Utstillingen «Correspondances» som vises på Pompidou-senteret i Paris (fra 19. september 2007 til 7. januar 2008) åpner for en dialog mellom verkene til Víctor Erice og Abbas Kiarostami rundt felles tema. Begge filmskaperne har klart å unngå å underkaste seg markedets lover, og fronter en krevende kunstnerisk uavhengighet. Arbeidet deres i utstillingen omfatter videoinstallasjoner, fotografi og maleri. Den tvinger oss til å revurdere filmskaperens plass i dagens samfunn.
«Kampen mot terror» har ført til alvorlige svekkelser av rettsvernet i USA og Vesten. Nye antiterrorlover etter 11. september gir dommere og politiske leder stadig større fullmakter. Er vi på vei mot en ny McCarthy-tid der de mektiges politikk får fritt spillerom i rettssalene? Line Halvorsens kritikerroste USA mot Al-Arian rettet søkelys mot politiseringen av den dømmende makt. Le Monde diplomatique har møtt Al-Arians advokat Petter Erlinder. I dette intervjuet advarer han mot fascistoide tendenser i de vestlige rettsstatene.
David Lynchs kinoaktuelle Inland Empire er både mørk, innviklet og ubehagelig. Handlingen foregår i Los Angeles og polske Lodz, i et studio og i et hemmelig rom, med Alice, Kaninen og Dorothy fra Oz syngende i bakgrunnen. En ny Lynch-film er et must. Men denne er verken så vakker eller (van)vittig som Mulholland Drive.
Oppvekstskildringen This is England klarer å fange 80-tallet estetisk. En film om dem som ikke hadde plass i birolleinnehaver Margaret Thatchers framtidsvisjon. Dessverre klarer aldri filmen å gjøre samfunnskritikken til annet en et uforløst bakteppe.
Nesten alle nekrologene jeg har lest har tatt for gitt Bergmans status som en av filmens udiskutabelt største skikkelser. Men Bergmans stjerne har definitivt falmet. Mens den franske nye bølgen henvendte seg til en ny og samtidig verden, ville Bergman stort sett bevare og forevige en gammel verden. Av den grunn er det merkelig at han alltid fant en resonansbunn hos New York-publikumet.
Jean-Luc Godard blir ofte framhevet for sine revolusjonerende filmer på 60-tallet, mens hans senere verk blir tolket som famlende forsøk på å finne tilbake til kreativiteten. Godards utvikling må snarere ses som en kamp mot å redusere filmkunsten til en vare. Godard er filmskaperen som nektet å gi etter for kulturindustrien.
Filmskaper Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er kjent for å ha innført trashfilmen til Norge og en rekke kontroversielle kortfilmer. Nå debuterer han som manusforfatter og langfilmregissør med filmen Fem løgner. Le Monde diplomatique har møtt Krutzkoff Jacobsen.
EU har i lang tid forsøkt å bekjempe Hollywoods «amerikanske kulturimperialisme». Men sannheten er at Hollywood er vanskelig å innfange inn nasjonalkulturelle termer. Hollywood og kulturindustrien har lenge vært en globalisert arena med aktører og investorer fra store deler av verden. Vil EU forlate sin tro på «den paneuropeiske kulturarven» og utarbeide en reell kosmopolitisk kulturpolitikk?
Med Film har Damm forlag har gitt ut et informativt oversiktsverk om film. Her finner vi en god filmhistorisk oversikt, nyttig stoff om filmproduksjon, ulike sjangere, film fra forskjellige land, i tillegg til lister over de største regissørene og 100 beste filmene. Dette er en gledelig og kjærkommen utgivelse.
Den franske filmskaperen Pascale Ferrans har med Lady Chatterley laget den mest interessante Lawrence-filmatisering på nærmere 40 år.
Filmskaperen Quentin Tarantino har siden regidebuten i Reservoir Dogs markert seg med en særegen evne til å skrive dialoger som klistrer seg fast. Taratino sier selv at evnen til å skrive dialoger er det nærmeste han kommer en gudegave. Vi har snakket med filmskaperen om hans nye film Death Proof, om hans dialoger, tiltrekning til kvinnelige rollefigurer og hvordan han filmer filmene sine.
Dokumentarfilm møter i dag en voldsom interesse. Filmene som lages er mer varierte og vitale enn noensinne. Men dokumentarfilm er vanskelig å definere. Det er en praksis med grenser mot avantgarde og propaganda, reportasje og nyhetsformidling, fakta og fiksjon. Sammen med Z filmtidsskrift har vi besøkt filmfestivalen i Grimstad og sett 12 norske dokumentarfilmer, og vurdert deres styrker og svakheter. Eksempelvis kunne man merke hvordan observasjonalismen er en gjennomgående form, som til tider blir en tvangstrøye. Distanse og kontekst mangler i en rekke filmer. I dokumentarer som Jenter, Ungdommens råskap eller Pornostjerne? kan man lure på hvordan selve filminnspillingen påvirker resultatet. Vi mener at den beste filmen ved årets festival er Even G. Benestads nye film Natural born star.
John Pilgers «War on Democracy» er et langt anklageskrift mod et imperialistisk USA. Et USA som omstyrter demokratisk valgte præsidenter, fordi de ikke passer ind i den dagsorden, imperiet ligger for dagen. Filmen er som en kanonkugle i maven på sin beskuer – brutal, vedkommende og befriende politisk ukorrekt i sin subjektivitet og valg af sympati. Men i det lange løb irriterer manglen på såvel nuance som analytisk dybde.
Norske LMD bringer her Cahiers du Cinema sin redaktørs kommentar til Bergmans død.
En annen som var med på billøpet The Greaseball Challenge var Bjørnar Kruse fra miljøvernorganisasjonen Zero, som har spesialkompetanse på hydrogenbiler. Han mener ikke det er sannsynlig at alle verdens biler kan drives på matolje, men han ser på dette som lovende low-tech alternativ til fossilt brennstoff.
I Even G. Benestads nye dokumentarfilm Natural Born Star møter vi den tidligere filmstjernen Fred Robsahm, som gikk fra internasjonal stjernestatus til å bli HIV-smittet og arbeidsufør. Vi møtte Even Benestad i på kortfilmfestivalen i Grimstad dagen før premieren.
Paris er et filmisk univers som krever et originalt grep.
Japansk film blomstrer for tiden. De siste årene har flere uavhengige japanske filmskapere hatt stor suksess i hjemlandet. Denne nye generasjonen filmskapere kommer ikke fra filmskoler, men har lært seg håndverket gjennom musikkvideoer, reklamefilmer, og mykpornofilm. De henvender seg ikke til Vesten, men til japanere som ønsker å forandre det japanske samfunn. Filmene deres kjennetegnes av sosial vrede og kompromissløse virkelighetsskildringer. Dette er filmer for japanere som ikke identifiserer seg med den rådende økonomiske politikken, og enda mindre med den amerikanske livsstilen.
Miljøaktivister fra verden over deltok nylig i et bilkappløp der bilene ble drevet gratis på resirkulert matfett fra fastfoodkjeder som McDonalds, Burger King og Hard Rock Café. Vi har snakket med nordmannen som laget dokumentarfilmen om kappløpet.
FBI-medarbejderen Sibel Edmonds blev fyret, fordi hun gik til ledelsen med en viden om, at der optrådte tyrkiske spioner internt i FBI. Kill The Messenger viser et amerikansk post-9/11-samfund, der er kendetegnet ved en parakdoksal dobbelthed. På sin vis stækkes borgere i deres frihed og overvågningsmulighederne højnes, altimens politikere i højere grad kan holde deres rygge fri og lukke betændte sager ved blot at henvise til statens sikkerhed. Dokumentaren viser dog, at det ikke altid er statens sikkerhed, der sættes højest i Bush-administrationen.
I dette intervjuet snakker den 85 år gamle franske filmskaperen Alain Resnais om å lage film–om stemninger, skuespillere, musikken og sine inspirasjonskilder. Dette er mannen som filmatiserte Marguerite Duras’ roman Hiroshima, min elskede. Hans filmer er preget av den surrealistiske arven. Dette finner vi også i filmene hans fra de siste 20 årene–teatralske lystspill. Resnais kunne blande politisk historie, biografi og science-fiction i stort sett kunstnerisk vellykkede, men kommersielt mislykkede filmer. Han lar seg gjerne inspirere av filmatiske ideer i enkelte tv-serier framfor berømte filmer. Hans ambisjon er å skape et affektivt minne hos tilskueren, et minne som erstatter en hurtig og voldelig handlingsrekke. For om det ikke er bevegelse i filmen, så kan man likevel la seg bevege. Hans siste film Hjerter (C’urs) kommer denne måneden på DVD.
Billy Rays nye film om den største lekkasjen i amerikanske etterretningshistorie avslører dypereliggende sider i det amerikanske samfunnet. I 2001 ble Robert Hansson arrestert og siktet for spionasje. Hans karakterbrist er symptomatisk for det amerikansk samfunnet: Avsløringen er en beretning om hvordan privatlivet stadig mer gjennomsyres av politisk-religiøs retorikk.
Formelle eksperimenter, sentimentale film, politiske film, etniske film, dokumentarfilm. Tysk film har for alvor indtaget de danske og norske biografer.
David Finchers film Zodiac er et dokudrama som vet at den også er en fiksjon–den bruker fiksjonsfilmens dramaturgi til å stramme og ramme inn dokumentarstoffet. Filmen viser oss hvor vanskelig en mordetterforskning er, og understreker spesielt det kommunikasjonsteknologiske gapet mellom vårt nye århundre og 1969. Zodiac er en realistisk film full av kunstgrep.
