktene.
Det vestlige ungdomsopprøret har vart i over 60 år. Og filmmediet har vært med hele veien, fra uropprørerne Marlon Brando i The Wild One og Paul Newman i Hud til årets The Bling Ring og Spring Breakers.
Margarethe von Trotta har med Hannah Arendt levendegjort en nøkkelskikkelse i det 20. århundrets åndshistorie.
Innblikk er stikkordet for både The Butler og A Late Quartet, virksomheten bakenfor den offentlige opptreden: Diskusjoner, konflikter og rivalisering i orkestret, streif av debatter og forhandlinger i Det hvite hus.
Siden 2008 har Good Pitch formidlet 232 filmer som tar opp dagsaktuelle sosiale problemer. 60 millioner kroner har glidd over fra givere til filmprosjekter.
Er den ene et produkt av den andre? Jan Ole Gersters debutfilm Oh boy overlater tolkningen til publikum, mens hovedpersonen – tankefull og forhåpentlig – vandrer omkring i Berlin.
Filmen om den flamboyante Liberace er et udmærket studie i overdådighed og ungdommens særstatus. Desværre er den også en meget overfladisk og banal film.
I en varm sommermåned der de fleste ønsker å slappe av, bade, nyte tilværelsen, og komme seg vekk fra hverdagens alvor, spør vi professor emeritus i filosofi, Egil A. Wyller, om hans søken mot det hinsidige.
I Sofia Coppolas The Bling Ring trekkes de kjendisfikserte fram i lyset, ut av skyggetilværelsen som pikante bimotiv i hennes tidligere filmer.
Den moderne klassikeren Blow-Up er en av de mest visuelt våkne filmene noensinne, med en coolness og billedlig refleksjon det er vanskelig å overgå.
Den animerede dokumentarfilm Crulic – Stemmen fra Graven graver sig selv ned i personberetning, der står i vejen for filmens ellers dybt relevante tematik.
Hva skiller de gode filmfotografene fra de andre? «Kjærlighet til menneskene», forteller den 86 år gamle legenden Albert Maysles, som nylig besøkte Norge. At de gamle er eldst ble også bekreftet da vi møtte Vilmos Zsigmond, Vadim Yusov og Ed Lachman på polske Camerimage.
Chan-wook Parks Stoker er ikke redd for å være både vakker og skummel. Den klarer å utnytte bildets og lydens skjønnhet til å skape et stadig mer skremmende univers.
François Ozons I de beste hjem skildrer samspillet mellom fortellernivåene når fortelleren påvirker de han forteller om. Når etikken hules ut av poetikken åpnes det for temmelig bredbent satire.
På 70-tallet var film ren underholdning på Filippinene, til diktaturets store glede. Helt til Lino Brocka dukket opp og skapte et kritisk publikum, på det estetiske planet så vel som det politiske.
Killing Them Softly er gennemført gangsterunderholdning i arven fra Scorsese og Tarantino, men eftertænksomhed skal man lede længe efter.
Rufus Norris’ debutfilm Broken forsøger at matche Englands tradition for at lave socialrealistiske ungdomsdramaer, men den falder desværre til jorden i sit forsøg på at kombinere depressiv handling med lyriske passager.
Marina Abramović: The Artist is Present er en god omend rigeligt beundrende introduktion til den kendte performancekunstneren.
I Paradis: Håp setter Ulrich Seidl tenåringsjenters famlende grublerier opp mot de voksnes vaklende selvbeherskelse. Seidl avstår fra å forklare dem og godt er det.
Olivier Assayas’ Etter revolusjonen følger skjebnen til opprørerne etter mai 1968 i en forvirrende tid, der militantismen blir holdt kunstig i live.
En nasjons kollektive hukommelse former dens forventninger. Dialogen mellom fortiden og nåtiden er implisitte i Patrico Guzmans filmer om Chiles nylige fortid, mens både meksikanske Diego Gutiérrez og kanadiske Sarah Polley tar opp sine egne og sine foreldres minner. Sannheten virker rensende, men vi trenger alle noen fortolkninger eller omskrivinger for å takle det altfor virkelige.